For hver dag som går forsvinner du lengre og lengre inn i din egen verden. En trygg verden. En stille verden. Ett sted der ingen gråter blod. For hver time som går har tankene dine vært gjennom tusenvis av fantasifostre, millioner av ideer og drømmer, lekt med stjerner og danset blant isflak. Men ingen glede som blir satt til livs. Ingen drømmer du kan tro på. Ingen stjerneskudd du kan holde deg fast i…
I dag har jeg bursdag. Jeg har levd i 17 år, 8 måneder og 5 dager. De voksne sier at jeg har bursdag, men det sa de i går også. Og dagen før der igjen. Jeg kan fremdeles bevege på kroppen min. Jeg kan fremdeles danse. Jeg danser hver natt etter at jeg har lagt meg til å sove. Etter at de voksne har gått til ro. De klager over at jeg har det så varmt inne på rommet mitt. Det er kanskje ikke så rart i og med at det faktisk er vinter ute. Det har vertfall fryst på vindusruten min selv om solen skinner så hardt den kan, men av en eller annen grunn er det mye kaldere her inne. Men det gjør ingenting. Jeg har et par røde votter under hodeputen min.
Det står en stabel med skolebøker på skrivepulten min. Det står alltid en stabel med skolebøker på skrivepulten min. Det ligger alltid en 5′er og skriker navnet mitt høyt ett sted langt inn i fremtiden. Men av en eller annen grunn er ikke 5 bra nok lenger. 5 har aldri vært nok. 5 er ikke nok til å bli sett. 5 er ikke nok til å bli forstått, elsket og godkjent for den man er. Ikke 6 heller.
For hvert hjertebank du foretar deg går du gjennom et titals tusen grunner til å ikke elske. Ikke å være lykkelig. Ikke å lete. Et titals tusen grunner til å ikke gi hjertet mer luft. Til å gi opp. Til å gi inn.
Jeg har fått med meg resten av kroppen min ut på tur. Korridoren er lang og spennende, og det er alltid nye ting å oppdage her. Ett støvkorn i vinduskarmen. Solstråler som ikke slipper ut. Luftbobler som hamrer på vinduet. Jeg kan høre stemmer rope at middagen er klar. Lukten av den varme maten får det til å demre for hjertet mitt. Radioen spiller Kurt Nilsens siste hit. En gang i tiden ville jeg kanskje ha sunget med, men av en eller annen grunn vil ikke munnen min åpne seg lenger. Bare på kommando. Ingen kan være lykkelige på kommando. De voksen prøver å innbille meg at lykke kommer på pille, men det nekter jeg å tro noe som helst på. Jeg vet bedre enn det. Jeg har bursdag i dag, og jeg vet bedre enn det.
Jeg tror ikke at du kan tro lenger.
Bursdagsselskap. Jeg venter på at besøket mitt skal komme. Problemet er bare det at jeg ikke har invitert noen, og jeg har heller ingen kake med blå glasur og lys på å servere dersom de skulle finne det for godt å dukke opp på eget initiativ. Jeg har av en eller annen grunn ingen jeg kan invitere. Det er sånne som meg som til syvende og sist blir sittendes igjen helt alene. Vi som er sterke nok til å oppnå målene vi setter oss. Vi som er disiplinerte nok til å leve etter reglene som blir satt. Selv om håret blir tynt og faller av. Selv om ingen kommer på besøk.
For hvert sekund som går mot våren sitter du fremdeles fast i en vinter for lenge, lenge siden. Du sitter der med fastfrosne ben. Du kommer deg opp, men aldri videre. Opp er bra, men videre hadde vært så mye bedre…
De voksne sitter og ser på meg gjennom små vindusgløtter i ansiktene deres, men jeg er mest opptatt av det som har skjedd utenfor. Verden har skiftet farge fra lyseblå til rosa. Rosa! Til og med om vinteren kan verden være rosa, men så kommer jeg på at det visstnok ikke er vinter ute likevel. Det er høst. Trær som dør, hagl fra helvete, speil overalt uansett hvor man snur seg. Det går sauer utenfor vinduet mitt og beiter gress til de sprekker. Det må være noe galt med kalenderen min.
Jeg kan høre at de voksne snakker til meg. Er jeg heldig så har jeg bursdag i morgen også. De reiser seg, men av en eller annen grunn er det bare to av dem som går sin vei. Den tredje setter seg ned igjen. Han ser på meg med to nedsnødde øyner. Eller kanskje det er hagl. Jeg kan se leppene hans bevege seg i sakte kino, men jeg hører ikke et eneste ord av hva han sier. Jeg er opptatt av hvordan i all verden jeg skal få danset i natt dersom dette menneske skal sitte der hele tiden.
Det går en evighet med stillhet mellom oss. Til slutt plukker han frem en avis som han begynner å nistirre i. Jeg tror ikke at de voksne leser avisene sine. Jeg tror de bare ser på bildene og overskriftene. Analyserer bildene til øynene brenner seg fast i avispapiret, leser overskriftene ti ganger før de blar om. Jeg tror de gjør det for at de skal virke mer interesserte og engasjerte enn det de egentlig er. For at det skal virke som om de bryr seg. Jeg vet at de ikke bryr seg. Hadde de brydd seg hadde ikke jeg vært her. Så jeg legger meg ned i sengen min og lukker øynene, og lurer på om jeg noen gang vil klare å åpne dem igjen…
Gi meg hånden din, jeg skal hjelpe deg. Det er på tide å gå videre. En gang for alle. En gang for deg selv. Mange ganger for ingen…
av 34 lesere