Tatt av Spania
Jeg er en av dem som har gjort det: Sagt opp medlemskapet i ligningskontoret, sagt opp abonnementet på selvangivelsen, avstått fra norske kroner fast dryppende inn på konto i Sparebank 1 Jevnaker, og ikke minst, lagt vekk isskrape og votter.
Det går fortsatt fint an å ta morgenteen i morgenkåpe av silke på terrassen her i Torrevieja på Costa Blanca, selv om november er et faktum.
Morgenteen, eller kaffe som Sørensen foretrekker, ute, er et must. Da er det kvalitet over tiden – da samtales det lett om livet, døden og kjærligheten her hos oss, og vi tillater oss innimellom, under temaet ”livet”, å fryde oss særskilt over hutrende nordmenn som for lengst, på det tidspunktet vi inntar te og kaffe, sitter i bilkøer på veg til jobb.
Beslutningen om å pakke sammen og dra til Spania tok ikke lang tid, sett i historisk perspektiv.
Med utferdstrangen liggende i bakhodet, med 50-årsfeiringen unnagjort, med barn og barnebarn trygt plassert i egne husstander, med Sørensen som også delte samme drømmen om et annerledes liv med andre kvaliteter, var det ”berre å ta åsså gjer det”, som gudbrandsdølen sa.
Så nå sitter vi her, på åttende måneden, med egen gjesteavdeling, som allerede er flittig benyttet, terrasser på tre plan, er gjeldfrie og har en varmepumpe som trenger service.
Mytene om nordmenn i Spania er mange: Vi sitter på bar og snakker stygt om hverandre, jobber svart og misbruker trygd. Jeg skal ikke påstå at ingen gjør det, men så ville jeg aldri påstått at ingen gjør det i gamlelandet heller. Det er kommet så langt her, at jeg, som forholdsvis hardt arbeidende freelance-journalist, som forsøker å få folk i tale i ulike saker, møter snev av uvilje fra enkelte mot å stå fram med navn og bilde. Begrunnelsen er at de ikke ønsker å bli hengt ut, eller sågar frykter for å bli fratatt trygden sin. Selv tenker jeg at det må være en litt paranoid tankegang når spørsmålet går på hvorvidt de har fått bedre helse av å oppholde seg i Spania, for eksempel.
Dette burde de tenkt på, TV2, som nettopp har vært her nede igjen, og stilt spørsmålstegn ved arbeidsutførheten til de uføretrygdede, og dermed bidrar sterkt til å holde mytene levende.
Torrevieja er verdenskjent for sitt klima, og det er faktisk mange av de vi er blitt kjent med her nede som kan vitne om en totalt ny helsesituasjon ved å oppholde seg her. Drar de tilbake til Norge, kommer symptomene snikende. Klimaflyktninger er en god betegnelse. De jobber og lever godt her, og tok tak før det var for sent. Selv den rustne, gamle golfhofta til Sørensen er det blitt sving på nå, og det har man jo glede av, noen hver.
Det er kanskje på tide at man ser litt annerledes på rehabilitering og attføring. I Norge har man tilsluttet seg europeisk regime når det gjelder fri flyt av arbeidskraft. Det er fullt mulig å ta arbeid, eller søke arbeid i hvilket som helst land i EØS-området. Det er kanskje ikke for mye forlangt at man også ser nytt på mulighetene til å finne et ”Samarkand” andre steder enn tett ved Nordpolen, og derigjennom får oppleve livskvalitet gjennom helsebringende luft og varme.
Til og med kan det tenkes at noen finner ut at de kan prøve seg i jobb her nede, hvis ikke Bjarne Håkon Hansen og hans armé av voktere setter hendene i siden og truer med sanksjoner fordi det ikke står skrevet noe sted at man kan gjøre den slags.
Nå har ikke jeg personlig tenkt å teste ut hva disse avtalene er verdt. Sørensen og jeg har laget oss et firma og ordnet oss med en durkdreven forretningsfører som geleider oss gjennom spanske systemer hva angår skatt og moms, som det selvfølgelig ikke heter her, men likevel er det moms og sånn, og monterer i disse dager sparedusj og venter, som sagt på service på varmepumpa.
Vi klarer oss fint, og er både brune og slanke, som seg hør og bør når man bor ved Middelhavet.
Det nærmer seg jul her vi er også. Det er kommet julemarsipan i butikkene, og man kan få kjøpt medisterpølse til 125 kr kiloet. Til og med akevitt har vi funnet. Alle norskeide restauranter tar imot bestillinger til både julaften og nyttårsaften. De går som regel ut og spiser på disse dagene, folk. Ikke noe rart når altså bare medisterpølsa vil gjøre et uutslettelig inntrykk på lommeboka, og med svigermor og bestefar og tanteungene på besøk tilsier det at en kilo ikke holder på en sånn dag.
I Sjømannskirken har de solgt småkaker på julemesse, så det er fullt mulig å lage god, gammeldags jul, selv om snøen og kuldegradene uteblir.
Selv skal vi prøvesmake litt på både ribbe og pinnekjøtt i god tid før jul. En ordentlig venninne fra gamlelandet som er på besøk, har besørget alt fra karve og ribbe til kålrabi.
Når juleklokkene ringer ankommer vi Gardermoen og skal kaste glans over familieselskapene i dagevis. Det blir stas! Når høytiden nærmer seg, blir vi veldig klar over at vi er i utlendighet, og vi takker Norwegian og Sterling og til og med SAS for mulighetene de gir oss til å forflytte oss raskt og effektivt når situasjonen krever det. Hasta la vista!