Neste morgen var alt som før. Moren ropte på henne nedenunder, forlangte at hun skulle stå opp og slengte ut den ene tomme trusselen etter den andre, hvis hun ikke sto opp med en eneste gang. Hun hadde ropt lenge nok og det ergret henne grenseløst over at hun aldri fikk så mye som et svar. Sånn var det hver bidige dag. Mens hun sto ved kjøkkenbenken og smurte matpakkene til de to minste på seks og ni år, irriterte det henne at den eldste aldri kom ned, i hvert fall ikke før siste liten, eller kom med en eller annen unnskylding for at hun ikke følte seg så bra. Et eller annet var det med henne. Det hadde det alltid vært. bare at denne morgenen visste hun ikke at det virkelig var noe, ikke før hun til slutt gikk rasende opp til rommet ovenpå for å se om det var noe liv i datteren, eller om hun måtte slepe henne ut av senga. Det var aldri godt å vite. Til slutt gikk hun fra matpakkene. Hun hadde ikke tid til å vente på henne lenger og praktisk talt stampet oppover trappen til andre etasje. Datteren hennes var for gammel til å drive på med dette. Hun burde være gammel nok til å stå opp selv og gjøre seg klar til rett tid. Hun var tross alt fjorten år.
    - Jeg er lei av å rope på det hver morgen. Du er for gammel til å bli vekket på denne måten, er du klar over det? Det er på tide å vise litt ansvar, syns du ikke?
    Maiken var godt i gang med prekenen da hun grep tak i dørhåndtaket og stampet inn på rommet hennes, men hun bråstoppet noen skritt inn i rommet. Ordene stoppet og hun ble stående lamslått og se på jenta, som en gang var hennes, hengende oppunder taket. I løpet av natten hadde veslejenta hennes tatt selvmord. Den dårlige samvittigheten slet i henne.. På måten hun hadde kjeftet henne opp på mens hun var på vei opp trappen, uten å skjønne at jenta hadde hatt det vondt og tatt sitt eget liv på soverommet. Hun kunne ikke gjøre annet enn ramle ned på kne. Føttene kunne ikke bære henne. Hun falt ned på kne mens hun klamret til seg rundt føttene på datteren som fortsatt hang oppunder taket med hodet på skakke. Dette skjedde ikke. Maiken drømte. Hun hadde mareritt. Hun kunne våkne når som helst og neste dag ville hun stå nede på kjøkkenet og kjefte sånn som før, morgen etter morgen, på datteren som aldri kom. Men det ville ikke skje mer. Hun visste godt at hun aldri ville få datteren tilbake.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun satt ved et bord med et speil foran seg.
Blyanten hun holdt i hånden, ble dratt nedover på et A4 ark, styrt av en forsiktig håndbevegelse, litt nølende. Spissen på blyanten tegnet en oval form. Deretter plottet på en korsaktig form på midten av ovalformen. En strek på langs og en på tvers, hjelpelinjer hun kunne viske ut etterpå, uten at det ville bli synlige merker på arket etter hun ble ferdig med bildet. Så plottet hun på øyne, nese og munn. Til slutt merket hun lengden og formen på håret, langt og rett.
    Hun jobbet fortere enn forventet, nesten som besatt, men også nøyaktig som mulig. Nå og da kastet hun et blikk på seg selv i speilet, for å sammenligne versjonen hun hadde tegnet på arket. Omsider bar hun ferdig med selveste skisseringen. Visket ut hjelpelinjene så fargene ikke skulle bli grå.
    Fargeblyantene lå strødd ut over på bordet. Det gjorde det enklere for å henne å gripe tak i de fargene hun skulle bruke, i stedet for å plukke de opp i skrinet de opprinnelig lå i og så putte blyantene tilbake på plass igjen. Det var for tungvint for hennes del. Hun likte å jobbe raskt og effektivt, spesielt for å slippe avbrytelser. Hun ville gjøre ferdig bildet med en gang. Hvis noe tok tid, tok hun kun matpause når magen virkelig skrek av sult. Enkelte ganger ble hun så revet med av det hun gjorde, og kunne lett glemme klokka fullstendig. Ofte var hun ikke klar over hvor mange timer som egentlig hadde gått før hun var ferdig.
    Endelig kunne hun jobbe med skyggelegging, favorittdelen av hele tegneseansen. Selve dybden og troverdigheten som avgjorde alt med et bilde, uansett hva slags motiv det måtte være. Skyggeleggingen måtte stemme, hvis ikke ville hun bli skuffet og begynne helt på nytt. Hun måtte tegne troverdig. Det var det eneste som betydde for henne. Det var kun da hun ville bli fornøyd.
    Øynene fargela hun knallblå, akkurat som hennes egen. Folk la ofte merke til øynene hennes, den intense blåfargen som kunne være veldig oppsiktsvekkende. Hun skjønte aldri hvorfor. De var blå, kanskje kraftigere blåfarge enn noen andre med samme øyenfarge, men hun kunne ikke noe for det. Folk kommenterte alltid at hun hadde pene øyne. Moren hennes mente de alltid så triste ut, men at blåfargen var det som gjorde henne spesiell og vakker. Noe hun selv aldri trodde på. Øynene hemmet henne. Det skilte henne ut, noe hun ikke likte i det hele tatt. Hun var en beskjeden jente som sjelden sa noe. På skolen trakk hun seg ofte unna de andre, følte ikke at hun passet inn og hatet blikkene hun fikk i skolekorridorene, spesielt fra jentene, som stadig glodde olmt på henne uansett hvem hun gikk forbi. Jenter som misunte øynene hennes. Glodde på henne som om hun ufrivillig hadde hypnotisert dem. Helst så hun ned på gulvet hver gang hun gikk, uansett hvor hun gikk. Den eneste måten for å unngå blikkontakt på. Hun var lei av å bli glant på, outsideren som hadde uvanlig blå øyne. Øyne som enten trollbandt folk eller skremte dem.
    De få gangene hun så vidt likte seg selv eller tiltrakk seg oppmerksomhet på en positiv måte, var da hun tegnet. Hun fikk ofte vite at hun var et talent. Den jenta kunne tegne. I klasserommet satt hun helt bakerst, der følte hun seg trygt og gjemt. Hun kunne tegne i stedet for å ta notater, uten å bli tatt på fersk gjerning. En gang, da hun var yngre, hun var omtrent tretten år gammel og hadde akkurat begynt på ungdomskolen. Hun hadde ikke lagt merke til at læreren hadde stilt henne spørsmål. Hun hadde vært altfor opptatt med en tegning hun jobbet med i notatboken. Hun kjedet seg. Fortrengte lærerens forelesning fullstendig. Først ble hun oppmerksom på at det plutselig var helt stille i klasserommet. Den øredøvende stillheten fikk henne til å se opp og hun så alle i klassen glo på henne, uten at hun kunne vite hvorfor. Hun skjønte det ikke før hun oppdaget også at læreren hennes så på henne. Han hadde sagt noe til henne, spurt henne et spørsmål hun ikke hadde hørt. Uten et ord gikk han bort til henne for å se hva hun drev med. Hva som forhindret henne til å følge med i timen. Hun følte seg skrekkslagen, forventet den kjeftsmella og kunne se de andre smile fornøyde. Men til henne og klassens store overraskelse, kjeftet han ikke. Kroppspråket hans på vei til pulten, tydet alt på det, stive og hurtige steg, og stram maske, men etter hvert som han nærmet seg pulten ble han heller stående og måpe. Han oppdaget at hun hadde tegnet ham, og portrettet var slående lik. Han sa det var som å se seg selv og oppfordret henne til å gå på  kunstlinjen når hun skulle begynne på videregående, noe hun gjorde og deretter fortsette videre på kunstskole. Hun fikk ikke kjeft, men skryt. Det gjorde ikke noe om at hun ikke hadde svart på spørsmålet hans, uansett hva det måtte ha vært. Hun var bare glad til.
    Nå som hun jobbet med sitt eget selvportrett, noe hun aldri hadde prøvd før, kom likhetstrekkene hennes frem, tydeligere etter hvert som hun la på farger og skygger. Øynene la hun på en sterk blåfarge, føyde på detaljene inne og utenpå øynene. Ansiktet med lyshudfarge og smalt ansiktsform. Håret mørkt nedover skuldrene, midtskille i panna og håret dekkende over ørene. Øyebrynene rette og tynne. Nesen smal og rett.. Munnen så vidt åpen så man så vidt kunne se en liten del av fortennene, med lys rødfarge. Noe av toppen hadde hun også plass til på arket. En V – formet mørk topp som matchet håret hennes. Kragebeinene rettet og synlige ved hjelp av lett skyggelegging. Bakgrunnen farget hun grønn som hun tonet ned med svarte fargestrøk for å myke det opp litt. Bakgrunnen ble mørk og dyster akkurat som hun ønsket det.  
    Det var langt på natt før hun endelig var ferdig. Hun kastet et siste blikk på speilet for å se om noe manglet, men portrettet kunne ikke bli mer lik. Det var som å se henne selv, som om en kloning så tilbake på henne. Øynene på tegningen var skremmende livaktige. Hun hadde oppnådd det. Øynene var den viktigste delen i et portrett. Hvis øynene i et portrett var døde, var det noe som ikke stemte. Det ville ødelegge hele arbeidet, og måtte da begynne på nytt igjen. Det slapp hun. Øynene så i den retningen hun hadde ønsket og det var liv i dem. Øynene så rett frem, rett på henne, som om hun ble betraktet. Jenta holdt opp tegningen, betraktet det med et lite trist smil, akkurat som det smilet på bildet, hermet etter det.
    Hun reiste seg opp med tegningen i den ene hånden. Strakte seg. Hun hadde sittet lenge og jobbet. Det føltes godt å strekke ut stivheten hun følte i ryggen. Hun ville poste det siste verket på kunstbloggen hennes, noe hun gjorde så ofte hun kunne. Så fort hun hadde tegnet, la hun det på bloggen hennes. På den måten fikk hun feedback på arbeidene hennes fra folk hun ikke kjente. Det var en spennende måte å få vite hva hun gjorde bra og ikke bra, hva hun kunne gjøre bedre. Det hun nettopp gjorde nå, var hennes beste verk hittil. Likheten hun så var skremmende. De mange timene på det var verdt slitet. Det hadde ikke bare vært slit, men selvportrett fikk henne til å slappe av uten at hun kunne forklare hvordan. Hun ble på en måte rolig av å se på det.  
    Mens hun ventet med at bloggen hennes skulle godta passordet hun nettopp hadde tastet inn, la hun selvportrettet inn i skanneren, klemte igjen lokket. Trykket på noen taster. Til slutt dukket bildet opp på dataskjermen. Hun kom inn på kunstbloggen hennes, limte bildet inn i skriveruten og lastet opp bildet på bloggsiden. Omsider kom bildet av henne på forsiden av kunstbloggen, som det siste oppslag.
    Hun så på det en liten stund, så rett i øynene på henne selv og betraktet seg selv. Studerte det likegyldig. Etter hvert reiste hun seg vekk fra datamaskinen. Lot skjermen sto på, logget ikke en gang ut av bloggen og gikk vekk fra datamaskinen. Forlot rommet en kort stund og kom tilbake med noe i hendene. Noe som så ut som et tau, ganske solid et. Bevisst trakk hun frem stolen midt i soverommet, foran senga og under lampen. Surret tauet rundt lampen som holdt fast selve pæra, rykket i tauet hardt for å se om det holdt, det gjorde det, og knyttet en løkke som skulle henge under. Løkka var godt knyttet. Den skulle ikke løsne. Det ville være i så fall være verst for henne, hun ville ikke gjøre det mange ganger før hun endelig lyktes. Det skulle gå fort og smertefritt. Egentlig tenkte hun ikke noe som helst, bare knyttet løkken målbevisst med et fokusert blikk. Trakk løkken over hodet og strammet til så langt det gikk. Klokka tikket 1:30 da stolen falt på gulvet. Kort tid etter sluttet bena å sprelle i luften.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Nå er jeg lut lei av at du alltid prøver å vri deg unna med det du egentlig skal. Enn om du forsøkte å jobbe like mye med skrivingen, som du prøver å finne ut hvem jeg er. Da hadde du vært på god vei. Du har sløst enormt mye tid. Jeg har vært her bare i et par dager nå og du har nesten ikke skrevet en dritt. Bryr du deg ikke om livet ditt i det hele tatt? Jeg er her for å gi karrieren din et lite spark og dette er takken? Du kan ikke fortsette å flykte. Tidsfristen forsvinner ikke av den grunn. Du vet selv hvor lang tid det tar å skrive en bok. To måneder er ingenting. Før du vet ordet av det er dagen der og hvis du ikke har manusskripet ferdig til da, vet du temmelig godt hva som skjer. Da er du nødt til å finne deg en ny jobb og det er ikke lett for kvinner i din alder å skaffe seg en ny stilling et annet sted. Fleste jobber vil ha unge og dyktige talenter. Jeg tror neppe du vil leve av Georg. Få ukelønn av å vaske klærne hans og rundt omkring i huset. Det er ikke det du vil. Så lavt har du ikke tenkt å synke. Det vet jeg. Nå er det på tide at du og jeg redder navnet ditt. En gang for alle.
    Blikket hennes smalnet. Måten han beskrev dette på gjorde henne kvalm, la det ut som om det å skrive bare var rene barnematen, noe alle kunne, men sånn var det ikke. Det var en grunn til at hun ikke hadde fått skrevet en hel side ennå. Hun var tom og hun visste ikke hva som kunne fylle dette tomrommet. Hvis ikke Otto klarte det, kunne ingen, ikke en gang henne selv.
    - Du tror du er en jævla bedreviter, men du vet ikke hva skriving innebærer. Det er ikke så lett som du tror. Du lovte meg å være en inspirasjonskilde, men du har ikke vært til særlig nytte. Jeg har ikke bruk for deg lenger.
    Otto kastet et blikk mot ytterdøren og oppdaget at den fremdeles sto på gløtt. Han mente det var best å lukke den før hun hevet stemmen for ikke å urolige naboene. Dette skulle gå fredelig for seg. Det skulle han sørge for. Et kvinnfolk skulle ikke få ta fra ham overtaket. Han var ikke den som ga seg så lett. Han sendte henne et stygt blikk før han stormet mot ytterdøren, slo den igjen og vred rundt låsen. Margaret satt fremdeles i stolen og ventet på hva som kom til å skje. Hun visste ikke, bare fulgte med, ventet på et utbrudd eller noe. Hun ble aldri klok på ham. Han hadde så mange sider. Det var vanskelig for henne å forestille seg hvem han var, til vanlig. Eller om han var så dramatisk hele tiden. Alltid i skiftende humør, langt verre enn hos et kvinnfolk. Selv hadde hun ikke så mange humørskiftninger. Hun visste ikke hvordan han fikk det til.
    Han lente ryggen mot ytterdøren, holdt avstand fra henne mens de så på hverandre i taushet.
    - Du har mer bruk for meg enn du tror. Jeg har mer å by på enn det jeg gir meg ut for. Du trenger meg mer enn noen andre. Skulle bare ønske du kunne innse det. Det er ingen skam å ta i mot hjelp.
    - Det er heller ingen skam å snu, svarte hun kjapt og studerte reaksjonen hans nøye. Han ble ikke sint i det hele tatt, bare smilte som om kommentaren ikke betydde noe. Brydde seg ikke noe om hvor uvelkommen han var. Hun visste godt at han var der for å bli.
    Fremdeles satt hun uberørt i stolen. Hun visste ikke om hun var for redd til å reise seg eller om hun bare ga fullstendig blaffen i hva som hendte henne. Det kunne være det samme.

De så lenge på hverandre uten å si et eneste ord. Tausheten var til å ta og føle på. Margaret gjespet. Hun klarte ikke å dy seg. Hun var stuptrøtt, selv om det bare var begynnelsen av dagen. Denne situasjonen hun befant seg i, gjorde henne mer anspent enn det hun ville innrømme, men hun måtte for all del ikke vise frykt. Det var en svakhet og han ville føle seg som en vinner. Han har lenge hatt overtaket på henne og hun kunne ikke gi ham så mye mer av det. Hun kunne ikke hjelpe for å stryke seg litt i bakhodet for det gjorde fremdeles litt vond der etter at han hadde dratt i håret hennes.
    - Beklager, sa han, som om han hentet seg inn igjen.
    Hun så forandret på ham og han merket det. – Beklager at jeg dro deg i håret, mener jeg. Vet ikke hva som gikk av meg.
    - Vet du noen gang det?
    Spørsmålet var vågalt. Det visste hun. En gang visste hun at det måtte spørres. Hvis han skulle bo hos henne, måtte han vise at han var mann nok til å svare for seg og vise henne respekt. Så langt hadde det gått rett til helvete. Hann hadde strøket på begge punktene og en del andre, men både hun og ikke minst han, visste at hun var desperat nok til å beholde ham enn så lenge. Hun måtte ha noe å skrive om og det helst før samboeren hennes kom tilbake. Hvis ikke kunne hun vinke farvel til hele karrieren.
    - Dette fungerer ikke. Det forstår du vel.  Du skifter humør fortere enn jeg tygger tygges. Det gjør deg til et nervevrak. Du klarer ikke å stole på meg og det ødelegger alt. Jeg tror du er enig med meg.
    - Jeg vil ikke at du skal gjøre annet enn å skrive. Jeg har nesten ikke sett deg skrive ennå og det er frustrerende for meg, som har en jobb om å få deg til å skrive. Dette gjelder ikke bare deg, men også meg. Ikke minst sønnen din. Tenk på ham. Han har helt sikkert lyst til å dra hjem snart. Livet mitt er avhengig av at du skriver også.
     - På hvilken måte da? Det er tross alt du som har kontrollen… så langt.
    Han slentret bort til trappen og satte seg ned på nederste trinn. Hvilte hodet mot veggen før han så på ham. – Du har sikkert fått med deg at jeg har en partner med i dette. En som tar vare på David mens jeg er her og tar vare på deg. Det er ikke alltid jeg og partneren min er like enige. Han kan være ganske så utålmodig og liker at ting skjer fort. Helst med en gang. Skjer ikke tingene fort nok, kan ting gå ut over meg, eller i hvert fall sønnen din, men aldri deg.
Hun kunne se det på uttrykket at han mente alvor av det han sa.
Øynene hans så rett på henne med en slags sørgmodighet. Hun rettet seg opp og visste ikke helt om hun burde være virkelig redd nå eller om hun fremdeles skulle holde seg som før, like rolig. Det beste var å ikke få panikk. Hun hadde lest et sted, hun husket ikke nøyaktig hvor, men hvis noen truet deg, var det verste å få panikk. Det ville gi den andre personen makt og være tilfreds av å se offerets redsel. Hvis offeret holdt seg rolig i en truet situasjon, ville det gi den andre personen stress, lavere selvfølelse og mindre skremmende. Så langt hadde Margaret forholdt seg rolig, i hvert fall så rolig som hun kunne da hun først møtte ham og det hadde gått bedre enn forventet. Hun hadde overrasket seg selv stort og det hadde hun tenkt å forstette med. Holde seg rolig i enhver situasjon. Det ga bedre overlevelsessjanse. I stedet for å skrike av fortvilelse, som fleste foreldre ville ha gjort i en slik situasjon, hvis barna deres ble truet av en eller annen idiot, valgte Margaret å rette seg opp i stolen, lene seg godt bakover sånn at hun satt som støpt til stolen og så på ham.
    

ps: tror neppe jeg kommer til å legge ut flere deler av den fremmede. for det første er det fint vær for tiden og kommer til å være mye ute fremover, dessuten har jeg skrevet så mange sider nå av denne fortellinger, at jeg har lyst til å kanskje prøve å skrive nok sider til at det kan bli bok, og muligens sende det til en eller annen forlag en gang i fremtiden, men det kommer ikke til å skje med det første. vil bare ikke publisere flere deler av denne fortellingen, må spare litt også hvis det skal bli en bok av det. man vet aldri:) det er lov til å prøve og håpe. som sagt kommer jeg ikke til å legge ut flere deler av denne fortellingen,men kanskje det kommer deler av andre fortellinger jeg mikser opp? hvem vet, men den fremmede vil holde resten hemmelig:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Otto hadde gjemt jakken for henne.
Hun så den ikke lenger, men hun tenkte å ikke bekymre seg for hvor den var. Den gamle Margaret ville ha gjort det, men ikke den nye. Margaret hadde for et øyeblikk siden bestemt seg for å begynne ett nytt liv. Nå ga hun fullstendig blaffen i hvem Otto egentlig var og bestemte seg bare å kaste seg ut i det, la ting skje som det passet seg. Hun orket ikke å være redd lenger. Lure på hva som ebfant seg i Ottos tanker. Hun ville heller tilbringe tid sammen med ham og se hva som skjedde. På den måten ville hun bli bedre kjent med ham. Redselen hun kjente tidligere ga henne en fullstendig sperre for det, men nå virket det som det var helt normalt å sitte i en sofa, sammen med en fyr som hadde brutt seg inn i huset natten før og delte en pizza. Lo av noe dumt som skjedde på tv – skjermen og bare nøt øyeblikket. Det fikk henne til å slappe av, bare nyte tilstedeværelsen. Hun var ett nytt menneske nå og var spent på hvordan det ville utvikle seg.
    Otto og Margaret satt begge i klærne de nettopp hadde sovet i. Otto i underbuksa og Margaret i pyjamasen. Begge jafset i seg pizzabiter som om de ikke hadde sett mat på flere dager, drakk rett fra ølboksen og nøt øyeblikket.
    På tv var det ikke annet enn gamle episoder av CSI, men det var ikke noe å klage på. Det var en utmerket tv – serie, med geniale effekter som lett fanget seerne, til og med Otto og Margaret.
    Etter at Otto hadde slukt et pizzastykke, som virket som om det skulle være hans siste, slo han en gang på brystet og rapte høyt. Høyt og grovt.
    Margaret kastet seg forover, klasket seg i låret og ro. Aldri før hadde hun hørt noen rape så grovt. Hun tok seg en slurk øl, gjorde det samme, slo seg på brystet og slapp ut en gedigen rap. Begge brast i latter, som om de hadde kjent hverandre lenge.
    Noe sånt ville hun aldri ha gjort hvis Georg ville ha vært hjemme. Han hadde blitt fullstendig sjokkert. Hun hadde ikke hørt ham selv rape. De var ikke på det planet, selv om de hadde delt hus de siste seks årene.
    Hun ble oppmerksom på hvordan Otto så på henne. En undrende mine dekket hele ansiktet hans.
    - Hva er det?
    Han trakk likegyldig på skuldrene. – Jeg trodde ikke at damer rapte, jeg.
    De lo igjen.
    - Takk for maten. Nå skal jeg skrive mens jeg fremdeles er litt brisen. Kanskje det vil gi skrivingen et lite dytt. Kunstnere drikker jo, vet du. Skal drikke litt oftere jeg også. Se om det gjør susen.
    - Fint. Jeg ser på tv, hvis det ikke gjør noe.
    Han vendte blikket mot tv – skjermen igjen og hun hoppet over ryggen på sofaen og satte kursen mot skrivepulten. Fast bestemt at nå skulle det skrives for harde livet og hun aktet å få til en bok snarest mulig. Ellers kunne hun bare se etter en ny jobb med en gang. Hun kunne tross alt ikke snylte på samboeren sin. Hun var en voksen kvinne, som var vant til å være selvstendig.
    Det ble liv i dataskjermen så fort hun slo den på og etter å ha gitt selve datamaskinen tid til å slå seg på, kunne hun endelig logge seg inn på skriveprogrammet og sette i gang å skrive. Hun fant frem det lille stykket hun hadde skrevet for kort tid siden og valgte å fortsette på det.

Jeg ville finne ut hvem han var.
Men han tok meg på fersken. Jeg kjente noe i den ene jakkelommen hans, da han plutselig tok kvelertak på meg og jeg fikk ikke puste. Han holdt et fast grep rundt halsen min temmelig lenge før han endelig slapp meg.
    Deretter kjeftet han på meg. Fortalte meg hvor udugelig jeg var, fullstendig død. På en måte har han tross alt rett i det. Sitter stort sett hjemme og synes synd på meg selv. Aner ikke hva jeg skal skrive. Aner ikke hvem jeg deler hus med for øyeblikket. Alt er bare kaos.
    Jeg føler meg som en fremmed selv. Jeg kjenner meg ikke igjen. Spesielt ikke etter at jeg slo ham. Han provoserte meg. Ville at jeg skulle slå ham etter at han slapp taket rundt halsen på meg. Hoppet rundt, viftet med hendene og oppfordret meg til å slå. Jeg som aldri hadde slått noen før, selv om det enkelte ganger har vært fristende oppgjennom livet. Men denne mannen provoserte meg. Han trykket på de rette knappene. Visste hvordan jeg var før han kom hit, hadde lest om meg, observert meg. Visste at jeg var hjemme alene og led av skrivesperre.
    Etter at han hadde yppet med meg lenge nok, slo jeg. Overraskende hardt. Han vaklet bakover, men gjenvant balansen. Trodde han ville bli sint, men i stedet smilte han. Så stolt ut og roste meg for at jeg endelig vågde å gjøre noe jeg bare kunne ha drømt om. Han hadde rett. Jeg følte meg mye bedre etterpå. Som et nytt menneske.

Margaret skumleste det hun nettopp hadde skrevet.
Ikke så verst dette. En god start til henne å være. Hun la merke til hvor stille Otto var. Hun snudde seg for å se hva han holdt på med. Forbausende nok hadde han vært innom en tur i bokhyllen, for han lå nemlig rett ut på sofaen og leste i en bok. Noe hun hadde aldri trodd. Kanskje det ikke var noe han løy om likevel. Kanskje han virkelig leste og visste hva han snakket om. Hun prøvde å se hvilken bok han leste i, prøvde å  få et glimt av bokomslaget, men så det ikke. Han lå med hodet vendt mot henne og han holdt boken i været med bokomslaget vendt i motsatt retning av stuen.
    - Hvilken bok leser du?
    - En gammel bok av Stephen King. Han var bedre før i åra da han drakk. Mer utspekulert.
    - Ja, akkurat det er jeg enig i. Han har blitt slappere med åra. Etter at han ga slipp på flasken, forsvant liksom magien i skrivingen hans. Det var noe som manglet. Hvilken bok av ham er det du leser?
    - Pet Sematary.
    - Det er yndlingsboken min, svarte Margaret opprømt. – Den er en bok jeg ikke glemmer så lett.
    - Hvorfor?
    Otto satte seg opp for å vende oppmerksomheten mot Margaret. Snakke med henne om noe hun tydeligvis beundret. Det var det han ville ha tak i, noe Margaret var interessert i og kanskje bruke det videre.
    - Jeg likte plottet. Han blandet de døde sammen med det levende. Smeltet det i samme verden. Hendelsene hentet fra en helt vanlig hverdag. Tok opp et tema alle sikkert en eller gang har prøvd å forestille seg. Om det å vekke noen de var glade i opp fra døden. Se om personene fremdeles var de samme etter å ha ligget i graven en stund. Ekkelt, men oppfinnsomt.
    - Da er du nødt til å prøve å gjøre noe av det samme. Ta frem den følelsen du fikk da du leste boken og prøve å gjenskape den følelsen i det du skriver.
    - Lett for deg å si. Du har sikkert ikke skrevet en dritt selv.
    Han klappet fornærmet boken sammen, slengte den på bordet og reiste seg opp. Hele tiden hadde han blikket rettet mot henne. Så snudde han seg. – Jeg prøver bare å gi deg noen råd. Det er alt. Men jeg gidder ikke å være i samme rom som deg når du er sånn. Jeg går og dusjer.    
    - Ja, det trengs. Håper du har har med deg noe å bytte med, sa hun spydig før hun henvendte seg mot datamaskinen igjen. Kjente hjernen hvordan hjernen som spente seg og aggresjonen som stadig bygget seg ut. Hun ble nesten aldri irritert, men etter at han satt foten i hennes hus, hadde hun ikke vært annet enn et følelsesmessig vrak. Hun visste ikke lenger hvem hun var. Lot ham bare valse inn sånn uten vider, kommandere henne og kontrollere alt hun gjorde. Det var til å bli sprø av. Men etter at han provoserte henne til å slå ham, følte hun seg mye bedre. Det var som om en byrde bare forsvant. Nå skulle hun si i mot ham når hun var uenig med han noe. Hun ville ikke la seg bli herset med. Nok var nok.
    Hun hørte ham gå opp trappen og så en dør som lukket seg bak ham, hardt. Han var tydeligvis sint. Likte ikke å bli sagt i mot. Mente han var till for å hjelpe henne. Hjelpe henne med hva? Skrive kunne hun gjøre selv. Den eneste grunnen til at han fikk lov til å være i huset, var  at det var greit med litt selskap og prøve å finne ut hvem denne mannen var.
    Tanken på jakken kom krypende tilbake. Han hadde noe i den ene lommen, men han fikk tak i henne før hun fikk se hva det var. Nå hadde hun en gylden mulighet mens han var i dusjen. Først skulle hun se inne på soveværelset hans, og hvis den ikke var der, skulle hun vende om hele huset til hun fant jakken hans. Finne ut hva slags fyr hun hadde i huset, var mye mer intereressant å finne ut, enn å skrive om det.
    Hun følte seg som en jævla Jessica Fletcher der hun satt. Først skulle hun oppleve boken før hun skrev den. Samme hva det ville koste henne. Hun skulle ha gjort det fra begynnelsen, som fleste av forfatterne gjorde før de skrev; nemlig research.
Hun hørte hvordan rannet vann inne på badet.
Hun sto utenfor døra til badet, lyttet. Hun ville forsikre seg om at han fremdeles var i dusjen, mens hun snek seg inne på rommet. Hun ville ikke bli tatt en gang til. Da ville han definitivt kvele henne for godt. Hun hadde det på følelsen, og hun kjente hvordan hun fikk frysninger på ryggen ved tanken.
    Otto hadde ikke redd opp sengen etter seg. Dyna lå som en ball inn mot veggen, som om han hadde slengt den over ryggen like før han grep tak i halsen hennes, bare for noen få timer siden.
    Jakken hang ikke lenger på sengegalgen som den gjorde da. Sengegalgen var naken. Ingenting hang der. Ingen jakke lå slengt på gulvet, hang ikke på stolen ved vinduet eller på skapdøren i det innerste hjørnet. Jakken var rett og slett borte. Likvel bøyde hun seg ned på alle fire. Hun ville ta en titt under sengen for sikkerhetsskyld. Hun skulle tross alt vende om hele huset for å finne den.
    Under sengen var det ingen verdens ting. Noen hybelkaniner slengende rundt, men det var alt. Hun burde kanskje vaske dette værelset en eller annen gang i nærmeste fremtid. Hun hadde ikke gjort det på en stund. Det hadde ikke falt henne inn. Dessuten visste hun ikke om at hun ville få en gjest på så kort varsel.
    For en ironisk tanke. Hva ville samboeren hennes si, hvis han visste noe om dette. At hun hadde en fremmed mann i huset. Han ville ha sett rart på henne først. Studert henne fra topp til tå før han kjeftet på henne så ørene flagret. Det var ikke mange ganger hun hadde sett Georg sint, men det hadde hendt seg. Hvorfor husket hun ikke lenger. Det eneste hun husket var en gang hun hadde gjort noe feil. Han kjeftet på henne i flere timer. Fulgte etter henne over hele huset og snakket ikke med henne på flere dager. Aldri hadde hun vært utro. Så det var i hvert fall ikke grunnen. Hun kunne ikke huske hva han var så sur for, men det var i hvert fall komisk å tenke på hans reaksjon i ettertid.
    Hun reiste seg opp igjen. Tenkte hvor tunkt det var. Hun hadde aldri vært en myk person. Hun var ikke tjukk, men hun var ikke typen som trente og interesserte seg for å komme seg i form. Hun var av typen som kunne spise så mye hun orket, uten å legge på seg. Hun følte seg heldig sånn, med tanke på hvor glad hun var i mat. Mat skulle nytes og det var noe hun kunne.
    Det var bare et klesskap i dette rommet og det sto helt for seg selv i det innerste hjørnet, som om det skammet seg. Likevel sto det oppreist og stolt, rakte helt opp til taket. Hun tvilte på at jakken hang innenfor skapdørene, men hun måtte bare sjekke. Man visste aldri.
    Øynene lukket seg samtidig som hun åpnet skapdørene. Trakk dem mot seg og kjente hvordan pulsen økte av spenning. Hvis den ikke hang der, visste hun ikke hvor hun skulle lete. Ikke visste hun hvor lang tid hun hadde på seg å lete heller. Når som helst ville han stige ut av dusjen og han ville være i nærheten av henne når hun minst ventet det. Han var som en skygge. Snek seg innpå henne uten å være klar over det. Sånn som da hun sto utenfor huset og hadde låst seg ute. Hun skulle be ham om hjelp og han sto allerede like bak henne, hadde ikke laget en eneste lyd.
    Magen ble fylt av skuffelse så fort hun åpnet øynene. Ingenting hang i klesskapet. Ikke en gang kleshengeren. Han må ha tatt den med seg inn på badet, hvor han hadde alle klærne. Hun skulle ikke få vite noe om ham, og det hadde han sørget for. Dette ville ikke bli lett. Hun hadde en spennende tid i møte. En ting var sikkert. Hun ville ikke skrive et ord før hun var blitt bedre kjent med ham. Boken skulle ikke nødvendigvis handle om ham, men selve diktingen. Leke seg frem til en konklusjon, men noe måtte hun få vite om. Hun var nysgjerrig av natur.
    Nysgjerrigheten ble brått avslørt av skritt ute i gangen. Han var allerede ferdig og hun hadde ikke hørt ham gå ut av badet. Hun var fanget inne i rommet hans og visste at hun ikke kunne flykte ut av rommet uten å bli sett.
    Mens hun så seg om etter et skjulested, hørte hun lette og raske skritt i som nærmet seg. Igjen hørte hun denne lystige plystringen hun ikke kunne gjenkjenne. Det måtte være en selvkomponert melodi som var blitt til en vane. Han var glad i å plystre virket det som. Det var som om han var redd det skulle være for stille rundt ham.
    Hun smøg seg inn under sengen og klemte seg så tett inntil veggen som mulig akkurat i det han grep tak i dørhåndtaket. Døren gikk opp og plystringen lød tydeligere. Han slengte noe på sengen og hun kunne se barføttene hans bevege seg fritt omkring bare noen få meter unna henne.
    Det knirket i sengen da han satte seg ned. Han hadde sluttet å plystre. Hun skjønte ikke hva som foregikk. I hvert fall ikke før han begynte å snakke. Han snakket med noen. Ikke med seg selv, men i mobilen. Sannsynligvis var det i mobilen hennes han snakket i, for den hadde han tatt godt vare på, og hun hadde en følelse av at han ikke hadde en selv. Hva som sa henne det, var hun ikke sikker på. Med magen klemt mot gulvet, hørte hun til alt det han sa og koste seg over at han ikke visste om at hun hørte hvert ord ble sagt, men samtidig var hun livredd for å bli avslørt. En eneste lyd fra henne ville ødelegge alt.
    Hun hørte nøye etter, prøvde å finne en sammenheng i det han sa, med tanke på at hun ikke kunne høre den andre personen fra den andre enden sa. Det spilte ingen rolle. Hun skulle finne ut hva det var han pønsket på. Hun var lei av å leke. Hun måtte høre nøye etter og deretter forsone ham med denne samtalen så fort anledningen bød seg.
    - Ja da, alt går etter planen. Hun sitter nedenunder og trykker på tastaturet som bare faen. Det ser ut til at ting endelig har løstnet seg i henne. Hun har i hvert fall fått noe å skrive om.
    Pause.
    - Nei, hun vet ingenting.. Det er ingenting å bekymre seg for. Hun er en godtroende kvinne. Ser på meg som en slags mentor som bare vil henne vel, men hun skulle bare ha visst. Hun kommer aldri til å fullføre bokmanuset. I hvert fall ikke uten meg til stede. Hun vet at hun trenger meg selv om hun helst ikke vil innrømme det. Hun er temmelig sta, men det liker jeg. Heldigvis ser det ut til at hun åpner seg. Hun virker ikke så stiv lenger.
    Pause.
    - Jeg liker egentlig ikke å gjøre dette. Men siden jeg takket ja til dette oppdraget skjønner jeg at jeg ikke kan trekke meg nå. Jeg forsikrer deg om at jeg kommer til å gjøre det jeg må.
    Pause.
    - Greit. Greit. Greit. Ja da. Du har ingen grunn til å tvile. Fint. Ha det.
    Han hørtes amper ut på slutten, som om han ikke ville være med på dette lenger, hva det enn nå var. Men Margaret lå fremdeles under sengen og hun ville finne ut hvem det var han snakket med. Det hadde blitt stille. Han hadde lagt på. Han satt fremdeles på sengen, for hun så anklene og føttene hans rett fremfor seg. Hun hadde lyst til å gripe et godt tak rundt begge anklene hans og riste svarene ut av ham, finne ut hvem han jobbet for. Han var ikke alene om dette. Han samarbeidet med noen han snakket med i telefonen to ganger nå. Hva faen var det som foregikk?
    Han ga fra seg et lite sukk mens han la på. Så løftet han opp den ene foten,  tredde en sokk over den og satte foten ned igjen. Etterpå løftet han opp den andre foten og skulle til å tre over den andre sokken, men glapp den. Den falt slapt ned på gulvet.
    Margaret grep hurtig tak i den og grep den til seg under sengen. Hun så hånden hans som tok på gulvet, følte etter sokken, stakk hånden litt under sengen og bannet lavt. Han fikk ikke tak i den.
    Hun ble hvor hun var. Hun lå der med magen, pustet rolig og holdt sokken i hånden. Hun visste han ville krype ned på kne for å se etter sokken. Da ville han få øye på henne. Vite at hun hadde befunnet seg under sengen hele tiden og hørt deler av samtalen. Når han fikk øye på ham, skulle hun vise ham hva hun dugde til og fortelle ham at hun var mer levende enn han hadde trodd med det første.
    Hun hadde rett. Han satte seg ned på kne, hvilte overkroppen mot gulvet og før hun visste ordet av det, stirret hun rett inn i øynene hans.
Øynene hans skinte av vantro.
Deretter smalnet de og skinte av raseri. Med ett angret hun seg. Hun skulle ikke ha gjemt seg under sengen. Det ble vanskelig for henne å flykte. Men hun hadde så lite tid. Han kom så uventet. Et sted måtte hun gjøre av seg.
    - Du!
    Mer sa han ikke. Det var som om han ikke visste hva han skulle si. Han var for rasende. Øynene hans hadde et glimt hun ikke hadde sett før. Et drepende glimt som avslørte hva han følte om henne der og da. Øynene var så mørke og smale. Det skremte henne og hun følte seg plutselig maktesløs. All selvtillit forsvant det øyeblikket hun møtte blikket hans.
    - Leker du gjemsel? I så fall er du ikke spesielt god til det. Kom frem ellers kryper jeg inn og henter deg. Det vet du at jeg kommer til å gjøre.
    Margaret nølte. Hele kroppen var lamslått. Hun rørte seg ikke. Hun ble bare liggende, stirrende i øynene hun ikke kjente igjen. Hun hadde ikke sett ham sånn før. Så morsk. Det gjorde henne redd. Hun var redd da hun først møtte ham, men dette var annerledes. Hun burde være vant til hans væremåte, men denne væremåten hans hadde hun ikke opplevd før.
    Brått strakk han armen mot henne. Han rakk ikke til. Hun var for langt innklemt mot veggen. Han måtte legge seg helt ned på magen for å komme seg lenger inn under sengen.  I mellomtiden var hun kjapp nok til å krype ut av sengen, under fotenden mens han kravlet inn under etter henne. Han skulle til å krype tilbake da hun satte seg ned på bakenden hans. Hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre. Dette før det første hun kunne komme på. Alt skjedde så fort og hun ville ikke miste kontrollen over ham. Hun håpet bare hun var sterk nok til å holde ham nede, uansett hvor dumt dette må ha sett ut. Hun ville vite hvem det var hun delte hus med. En gang for alle.
    Han bannet lavt. Tydelig opprørt over at han hadde mistet kontrollen. Men han var ikke en mann som ga seg så lett. Han vred på seg under henne. Han klarte ikke å heise seg opp eller rygge bakover. Han klarte seg så vidt å karre seg opp på siden, halveis liggende på ryggen og magen. Hodet befant seg fremdeles under sengen, men hun visste at han så på henne. Hun kunne se ansiktet fra der hun satt. Han så hatsk på henne. Dømte henne for handlingen hun nå gjorde, som om dette ikke var rettferdig. Han hadde ikke fått viljen sin. Han skulle få kontrollen over henne igjen. Han visste bare ikke hvordan.
    - Har du ikke bedre å gjøre enn å lytte til andres telefonsamtaler? Skrive for eksempel. Du har mye igjen og tiden renner ut.
    Tonen hans var overraskende nok ikke sarkastisk. Han snakket seriøst, som om han vil få en venn i nøden til å våkne opp. Godtroende og tillitsfull. En som man kan fortro seg til. Hva det enn måtte være. Margarett skulle ikke la seg vippe av den falske tonen. Han var ikke en venn. Det hadde han aldri vært. Han hadde bare valset rett inn og hun hadde bare godtatt det. Som om alt skjedde i en drøm og hun kunne ikke gjøre noe for å forandre på det som skjedde. Det bare skjedde og hun bare var der.
    - Jeg vet ikke hva slags lek det er du leker eller hva du er ute etter, men nå har jeg en veldig fin sjanse til å finne det ut. Jeg rikker meg ikke av deg før du forteller meg alt. Hvem du er. Hvem du jobber med. Hva du vil meg. Absolutt alt. Skjønner du? Alt!
    Hun hevet stemmen på det siste ordet. Kjente hun var mer sint enn redd. Sint på seg selv. Skjønte hun ikke kunne være så overtrampet. Hun trodde hun hadde mer guts enn som så. Si nei og ikke la folk trenge seg inn i livet hennes sånn som det har passet seg. Hun har hele tiden passiv. Passiv til folk rundt helle og hele tilværelsen. Hele tiden befant hun seg i en annen verden. En verden hun skapte, lot ting skje og lekte seg med tanken videre. Så for seg personer som ikke var der. Alt fra utseende til klær. Hvordan de pratet og hvordan de oppførte seg. Dette tok opp mesteparten av tiden. Hun var aldri helt til stede sammen med andre. Tankene hennes var alltid i bevegelse og hun kunne ikke stoppe dem. De levde sitt eget liv og ofte ble hun med i malstrømmen. Hun kunne ikke noe for det.
    I det siste hadde tankene stilnet, som om det ikke var noe mer som levde. Som om alt døde og ikke kom tilbake. Nå satt hun der.  På en mann hun knapt kjente. En fyr hun hadde latt komme inn i livet hennes. Hun hadde latt ham bo her uten å vite hvem han er. Ingen normal kvinne ville latt en fremmed mann bo i huset sammen med henne sånn uten videre. Det ville ha vært for risikabelt. Men Margaret hadde vært naiv. Godtroende. Tenkte hun faktisk trengte all den hjelpen hun kunne få. Karrieren hennes hang i en tynn tråd og hun var desperat. Hun var i en situasjon hvor hun kunne gjort hva som helst for å få tilbake et snev av den karrieren da hun var på sitt beste. Den tiden da noen faktisk gjenkjente navnet hennes og hadde lest i hvert fall en eller flere av bøkene hennes. Nå var hun som sunket under jorden. Det virket ikke som om noen visste hvem hun var lenger. Ingen brydde seg. Folk foretrakk å lese noe annet. Hun var i ferd med å bli levende begravd.
    Denne mannen hadde kommet til henne som en reddende engel, selv om hun ikke så det med det første. Han ville henne bare godt. Få henne på god vei. Få sperren til å åpne seg og gi liv i de støvete tankene hennes. Vekke liv i henne. Han var som en frisk pust. En slags spenning hun hadde ventet på å utnytte. Mens hun tenkte der hun satt, hadde de egentlig utnyttet hverandre. Begge ville ha noe av hverandre. Margaret utnyttet ham for å få inspirasjon, men han sa aldri hvorfor han ville hjelpe. Hun hadde bare vært altfor takknemlig. Alt for blind. Noe ved denne mannen hadde fascinert henne. Det å bo sammen med noen hun ikke kjente, ga henne frysninger, men også en billett til et nytt liv hun kunne utforske. Ingen skremte henne mer enn henne selv. Hun hadde ikke kontroll over noe lenger. Sønnen var borte. Hun visste ikke en gang han var. En partner av Otto hadde tatt seg av ham og påsto han var i trygge hender. Margaret hadde gått blindt med på det. Skjønte at Otto hadde rett i at det ville gjøre henne godt å skrive i mens han var borte og få skrevet i fred og ro. En normal mor ville ha banket ut svaret på mannen og forlanget hvor sønnen var og krevde å få ham tilbake så fort som mulig. Men Margaret nøt det. Hun nøt å ha tiden for seg selv og ikke ha ansvar for noen.
    Georg var heller ikke hjemme. Han var på visitt hos sin bror som hadde havnet sånn på kjøret og kom til å bli værende der en god stund. Broren trengte all den støtten han kunne få. Svak som han var for tiden. Når som helst kunne han ta selvmord så fort noe gikk ham i mot. Georg ville ikke la det skje. Alt var bare et eneste stort kaos. Ikke bare livet til Thomas, Georgs bror, men også hennes liv. Hun hadde ikke styr på noen verdens ting og det skremte henne. Hun hadde ikke styr på familien, karrieren eller seg selv. Livet var en eneste stor suppe. Alt bare fløt lengre og lengre oppover mot overflaten. Den trygge bunnen hadde forsvunnet for lenge siden. Hun visste ikke lenger hvem hun var, hva hun hadde eller om noe ville bli som normalt igjen.
    Tankene strømmet som aldri før der hun satt. Det ble liv i hodet hennes igjen. Hun våknet opp etter en lang stund i dvale. Kontrollen hun hadde nå, hjalp henne til å komme tilbake til den hun en gang var. Før hun slapp inn denne mannen inn i huset hennes og livet.
    - Slapp av. Vennligst gå av meg først, så skal jeg fortelle deg alt.
    Han sendte henne et vær så snill uttrykk som gjorde henne kvalm, men hun rikket seg ikke. Hvis hun flyttet seg nå, ville han garantert gjøre hva som helst for å holde henne under hans makt og ikke fortelle henne en dritt. Såpass godt kjente hun ham. Han gjorde og sa ting som det passet ham og var grei å ha med å gjøre så lenge han hadde kontrollen over henne. Nå svettet han. Hun kunne se det. Han prøvde å skyve panikken vekk, men den skinte i klart og tydelig i øynene hans. Det frydet henne og hun hadde ikke tenkt å la seg vippe av pinnen så lett som tidligere. Det var en annen dans nå, hennes dans. det skuulle danses etter hennes regler.
    Hun satt bestemt på ham. Foldet armene sammen og forlanget å kreve et svar av ham før hun sa eller gjorde noe som helst. Hun ville se hvor lenge hun holdt ut. Se hvor bestemt han var å holde på sitt.
    - Du er så jævla barnslig. Jeg vil heller reise meg opp og snakke med deg som et voksent menneske, i stedet for å ligge her med et et kvinnfolk som oppfører seg barnslig. Gå av meg. Vær så snill.
    Margaret ble sittende.
    - Snakk nå hvis du absolutt vil snakke. Jeg lytter.
    Otto orket ikke å se på henne når hun oppførte seg på den måten. Derfor la han bakhodet ned på gulvet og dekket ansiktet med armene slynget over hverandre. Han lå der om om han var klar til å sove. Han dro pusten dypt nok inn til at magen rørte på seg. Han var klar for å snakke. Han visste at han hadde valg. Han kunne ha vippet henne av seg så lett som bare det og få overtaket på henne, men han ville ikke skade henne. Det var nære på tidligere, da han tok kvelertak på henne. Han angret seg stort etterpå. Hadde vanskeligheter med å se henne i øynene og be om unnskyldning. Fortelle at det ikke var meningen. Han ville heller late som ingenting hadde skjedd og bare la livet gå videre.
    - Jeg har innsett at du ikke stoler på meg, men det er en del som gjerne vil det. Den eneste måten å finne det ut på, er å la meg reise meg opp. I hvert fall sitte på sengen i det minste og føre en fortrolig samtale med meg. Hvis du kommer til å forsette å sitte på meg, kommer du til å bli sittende der ganske så lenge. Som jeg har sagt det til deg tidligere; du er altfor nølende. Du må bare våge å stole på andre og ikke minst deg selv. Noe du aldri har prøvd. Dette er din store sjanse til å stole på intuisjonene og vise tillit til meg. Tillit er en viktig egenskap for en forfatter. Forfattere sitter foran datamaskinen dag ut og dag inn, skriver mye og lite, tror det kommer til å gå så bra, men underveis kjenner den bitende tvilen komme krypende under huden. Fortellingen dør og man begynner på nytt eller gir fullstendig opp. Nøyer seg med å møte veggen. Sånn som du. Sitter opp om natta. Tar deg gjerne en øl mens du arbeider. Stirrer sløvt mot skjermen med hånden støttende opp mot kinnet. Skriver noen ord. Visker dem ut. Sukker. Kjenner trøttheten som kaller, men ignorerer den. Finner deg noe å spise. Tror at mat er løsningen. Den gjør deg bare trøttere og enda sløvere. Tygger maten mens du stirrer tomt mot skjermen. Stikker innom nettet en tur. Leser nettaviser. Sladder. Sjekker mail. Gjør nesten hva som helst for å unngå å skrive, for du har ingenting å skrive om. Du blir sint når samboeren din av og til kommer ned til deg midt på natten og spør om du ikke skal legge deg. Du sier nei. Du forteller ham at du må skrive. Dere krangler. En krangler om alt fra din jobb til alt annet som har blitt stengt inne i dere over en lengre tid. Forbannet går han til sengs uten deg. Du ender opp med å sove i sofaen med datamaskinen på. Neste dag etter en krangel, går dere rundt hverandre og sier ikke et ord. David merker selvsagt disse opptredene og sier heller ikke et ord. Later som ingenting, ignorerer dere og går på skolen. Sier ikke så mye som ha det. Han vil ut så fort som mulig. Du ser ikke problemene dine med Georg. Dere tror dere har det så javla fint sammen, men vil ikke innse sannheten. Du mistrives. Du mistrives i dette forholdet akkurat som forholdet med eksmannen din. Innerst inne har du lyst til å slå opp, be ham drit og dra, men du er livredd for å være alene. Du har David, men det er ikke nok. Disse tankene kverner i tankene hele dagen og om natten til du endelig faller i søvn. Kjenner du råtner opp i din egen mistrivsel. Forbanner deg selv over at du er den du er og ikke gjør noe med det. Det er derfor du ikke får åpnet deg opp. Bli kjent med nye sider ved deg selv, og skrive det du føler for. Du er redd for hva folk vil mene om deg. Takler kritikk veldig dårlig. Gir opp med en gang når noen motsir deg. Du har ikke tro til noe av det du gjør. Du er mildt sagt et håpløst prosjekt. Hvis man skal forandre på noe, er det seg selv aller første. Det er ofte der problemene ligger. Når det er gjort, blir alt annet mye lettere. Har du noen gang tenkt over det…Margaret?
    Margaret vaklet seg av ham. Hun rygget bakover mens hun så skrekkslagen på ham. Han kjente henne. Hun visste nøyaktig hvem hun var. Beskrev henne sånn som hun hadde vært oppgjennom alle årene. Mye tvil hadde vært innholdet i oppveksten hennes. De få gangene hun følte seg vellykket med noe, kom alltid tvilen luskende. Ødela alt, blant annet ekteskapet hun hadde med faren til David, Jan.
    Otto hadde nettopp beskrevet henne så tydelig og korrekt. Han kjente henne tydeligvis bedre enn hun hadde trodd. Hun rygget helt til hun støtte døren. Hun presset håndflatene mot den, for å kjenne hva som stoppet henne. Hendene hennes fomlet febrilskt etter dørhåndtakene. En ting gikk opp for henne. Noe som fikk henne til å oppføre seg som hun gjorde nå, kjente hvordan panikken grep tak i henne og fikk kroppen til å skjelve av angst. Denne mannen hadde ikke observert henne utenfra, men innenfor.
    Han dro henne hardt i håret oppover trappen. Det var en annens lek nå. Hans lek. Hodet hennes ble dratt bakover av det harde grepet og det var ikke noe hun ikke kunne gjøre for å lindre smerten på hårbunnen. Det kjentes nesten ut som om hvert eneste hårstrå ville ryke når som helst. Noe hun håpet ikke ville skje. Hun var glad i håret. Sånn som alle kvinner. Håret var en viktig del for helhetsinntrykket. Det fortalte mye om en person. Hvis han ødela en del av håret hennes, ville en del av henne bli ødelagt. Hun visste at håret ikke var det viktigste, men å la livet være i behold. Men smerten var nesten ikke til å holde ut. Hun kjente bare hvordan tårene trillet nedover kinnene uten at hun ordentlig grein. Smerten var overveldende og det var ikke noe hun kunne gjøre med det. Hun var maktesløs og hun skulle bare ønske at han bare slapp henne ned. Der og da. Slå henne og sparke henne bevisstløs. Da ville hun hvert fall være borte en stund. Ute av stand til å vite hva som skjedde rundt og med henne. Hun var livredd på hva som gikk i hodet på ham. Hva han tenkte. Hva slags planer han hadde for henne. Alt var en eneste stor uvisshet. Noe hun ikke kunne fordra. Mistet hun kontrollen, var hun hjelpesløs.
Otto hadde betraktet henne innenfor huset lengre enn han ville påstå.
Han hadde slått leir der inne, et eller annet sted i huset hennes og betraktet henne. De gangene hun trodde hun var hjemme alene, var han hele tiden innenfor disse veggene sammen med henne. Når hun var hjemme alene, sammen med Georg og David, lusket rundt omkring her uten å gi en lyd fra seg. Betraktet dem til enhver tid uten at hun merket noen verdens ting. Hårene reiste seg i nakken på henne bare av tanken. Nå visste hun i hvert fall ikke hva eller hvem hun hadde med å gjøre. Dette utviklet seg til det bisarre. Utenfor hennes grenser. Nå ville hun helst ha ham ut av huset så fort som bare mulig, men hun visste det ikke ville bli lett. Dette var en mann som ikke overga seg så lett og han var tydeligvis hos henne for å utføre et oppdrag han ikke kunne bare gå fra.
    Otto lå fremdeles på gulvet. Han hadde reist seg litt opp med overkroppen. Stukket hodet ut fra sengen og nå støttet han overkroppen mot høyre albue mens han betraktet henne. Han fikk det samme uttrykket han hadde førtst dagen han møtte henne face to face. Sarkastisk, ertende og flørtende på samme tid. Han visste at han hadde overtaket. Men han kom seg raskt opp da Margaret fikk hentet seg inn. Åpnet døra bak seg og føk ut. Hun måtte komme seg vekk. Han var farligere enn det han ga seg ut for. Hun ville ikke være under samme tak som ham lenger. Hennes mål var å komme seg til en nabo, som forhåpentligvis var hjemme. Da ville hun for en gangs skyld være trygg. Hun skulle ha holdt seg unna ham fra første stund, men nei, da. Hun var nysgjerrig av natur og tenkte kanskje at litt spenning ville ikke skade. Ingen ville ha latt en fremmed bo hjemme hos seg sånn uten videre. At hun var desperat etter å ha noe å skrive om var ingen unnskyldning. Ikke nå.
    Tankene raste av gårde like mye som hun sprang i gangen og bort til trappen. Hun hørte ham storme ut av rommet.  Han var temmelig rask, men så var han jo lengre enn henne og sprang med lange, elegante steg. Det så hun av det lille hun så fra de korte kastene over skulderen. Hun hadde ikke det store forspranget. Han halte innpå henne.
    Hun hatet å løpe ned trappen. Det sinket farten og hun var redd for å falle. Det var en sjelden gang hun løp i trapper. Nå hadde hun ikke noe valg. Trappen var den eneste måten å  komme seg til første etasje på og bort til ytterdøren. Ellers måtte hun hoppe ut av et vindu og det torde hun ikke, så redd for høyder som hun var.
    Vel kom hun seg ned trappen. Nå og da kjente hun ham gripe tak i armen hennes, men ikke fått nok feste og hun klarte å vifte den av seg. Hun var bestemt. Hun skulle komme seg vekk og ingen kunne stoppe henne. Det kunne hun skrive under på. Hva som skjedde ham, brydde hun seg ikke noe om så lenge hun kom seg vekk fra ham og aldri fikk se ham igjen. Dette hadde gått for langt, for lenge siden. Hun hadde bare ikke vært klar over det før nå.
    Hun nådde døren. Rakte hånden ut mot dørhåndtaket og følte et lite snev av frihet. Han hukte tak i henne idet hun hadde fått opp døren på gløtt. Han grep etter håret hennes. Dro det til seg. Smerten lammet henne. Hendene hennes prøvde å lirke håret han hadde i neven, forsøkte å lindre smerten, men han bare dro. Hun vaklet bakover mens han dro henne inn i huset av sinne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lysten på å skrive forsvant temmelig fort. Heller ikke hadde hun lyst til å nyte natten alene. Det var på tide å vekke hennes gode venn, Otto, og finne ut hva han egentlig drev på med. Greit at han invaderte huset hennes. Det hadde hun tross alt blitt vant til. Men å tukle med dekorasjonene hennes var noe annet. Tingene skulle være på plass. Han kunne bare ikke ta vekk ting som det passet ham. Hva skulle det være godt for?
    Uten å nøle gikk hun opp til andre etasje og stoppet utenfor døren hans. Det var tydelig han fremdeles sov. Hun kunne fremdeles høre grov snorking gjennom døren. Hun banket på så hardt hun kunne, nærmest dundret.
    Ingen svar.
    Hun dundret videre. Hardere denne gangen, bare for å være jævlig. Han hadde tross alt allerede vært jævlig mot henne.
    Fremdeles ingen svar, men hun hørte lav knirking i sengen. Han var våken. Snorkingen hadde gitt seg. Hun dundret i vei og ga seg ikke før hun omsider hørte tassende skritt nærme seg døren. Han ga seg god tid og hun var nesten sikker på at han gjorde det for å teste tålmodigheten hennes. En tålmodighet hun sjelden hadde eller ikke hadde. Hun hatet å vente.
    Omsider gled døren litt innover i rommet og han dukket opp i døråpningen. Han så temmelig trøtt ut. Håret i alle kanter. Det gikk opp for henne at dette var første gangen hun så ham uten caps. Det var et uvant syn. På hodet hadde han tjukt lag med mørkt hår som var litt krøllete og noen hårtafser stakk ut fra kanten. Øynene hans var smale og han hadde allerede mønster fra puten merket i ansiktet.
    - Hva er det du vil?
    Stemmen hans var groggy og skarp. Han gjorde ingen skjul på at han ble vekket midt på natten. Hun måtte ha en god grunn.
    Selv brydde hun seg ikke. Han hadde gått for langt. Han hadde fjernet familiebildene hennes, som om han ikke ville de skulle eksistere. Synd for ham. De skulle henge der så lenge hun bodde under det taket. Han hadde sendt av gårde sønnen hennes, men hun måtte da få lov til å ha bilder rundt seg av dem hun var glad i. ellers kunne hun i hvert fall ikke skrive. Det var sikkert. På en eller annen måte skulle hun banke det inn i hodet hans.
    - Hva faen har du gjort med familiebildene mine? Hæ? Veggene er nakne. Du kan ikke bare komme her og ta fra meg alt. Det skjønner du vel? Jeg gir deg tak over hodet og en seng å sove i, men du kan ikke innbille deg at du har rett til å forandre på alt. Det må du da forstå eller er det ingenting mellom ørene dine? Si noe, da!
    Otto ble stum. Han så på henne og visste ikke helt hva han skulle si, bare klødde seg i nakken. – Ikke vær redd. Familiebildene dine er helt trygge. Du skal få dem tilbake når du er ferdig med boken. Jeg gjør det som er det beste for deg. Du kan ikke klandre meg for det. Distrahering. Husker du at vi pratet om det? Alt henger på plass igjen når Georg og David er tilbake. Men nå er det best at du glemmer begge to og late som du er en annen. Det er den beste måten å skrive på. Rollespill, hadde dere ikke det da du gikk på skolen?
    Spørsmålet lød sarkastisk og det ergret henne. Hun hadde så mye å si, men hun skjønte at det var ingen vits i å si noe som helst. Ingenting ville bite på ham, så likegyldig som han var til uansett hva hun sa. I stedet freste hun til svar, snudde ryggen stolt til ham og gikk nedenunder. Hun skulle for faen skrive. Hun skulle vise ham at hun også kunne få det som hun ville.
    Hun gikk tilbake til datakroken i stuen. Brydde seg ikke om de nakne veggene rundt henne. Det fikk bare være sånn. Hun fikk dekorere veggene igjen, så lenge hun hadde skrevet ferdig et manus. Et manus skulle han få. For første gang hadde hun mye å skrive om. Ting var på gang.
    Bindersen i word – programmet hilste henne da hun logget seg på. Hun skjønte ikke hvorfor det var så mange som irriterte seg over den bindersen som var programmets rådgiver. Den var så søt med store øyne, uskyldig. Den var morsom. Morsom å se på når hun ikke hadde noe å skrive om.
    Hun nølte ikke så mye som et eneste sekund. Lot bare fingrene gli over tastaturet. Lett og flytende. Hun skrev:

Han trengte seg inn i huset mitt, som om han eide det. Visste hvor ting var til enhver tid. Oppførte seg som om han kjente meg, visste hvem jeg var og hvordan jeg hadde det. Han hadde klare planer om hvordan jeg skulle se annerledes på ting, fornye meg. Gjøre livet mitt “gladere“.
    Først flyttet han inn. Jeg hadde ikke en gang spurt ham om det. Han bare tok det som et selvfølge. Han kjente meg, visste hva jeg trengte og ville der for meg. Ga meg råd hvordan jeg skulle skrive og finne på ting. Selv ville han ikke røpe noe om seg selv. Det var opp til meg å bestemme hvem han var. Finne på navn, dikte opp hvor han kom i fra og hvordan livet hans var. Men han vil også at jeg skal skrive om meg selv. Late som om jeg er en annen person, få et annet perspektiv. Skrive om et helt annet liv enn det jeg er vant ti. Noe som er skremmende. Jeg har alltid vært den jeg er . En som liker å leve et forutsigbart liv og leve av noe jeg liker å gjøre, nemlig å skrive, men som mange vet, henger karrieren min i en tynn tråd. Jeg har ikke gitt ut en eneste ord på de siste tre årene. Det har stoppet opp for meg. Jeg har ingenting å skrive om. Vel, ikke før nå. Jeg skal vise den tyrannen i mitt hus at jeg kan skrive. Vise ham at det er en grunn til at jeg skriver bøker. Så skal jeg se ham flakse ut av huset med halen mellom beina før han aner det. Håper ikke han har rukket å pakke ut tingene sine. Vent litt… han hadde ikke med seg noe. Han må låne alt av meg. Faen, også!

Hun lente seg bakover i stolen da hun først tenkte på dette. Han hadde ikke med seg en eneste ting. Det hadde hun ikke tenkt på før. Ikke så mye som en lommebok, i alle fall ikke som det hun hadde sett. Det kunne jo hende at han hadde det i jakken. Jakken han alltid hadde på, bortsett fra når han var i sengen. Han sov ikke med jakken på, men hun forestilte seg at han hadde jakken inne på rommet. Det skulle stoppe henne fra å snoke i lommene hans. Hvis han sov igjen, kunne hun bare ta seg inn på rommet hans og nettopp snoke i jakkelommene. Døren var ikke låst, for det fantes ingen nøkler i huset, bortsett fra til ytterdøren og toalettet. Hun kunne bare gå inn til ham når som helst, uten at han kunne vite noe om det.
    Margaret smilte ved tanken. Hvis hun skulle finne ut noe om denne Otto Ottersen, var dette hennes store sjanse til å finne et eller annet. Noe informasjon måtte hun da finne. Alle pleide som regel å ha en lommebok eller mobil, hva som helst, som avslørte noe om dem. Til og med papir fra en sjokolade kunne avsløre noe en person.
    Selv hadde hun mye rask i jakkelommene sine. Alt fra lommetørkle, småpenger og for ikke å snakke om kvitteringer. fra handleturer som hopet seg opp, bare fordi hun ikke orket å stappe dem i lommeboken etter at hun hadde betalt for varene, og hun tømte heller aldri lommene før hun dro noe sted. Hun alltid glemte det. Dette ga henne et lite snev av håp. Et håp som kanskje kunne gi henne overtaket tilbake. Det var alltids lov å håpe og litt innsats skadet ikke.
    Hun reiste seg. Gikk rolig bort til trappen og så oppover, litt nølende. Hun trodde hun hørte lav snorking fra der hun sto, men hun var ikke sikker på om det var noe hun bare innbilte seg. Med  lydløse skritt gikk hun sakte oppover, lyttet. Lyttet etter en eller annen lyd som kunne avsløre om han sov eller om han fortsatt var oppe etter at hun hadde vekket henne. Han hadde tross alt brutt seg inn i huset uten at hun hadde lagt merke til det. Men da sov hun. Enkelte mennesker sov tungt, og hun var en av dem. Nå som hun var våken, var hun ekstra på vakt med tanke på at han kunne finne på hva som helst. Hun hadde angret seg på at hun nettopp hadde tatt seg en blund for bare noen timer siden, men hun hadde sovnet. Hun var trøtt og lei av å være under oppsikt hele tiden. Fra nå av skulle hun være våken så lenge hun kunne. På den måten kunne hun være trygg og visste alltid hvor hun hadde ham.
    Snorkingen hørtes helt lik nå som i sted. Hun sto utenfor døren hans og snorkingen trengte seg drønnende gjennom døren. Hun fniste. Det hørtes bare så rart ut. Hun visste ikke at en så voldsom lyd kunne komme gjennom to nesebor.
    Nølende grep hun tak i dørhåndtaket. Håndflaten kjentes med ett svett. Hun var redd for å vekke ham før hun hadde fått sjansen til å undersøke rommet “hans”. Men det lød ikke som om han la merke til at hun rørte dørhåndtaket og at den ga fra seg et lite knirk. Han sov fremdeles like godt, i hvert fall hørtes det sånn ut.
    Hun stakk hodet innover i døråpningen mens hun presset døren forsiktig innover i rommet. Hun kunne ikke se noe helst, ikke en gang Otto, bare hørte ham. Ikke et eneste lys sto på og det kom heller ingen lys utenfra. Det var fremdeles vinter og det ble allerede mørkt i tretiden. Dette ville bli vanskelig.
    Et lavt sukk steg opp fra lungene hennes. Hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre og var ikke sikker på om det var en god ide likevel. Hun kunne ikke se noe og hun visste ikke hvor omtrent i rommet han hadde slengt fra seg jakken. Muligens han den var på gulvet.
    Hun la seg ned på alle fire og krøp innover i rommet, følte seg temmelig dum, men det måtte gjøres. Hun følte seg fremover gulvet med hendene, men hun kunne ikke føle annet en parkett. Hun krøp rundt sengen hans, forsikret seg om at hele tiden snorket. Det hadde vært temmelig flaut hvis han hadde våknet og sett henne krypene rundt på gulvet. Da ville hun antageligvis få høre det lenge etterpå. Det ville hun ikke ha noe av. Hun var fast bestemt på å finne ut noe om ham og dette var hennes store sjanse.
    Hun krøp inn i noe. Hun skvatt bakover og tenkte ikke helt over hva som skjedde. Det skjedde så fort. Hun hadde gått rett inn i jakken hans. Han hadde hengt den på sengegalgen på motsatt side av rommet. Det var det hodet hennes støtte borti. Jakken ga fra seg lav knitring da hun berørte den med hodet, kjente pulsen som økte, satte seg opp og bare ventet på at han skulle slå på lyset. Men heldigvis var det ikke noe som skjedde, bortsett fra at han hørte en knirking fra sengen. Bare Otto som rullet seg rundt på den andre siden og snorket videre.
    Margaret kunne ikke gjøre annet enn å puste lettet ut og holde håndflaten mot brystet. Hun fikk seg et støkk. Hun trodde hun allerede hadde bråket for mye at det ville bli for risikabelt. Men det virket som om Otto hadde slått seg til ro igjen og ikke hørt noen verdens ting. Hun gamblet på å fortsette snokingen. Hun kunne ikke bare gi seg nå. Det hadde vært for dumt. Dessuten var hun ikke den som ga seg så lett.
    Hånden hennes fomlet etter en lomme, hvilken som helst lomme. Hun ville ikke ta ned jakken fra sengegalgen. Det ville bråke for mye.
    Endelig fikk hun tak i glidelåshampen til den ene sidelommen. Glidelåsen satt øverst, og det betydde at lommen var lukket. Hun måtte dra ned glidelåsen for å få hånden inn i lommen, og hun gjorde det, ganske så forsiktig dro hun den ned uten å lage så mye lyd enn nødvendig. Hun måtte for all del ikke vekke Otto. Hun ville ikke at han skulle finne på hva hun drev med. Hun ville ikke forestille seg hvordan han ville reagere da. Hun hang i en tynn tråd allerede. Hvis ikke Georg kom uventet hjem, ville Otto bli her ganske så lenge. Skrive en bok var tross alt en lang prosess.
    Glidelåsen ga en lav lyd fra seg uansett hvor forsiktig og sakte hun dro i den. Men omsider var den helt nede og hun kunne stikke hånden ned i lommen. Hun følte seg som i yngre dager, den tiden da hun stadig lusket etter dagboken til storesøsteren. En person som var klar over forskjellen på rett og galt, men lot nysgjerrigheten ta helt overhånd.
    Ingenting.
    Lommen var tom. Hun kjente hvordan skuffelsen bygget seg opp i henne. Hun hadde hatt så store forventninger om å finne noe om ham, men det så allerede mørkt ut. Hun hadde ikke sjekket alle lommene ennå, likevel måtte hun ikke være for sikker på å finne noe. Da ville skuffelsen bli for stor og hun måtte finne på all informasjon om ham på egenhånd. Late som hun vet hvem han er. Noe hun var håpløs til. Hun og ei venninne som tok seg en drink i ny og ne, brukte å leke en lignende lek mens de var ute på pub å drakk. Velge ut en person og beskrive ti hverandre hvordan den personen egentlig var. Alltid var det venninnen som vant. Hun var mest kreativt når det gjaldt beskrivelser av en person, derfor burde hun være forfatter. Margaret misunte venninnen hennes for det talentet. Et talent venninnen hennes kastet ubevisst bort.
    Nok et sukk gled gjennom leppene hennes mens hun fomlet etter den andre sidelommen. Den var også lukket. Nok en gang måtte hun dra ned glidelåsen. At en så liten ting å gjøre kunne være så nervepirrende. Hendene skalv.
    Fingrene hennes fikk tak i en glidelås nok en gang og dro ned glidelåsen enda en gang. Stakk hånden innenfor. Romsterte dypt ned i lommen, kjente hvordan hjertet banket av forhåpninger. Hun ville helst ikke bli skuffe en gang til. Hun var for nære.
    Nederst i lommen kjente fingertuppene hennes noe. Hun tar rundt hva det enn var som lå der. Det kunne være det samme. Det var i hvert fall noe der og hun kjente håpet steg betraktelig. Hun hadde funnet noe.
    Tingen føltes litt læraktig og firkantet. Det måtte være en lommebok. Hun kunne ikke skjønne noe annet. Sakte dro hun den ut for å unngå at jakken skulle gi fra seg knitrelyd. Hun måtte ta den med ut fra rommet for å se bedre. Det var for mørkt i dette rommet. Hun kunne bare se over den i gangen og legge den tilbake uten at Otto la merke til det.
    Apropos Otto. Det gikk opp for henne at hun ikke lenger hørte snorking. Snorkingen hadde gitt seg og hun merket ikke hvor lenge det hadde vært stille. Med ett følte hun en sterk trang til å snu seg rundt, se om han fremdeles sov i sengen eller om han hadde stått opp uten at hun merket det, i så fall ville det være en farlig situasjon for henne og hun hadde ikke helt lyst til å snu seg rundt. Redd for om han var bak henne, kunne ikke forestille seg hva som kunne skje da. Hun kjente ham ikke.
    Hun rakk ikke så mye som å snu seg da hun kjente en hånd rundt halsen. Hånden klemte til. Hun slapp hva det enn nå var i gulvet og automatisk grep tak i hånden hans med begge hendene, prøvde å rive seg løs, men han var for sterk. For hver gang hun forsøkte å komme seg ut av det bestemte grepet hans, strammet han til som en slags syk straff. Snart fikk hun ikke puste. Slapp han ikke taket snart, ville hun kveles.
    - Hva faen gjør du inne på rommet mitt?
    Hun fikk ikke til å si noe. Han klemte fortsatt til, hardt. Hun kjente hvordan pusten samlet seg opp i luftrøret og ville ut fortest mulig, men hadde ingen mulighet. Hånden hans var i veien.
    Margaret veivet hjelpeløs med armene, prøvde å ta bort hendene hans, slå til ham, men det var håpløst. Hun traff ham bare så vidt. Han satt på sengekanten bak henne og det var vanskelig å slå skikkelig hardt bak seg. Hun hadde mer enn nok med å kjempe for pusten til å få til noe annet. Hele kroppen svekket. Brystet kjentes ut som om det kunne eksplodere når som helst. Aldri før hadde hun vært så redd. I ren panikk tenkte hun at dette var det siste hun kom til å oppleve i hennes liv. Snart ville hun dø, bare i løpet av noen sekunder og da ville alt være over. Absolutt alt.
    Hva som fikk ham til å å slippe taket, skjønte hun ikke. Heller torde hun ikke å spørre. Hun var glad for å være i live. Hun var på nippet til å miste seg selv og tanken på at hun kanskje ikke fikk se David og Georg igjen fikk henne til å kjempe mot grepet hans så lenge som mulig. Ikke faen om hun ville dø. Ikke ennå. Hun var ikke klar til det. Hun hadde mye å utrette i livet og hun hadde så vidt begynt.
    Margaret satt helt utslitt ved sengen og hevet pusten, prøvde å finne pustens normale rytme, noe som var et håpløst tilfelle med tanke på at hun nettopp hadde kjempet sin livs kamp. Bak seg hørte hun det knirket i madrassen da Otto reiste seg opp. Lyset ble slått på og Otto stilte seg oppreist foran henne. Rettet seg opp og prøvde å gjøre seg så stram han kunne, virke skremmende og det virket. Hun var redd for hva han kunne finne på og med tanke på at han var en del høyre enn henne, var han mer truende enn det han kanskje nødvendigvis var. Hun visste ikke.
    En skikkelig klask på kinnet fikk henne til å våkne opp. Hun stirret på henne med øyne store av vantro. Hun hadde aldri blitt slått før og hun hadde aldri slått noen selv. Dette var noe nytt. En opplevelse hun ikke kunne forutse.
    Han slo henne en gang til. Hardere denne gangen på det andre kinnet. Hodet hennes fløy til side. Slaget hadde kommet like overraskende som det forrige. Hun var ikke forberedt. Hodet hennes praktisk talt hang hvilende ned mot brystkassen. Hun var utslitt, motvillig og uengasjerende. Hun ville slå tilbake, men hadde ikke krefter til det. Hun ville hvile og late som om dette ikke skjedde.
    Nok en gang dasket han til henne og lo. Han lo den hånlige latteren hun hadde hørt før. Han provoserte henne, provoserte henne til å slå tilbake. Noe hun hadde lyst til. Jo visst, hadde hun lyst til å slå ham, vise ham at hun hadde mer tæl enn han visste, men det lå utenfor hennes moral. Hun slo ikke folk. Vold var en svakhet som bodde i mange mennesker, men ikke i henne. Hun foretrakk å se det på film enn å være involvert i det selv, men aldri før hadde hun vært så fristet til å slå. Slå med full makt. Se ham falle bakover. Nyte synet av ham liggende på gulvet truffet av hennes makt. Tanken var svært så fristende.
    - Er du redd for å leve? Hva? Er du helt død? Du ser i hvert fall død ut. Grå i ansiktet. Ser ut som om du kreperer der du sitter. Du sitter der som om du godtar at dette skjer. Ynkelig. Jeg som trodde du hadde litt selvrespekt. Hvor feil kunne jeg ta. Du er ikke annet enn hjemme uten å skrive et jævla ord. Sitter der foran datamaskinen dag ut og dag inn, synes synd på deg selv. Det er ikke annet enn din feil. Skrivesperre er ingen unnskyldning. Det er en unnskyldning for å være lat. Du må bare skrive, skrive og atter skrive. Det er den eneste måten du kan komme over denne “sperren” din på. Det er ikke noe annet som hjelper. Du må leve. Ta sjanser. Du er så jævla redd hele tiden. Det ødelegger alt for deg. Noen ganger må man bare kaste seg ut i det. Prøv det.
    Han vandret hele tiden rundt i rommet mens han forklarte lidenskapelig om hennes såkalte liv. Selv satt Margaret fortsatt ved sengen og gned seg forsiktig på halsen, kjente fortsatt hvor stiv hun fortsatt var etter denne hendelsen. En hendelse som nesten kostet henne livet.
    Han stoppet foran henne med et skjult smil i øynene, som om han pønsket henne. Det skremte henne. Hun hadde en følelse av at det var noe hun ikke ville like.
    - Slå meg.
    Margarets øyne rynket seg av forundring. Visste ikke helt om han mente det han sa eller om han bare ville teste henne. Hun ble bare sittende og se på ham.
    Otto bøyde seg ertende fremover, et godt stykke fra henne, trippet som en bokser i ringen og vinket henne til seg. Han ville at hun skulle reise seg, gå bort til ham og slå til. Han gliste bredt mens han trippet med lette steg. Viftet hendene til seg og provoserte til kamp.
    Hun hadde fortsatt litt vondt i nakken, men til slutt trosset hun det. Otto visste hvilke knapper han skulle trykke for å provosere henne og det skulle ikke så mye til.
    Hun overrasket nok begge to da hun endelig føk opp, raste mot ham og slo så hardt hun kunne rett i ansiktet hans. Han rakk ikke en gang å bøye seg unna, vike unna slaget. i stedet sjanglet han bakover og nesten falt om, men han holdt seg på beina mens han holdt hånden på den delen av ansiktet, hvor hun hadde nettopp slått. Hun så storøyd på ham mens hun gned seg på hånden, ville kjenne at den fortsatt var der og kunne ikke tro hva som nettopp hadde skjedd. Det hele var et mysterium hun ikke kunne forklare.
    - Bra.
    - Hva?
    - Jævla bra.
    Hun rynket på brynene. Hun forstod ingenting. Hva var det som var så jævla bra? Hun skjønte seg ikke på den fyren, men det hadde hun aldri gjort heller den korte stunden hun hadde “kjent” ham.
    - Dette var akkurat det jeg mente. Du forsto det. Flott!
    Han gliste mens det ene kinnet hans ble bare rødere og rødere akkurat der hvor hun hadde slått til ham. Det så ikke ut som det gjorde ham noe og det var hun mildt sagt lettet for. Hun hadde vært sikker på at han ville slå tilbake, bare mye hardere, men ingenting skjedde, bortsett fra at hun sto der og skrøt av henne.
    -  Du har det i deg.
    - Jeg skjønner ikke hva du mener.
    Han gikk triumferende bort til henne og la hendene på skuldrene hennes. Møtte blikket.  – Du tok en sjanse. Du mistet hemningene og gjorde det du følte. Det er det jeg snakker om. Det samme gjelder skrivingen din også. Ta sjansen og skriv det du føler. Skriv det. Ikke vær redd for at det skal høres dumt ut. Skriv det du føler, uansett om det er noe du synes er flaut eller noe du aldri ville ha gjort eller aldri ville ha gjort selv. Bare skriv det. Vanskeligere er det ikke.
    Han klappet henne kameratslig i skuldrene mens hun sto der og følte at hun var på feil planet, som om hun ikke hørte til der hun var. – La oss finne noe å spise. Jeg er sulten. Etterpå kan du skrive.
    Han røsket med seg jakken og forlot fornøyd ut av rommet. Nynnet en melodi hun ikke kjente til.
    Hun sukket dypt, men da hun fikk ristet av seg det store sjokket, følte hun seg en slags fryd. En fryd hun ikke hadde kjent på lenge. Hun hadde gjort noe hun aldri hadde trodd hun ville gjøre. Hun hadde slått til noen. Plantet knyttneven rett i fleisen på noen. Noe hun hadde drømt om å gjøre de gangene hun var sur på noen, men aldri våget å gjøre, av redsel på hva som ville skje etterpå. Nå hadde hun gjort det og beskrivelsen var herlig. Han hadde helt rett. Lev og ta sjanser. Fra nå av skulle hun gjøre det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Fornøyd?
    Hun hevet undrende med øyenbrynene og ventet svar, men hun fikk ingen svar, bare en likegyldig skuldertrekk. Som om han ikke brydde seg.
    - Jeg er ikke i humør til å skrive. Du vet hvor gjesterommet er og du vet sikkert også hvor du finner nytt sengetrekk. Jeg går og legger meg.
    - Du kan ikke legge deg nå.
    - Det kan jeg vel. Både gjesterommet og sengeklærne tipper jeg du allerede vet hvor det er. Håper du rydder opp etter deg.
    Deretter gikk hun bestemt opp trappen. Selv ble han stående ved oppvasken, undrende og skuffet. Dette var det siste han trengte. Hun hadde ikke råd til å miste mer tid nå, men han skjønte det var ingenting han kunne gjøre. I hvert fall ikke nå i kveld. Han hadde ikke hjerte til å presse henne mer. Litt medfølelse hadde han også.
    Margaret stengte seg inn i sitt eget soverom for aller første gang. Hun hadde ikke trengt å gjøre det før, men nå hadde hun en fremmed mann i huset. En mann hun nettopp hadde døpt Otto Ottersen. Tanken på at hun hadde ham luskende inn i sitt eget hjem, var en tanke ekkel, men hva annet valg hadde hun? Hun var desperat. Hun verket etter å ha noe å skrive om, og der var han. Dukket opp fra det store intet, som om han hadde lest tankene hennes. Hvis ikke dette hjalp, visste hun ikke sin arme råd. Da burde hun finne en annen jobb så fort som bare faen. Hun kunne ikke bare sløve hjemme uten å ha noe å gjøre for resten av livet. En ny bok var hennes eneste utvei til et bedre liv.
    Klokka var bare 19 da hun la seg ned på sengen med klærne på. Det var kanskje en smule tidlig å legge seg, men hun var allerede utslitt. Det hadde vært bokstaveligtalt en lang og spennende dag. Dette ga henne en følelse av å være med i en episode av Twilight Zone eller Twin Peaks, der man aldri visste hva som skulle skje og alt virket bisart og underlig på en gang. Det var den beskrivelsen hun fikk da hun oppdaget denne mannen i hennes hus. Det som overrasket henne mest var hvor pent hun hadde tatt hele. Han hadde nok rett i at de fleste ville nok ringt etter politiet med en gang og fått ham ut av huset fortet mulig, men det var noe ved denne mannen som fascinerte henne. Hun viste bare ikke hva. Han hadde en slags dragning som ga henne lyst til å finne ut mer om ham, selv om han hadde en tendens til å gå henne på nervene. Men i grunnen var de to ganske like. Både hun og Otto var nysgjerrige av natur og begge hadde sansen for utfordring. Mer visste hun ikke om ham. Det var hennes jobb å finne ut, hva slags type han var. Mens hun tenkte på dette, sovnet hun på ryggen med hendene hvilende på magen.
    Omtrent åtte timer senere våknet hun opp. Hun følte seg uthvilt og tilfreds. Det føltes ut som om hun hadde sovet lenge. Hun hadde sovet rolig og drømmeløs. Tankene hun hadde i hodet like før hun hadde sovnet, gikk heldigvis ikke utover søvnen. Hun hadde også helt glemt hva hun hadde vært irritert over. Det spilte ingen rolle nå. Irritasjonen var borte og uansett om det fortsatt var midt på natten, visste hun godt at hun ikke ville få sove mer og kunne like gjerne stå opp, kanskje skrive noen ord også. Det skadet ikke å prøve.
    Låsen gikk opp med et lite klikk. For sikkerhetsskyld lente hun øret mot døra før hun åpnet den, for å forsikre seg om at Otto ikke satt oppe. Hun ville være alene. Han kunne herje med henne på dagtid, men natten ville hun ha for seg selv. Hun var et nattemenneskene, og en av grunnene, var at hun følte seg som det eneste mennesket i verden. Hun hadde verden for seg selv og det var en deilig følelse. Nyte stillheten rundt henne og late som om hun var den eneste personen som eksisterte.
    Hun hørte ingen romstering eller romstering eller lyder av noe slag. Han hadde antageligvis lagt seg han også. Det fikk henne til å åpne døren helt og hun forlot soverommet, listet seg ut på gangen for ikke å vekke ham, for han hadde rommet tvers over gangen. Da hun listet seg forbi det rommet, hørte hun lav snorking. Det var tydeligvis at han sov, og hun måtte smile. Snorking fikk henne alltid til å smile. Det var en så rar og mange varianter av den. Georg snorket også, men det gikk aldri utover nattesøvnen hennes, for hun var så vant til lyden. Dessuten snorket han lavt, nesten fredfullt, i motsetning til Otto. Det hørtes ut som et helt griseorkester der inne. Grynting og skvalder. Mer komisk kunne det ikke bli. Han hørtes ut som en gammel mann. Hun visste ikke hans egentlige alder, men hvis hun skulle tippe, måtte det være et steds mellom 40 og 45, hvis hun ikke tok helt feil. Hun var dårlig til å tippe alder. Det verste hun visste var når folk spurte henne om hvor gamle hun trodde de var, for enkelte ganger visste hun det bare ikke. Skinne kunne bedra og folk kunne bli fornærmet. Er det noe man aldri skal spørre noen om, må det være alder og vekt. Det var det mange som ikke var særlig begeistret over å snakke om.
    Gangen lyste svakt ved hjelp av en lampe som skinte på en vegg like ved trappen. Hun likte å ha minst et lys på om natten utenfor soveromsværelset. Helt fra hun var liten hadde hun vært mørkredd. Hvorfor visste hun ikke. Hun hadde ikke opplevd noe traumatisk vedrørende mørket, men det var sikkert menneskelig, at noen kunne fremdeles være mørkredd i en  voksen alder. Sånn var det bare. Alle var redd for noe.
    Hun gikk nedenunder. Trappetrinnene ynket seg svakt under hvert eneste trinn, og hun håpet at Otto sov tungt. Hun ville ikke at han skulle finne ut at han var oppe. Hun ville ikke bli overvåket døgnet rundt. Det måtte være måte på.
    Hun slo ikke på lyset før hun var fremme ved skrivepulten hennes. Slo på lyset som hang på veggen over datamaskinen og lyset flommet opp i skrivekroken hennes. Hennes private sted. Hun hadde ikke sitt eget skrivekontor. En stasjonær datamaskin sto plassert på en pult i et hjørne i stuen. En datamaskin alle hadde tilgang til. Av og til ønsket hun seg sin egen, men nå som hun ikke tjente så godt, var det best å la være. Dessuten så var det hun som brukte datamaskinen mest. Sønnen hennes hadde av en eller annen merkelig grunn ikke latt seg fascinere av datamaskiner. Han var mer av den sportslige typen, og samboeren hennes brukte den kun når han sjekket mailen. Selv brukte hun den for å skrive og skrive og atter skrive. Innimellom havnet hun på MSN og leste nyheter på nettet hvis kjedsomheten skulle ta overhånd.
    En ting la hun merke til etter at hun hadde slått på lyset. Bildene av henne, David og Georg på veggen over datamaskinen var borte. Det var bare merker etter dem der. Det fikk henne til å se seg rundt i stua og hun slo på flere lys. Alle stueveggene var tomme. Familiebildene var borte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

-Du skjønner, jeg trenger ro når jeg skriver. Jeg håper du forstår.
    - Jeg vil heller være hos pappa.
    Margaret sukket tungt. Hun visste at det var håpløst å snakke til ham når sønnen hennes var bestemt eller uenig i noe. Han hadde sine triks til å få viljen sin, men denne gangen gikk det bare ikke. Faren hans hadde mer enn nok å tenke på han også. På broren hans som hadde blitt lagt inn på rehabiliteringssenter. Han trengte all den støtten han kunne få, for det kom til å bli tøffe dager i nærmeste fremtid.
    - Du vet at det ikke går…
    - Men du vil heller at jeg skal bo hos en fremmed mann? Takk skal du faen meg ha. Det sier litt hvor mye jeg betyr for deg.
    Hun skulle til å si noe, men hun ble avbrutt av summetone. Han hadde allerede lagt på.
    Otto sto ved oppvasken og vasket koppene. Han løftet opp blikket da han merket det ble stille. Hun snakket ikke lenger. Han så opp. Møtte blikket hennes.
    - Det var kort, sa han forsiktig og lot stillheten sveve i luften. Ville la henne snakke, bare hvis hun ville.
    - Han la på.
    - Nå får du i hvert fall jobbet i fred. Han kommer nok ikke til å ringe tilbake på en god stund.
    Øynene hennes smalnet. Han likte ikke at han beskrev sønnen hennes som en byrde. Det var han ikke. Det hadde han aldri vært. Kanskje noen ganger, da han var yngre og vilter, men det var noe han ikke kunne noe for. Det var bare sånn små gutter var. Nå var han eldre og visste utmerket når han skulle holde seg unna henne. Så lenge hun satt ved datamaskinen, visste han at han det ikke var klokt å kontakte henne. Da kunne hun lett miste tråden i historien og glemte ofte fort hva hun skulle skrive videre. Han holdt seg som regel ute med kameratene mens hun skrev eller inne på rommet og spilte gitar med høretelefonene på.

(beklager at dette be kort og det er lenge siden jeg har skrevet, men sliter litt med skrivesperre selv:)    
    

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Margaret så med ett nølende på ham, lenge. – Jeg ville kanskje ha følt meg hakket tryggere hvis jeg fikk snakke med ham en gang til. Prate med ham litt. Da ville jeg ha sovet bedre i natt, vær så snill. Jeg vil bare høre stemmen hans.
    Otto bet kjevene sammen. Uttrykket i ansiktet hans var like nølende som hennes. Han så på henne, med skeptiske øyne, før han så ned på bordplaten, som om han ville tenke seg om et øyeblikk. Så hentet han opp mobilen fra brystlommen og reiste seg opp fra stolen, gikk vekk fra bordet.
    Hun så storøyd på ham, fulgte hver eneste bevegelse og leppene hans beveget på seg. Han snakket lavt og fortrolig, som om han skulle forklare noe alvorlig som har skjedd. – Hei. Ja, det er meg.
    Otto vandret rundt i rommet for å unngå hennes forventingsfulle blikk. Han ville ikke love henne noe, han var ikke typen til det, for ikke alle løfter kunne holdes. Han var ikke alene om dette, og alt måtte gå etter planen. Han måtte for all del ikke gjøre noe risikabelt. Han stanset omsider foran det knuste vinduet ved ytterdøren. Utenfor var det mørkt som et teppe. Et teppe som lå trukket over huset. Hullet i glasset hadde han tapet fast med papplater han hadde funnet i kjelleren. I et rom hvor det befant seg masse skrot, et slags rom ting ble lagret, som kanskje kunne bli brukt senere i en eller annen anledning. Hun var visst en dame som likte å ta vare på ting i tilfelle noe skulle skje.
    - Hun er bekymret for David, det er jo forståelig og hun vil veldig gjerne snakke med ham. Da får hun konsentrert seg bedre om det hun skal gjøre. Tror du det er mulig? Det ville ha gjort ting letter her.
    Han snudde hodet over skulderen, møtte blikket hennes. Deretter nikket han om at hun skulle komme bort til ham. Margaret reiste seg vekk fra bordet, med en kropp som var tung som bly og visste ikke helt hva hun skulle si til sin egen sønn i en situasjon som denne. Alt hun visste var at hun måtte snakke med ham. Høre at han hadde det så bra som Otto påsto. En mor trenger å vite sånt. Hun visste ikke om Otto hadde barn selv, men det var tydelig han forsto henne. Han var villig nok til å få henne i kontakt med omverdenen. Ikke alle innbrytere ville ha latt henne det. Dette var noe hun satt stor pris på, uansett hvilke hensikter han hadde, hvis han i det hele tatt hadde noen. Hun var alltid på vakt. Hennes oppgave var å finne ut hva slags mann han var, dikte en historie om ham og det eneste hun kunne gjøre det, var å snakke med ham og studere ham grundig. Se hvordan han tolket forskjellige situasjoner. En slags psykologisk lek.
    Han ga henne mobilen. Hun tok i mot den, la den mot øret og kastet et nølende blikk opp til ham. Han nikket for å understreke at det var bare å sette i gang å snakke. Men hvisket i øret hennes om at hun måtte være kort.
    Han gikk unna henne for å la henne være i fred. Ruvet bortover gulvet med strak rygg og gikk bort til bordet, begynte med oppvasken. Hun skulle få slippe å bekymre seg for husarbeid. Boken var viktigere. Han var ikke så flink til husarbeid selv, men han kunne i hvert fall ikke skrive. Ingenting måtte forstyrre henne. Forstyrrelsene skulle han ta seg av.
    Margaret snudde seg mot vinduet og sperret skranglingen av glass og tallerkener med ryggen. Hun ville høre alt tydelig hva David hadde å si. Det var viktig for henne.
    - David…
    Stillhet.
    Det ble stille i begge endene. Det virket ikke som om David ville starte samtalen og Margaret visste ikke helt hva hun skulle si. I stedet dro hun en frustrert hånd gjennom håret, rufset det.
    - Er alt bra med deg Jeg måtte be ham om å snakke med deg igjen. Jeg ville bare forsikre meg om at alt er bra med deg, til tross for omstendighetene.
    - Hva er det som skjer?
    Stemmen hans var mørk, som om han var irritert på henne. At han visste at dette var hennes feil og det var urettferdig at han måtte bli innblandet i uansett hva det måtte være. Han hadde sikkert hatt god tid til å være sint på ting, og fra å være spak i stemmen som før i dag, hørtes han nå svært amper ut, som om han ikke ville snakke med henne.
    - Han er korrekturleseren og rådgiveren min. Du vet at jeg lider av skrivesperre, ikke sant? Vel, han er her for en ubestemt tid og han er litt sær og har arrangert et sted for deg å være i mellomtiden, der du er nå, sånn at jeg får jobbe i fred. Du skjønner, jeg
    

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Kommer du på noe?
    Margaret ristet på hodet og sukket. – Jeg er ikke så oppfinnsom som du kanskje tror, dessverre. Jeg vet jeg er forfatter, men av og til svikter den siden av meg. Den kan liksom ikke komme på noe på farten. Det tar tid å bygge opp en historie, selv på sparket. Det er ikke bare å dikte opp som mange tror.
    - Men det er tross alt du som er forfatteren. Det er du som skal ta deg av diktingen, ikke jeg. Aldri spør om hjelp fra meg, så lenge det gjelder skriving. Jeg hjelper deg med alt annet enn det.
    Ansiktsuttrykket hans ble en smule morskt der han satt. Han lignet på en dommer som var i ferd med å slakte en audition.
    - Du er for ung til å være redaktøren min. så da må vi finne på noe annet. Du kan heller ikke være en eks -kjæreste tanke på aldersforskjellen og at samboeren min ville ha vært lite glad for at du var her. Du er heller ikke en slektning for familien min har allerede møtt hele slekten min i forskjellige anledninger.
    Øynene hennes ble plutselig store, som om hun akkurat kom på noe genialt. Den fremmede mannen vred seg litt i stolen og følte seg merkelig utilpass. Han likte ikke overraskelser noe særlig. Da mistet han all form for oversikt. Samtidig var han spent på hva slags rolle hun hadde diktet opp for ham. Hun virket oppriktig glad for aller første gang.
    - Du er korrekturleser skråstrek rådgiver. Du hjelper meg med innholdet i boken. Den som leser over manusskriptet og retter opp feilene, men som også hjelper meg videre når jeg står fast. Nå som tidsfristen min holder på å renne ut, kommer både familie og venner til å forstå hvorfor jeg trenger deg her uten å være mistenksomme. Georg trenger ikke å vite noe om det fra meg, for du kommer til å være borte innen han kommer hjem igjen, ikke sant? Det var avtalen.
    Det alvorlige ansiktet hans sprakk til et smil. Han virket tydeligvis fornøyd og hun gjengjeldte smilet hans uten å være klar over det. Det virket som om det var enighet fra begge parter.
    - Bra jobba. Jeg visste du ville komme på noe. Jeg aksepterer både navnet og rollen. Dette passer meg helt perfekt. Vet du hva? Jeg har følelsen av at du og jeg kommer til å komme godt overens.
    - Det tror jeg også. For en gangs skyld har jeg følelsen av at alt kommer til å ordne seg. Jeg kommer til å få skrevet boken i tide og få suksessen tilbake. Det beste er at jeg kommer til å få David tilbake. Jeg har en følelse av at han er i gode hender og jeg kommer til å trenge all den freden og roden jeg trenger. Som du sa, forstyrrende elementer er det siste jeg trenger. Selv mine nærmeste kan være irriterende enkelte ganger, at det er godt de er borte mens jeg jobber. Men jeg stoler på deg at David har det bra. At du ikke har gjort noe mot ham?
    - Selvfølgelig. Han er i de beste hender og har ingen grunn til å klage.
    - Det er to ting jeg vil få bekreftet før jeg fortsetter samarbeidet med deg.
    Han nikket. Et tegn på at hun kan si hva hun har på hjertet, hva det enn måtte være. – Fortell meg hvor han er. Jeg hadde følt meg bedre hvis du fortalte det og jeg lover at jeg ikke skal oppsøke ham på noen som helst måte. Jeg vil også kreve at han går på skolen selv om han ikke er under min oppsyn. Det er viktig for meg. Han kan ikke droppe ut av skolen mens jeg skriver. Det aksepterer jeg ikke.
    - Du har ingen grunn til å engste deg, David er helt trygg. Det kan du banne på.  Han bor hos en  kamerat av meg inne i byen, som kjører ham til skolen og hjem igjen. Han får mat, så an sulter ikke og gå på do så ofte han vil. Han har det godt. Det eneste han må venne seg til er at ikke får vite så mye om oss og hvor lenge han kommer til å bli der. Det er det ingen av oss som vet. Men David er en grei og stor gutt, selv om jeg har fått beskjeder om at han kan slå seg litt vrang når han ikke får klare svar. Han er bare litt forvirret, men det kommer han nok over skal du se.
    
    
    
    
    
    
    

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Georg og Thomas hadde bestandig hatt et nært forhold. Gutter som stadig besøkte hverandre når anledningen bød seg, dro på hytteturer sammen med en felles kameratgjeng og kranglet sjelden. De få gangene de kranglet med hverandre var da av høyst alvorlige grunner. Margaret hadde ikke møtt Thomas ofte. Det var som regel i jula og ved bursdagsfeiringer de to møttes. Grunnen var den store avstanden. Georg flyttet sørover inn til henne fra nord, ikke så langt unna Mosjøen et sted. Jula feiret de hos hverandres svigerforeldre annen hver gang. Det var en tradisjon begge syntes det funket.
—
– Hvor er David? Det hadde vært fint å snakket litt med ham også.
Margaret kastet et blikk på den fremmede mannen, skeptisk på hva hun skulle svare, men visste at hun ikke kunne diskutere dette med den mannen som satt rett overfor henne. Da ville Georg fort bli mistenksom og vite at alt ikke var som det skulle. Hun måtte si noe troverdig og det kjapt.
– Han er…. Han er ute med noen kamerater og bygger hopp.
Hun kunne ha vært en mer troverdig skuespiller enn det hun utga seg for og håpet alt hørtes ut som det skulle være. Alt var bra hjemme og at Georg ikke hadde noe annet enn Thomas å bekymre seg for. Det var mer enn nok.
– Hopp?
Georg skjønte ikke hva hun snakket om.
– Hopp. Du vet, høye hopp sånn at guttene kan snurre flest mulig rundt mens de er i lufta med snowboard. Sånne hopp.
Det gikk opp et lys i den andre enden. – Å, ja. Det er visst populært dent blant ungdom nå til dags. Tøye grensene. Håper han er forsiktig. Den gutten klarer jo aldri å holde seg i ro.
– Ja, sa hun leende. – Han har sikkert et snev av AD/HD. Jeg har bare aldri fått ham sjekket.
Noen tynne hårstrå ble tvinnet rundt noen fingertupper mens hun snakket. Det var en vane hun hadde når hun snakket i mobilen. En vane hun ikke var klar over selv.
Øyekroken oppfattet en bevegelse den fremmede mannen gjorde. Han kakket på armbåndsuret som et tegn på at det var snart på tide å legge på. Han begynte å bli smånervøs. Redd hun skulle si noe hun ikke skulle.
Margaret nikket mot ham og løftet opp pekefingeren. Hun oppfattet hintet hans. Hun skulle avrunde. – Men du… Jeg må nesten legge på. Jeg står i bare håndduken og det er litt småkaldt. Jeg er redd for å få blærekatarr. For det er nemlig ikke godt.
– Ja, du har tross alt hatt det en del ganger før.
Han fniste.
. Men det var fint at du ringte. Jeg tenkte jeg skulle ringe snart, men du rakk det før meg. Jeg har bare vært litt opptatt. Boken, du vet. Det har bare ikke gått opp noen lys ennå.
– Og du som allerede har hatt et halvt år å skrive, sa han spøkefullt. Selv måtte hun trekke på smilebåndet. Georg hadde faktisk rett. Hun måtte innrømme overfor seg selv at hun var sløv. Hun hadde hatt lang tid på å skrive, men hun utsatte en god stund før hun endelig tok seg sammen. Men det hun hadde skrevet, var altfor dårlig. Hun hadde slettet det uten å ha gitt en sjanse. Da utsatte hun det lenge før hun begynte på igjen og alltid endte det opp med at hun ikke lagret noe av det hun hadde skrevet. Det var absolutt ingen kvalitet i det. Tiden gikk og før hun visste ordet av det, fikk hun uventet besøk. En gjest som sa hun hadde dårlig med tid. Noe han hadde helt rett i.
– Jaja, jeg ringer på deg senere en gang. Jeg vil ikke stjele fra deg tiden. Ha det, da.
– Ha det, og hils Thomas fra meg, er du snill. Selv om han er litt vanskelig for tiden, setter han sikkert pris på at han har mennesker rundt seg som tenker på ham.
– Ja, jiu har nok rett. Jeg skal gjøre det. Ikke jobb for hardt og hils David fra meg. Be ham være litt forsiktig. Det skader ikke.
Hun hørte ham led med stemmen. Han var tydelig i bedre humør allerede.
– Det skal jeg gjøre. Ha det, vennen. Vi snakkes.
– Ha det.
Georg la på først. Margaret ble sittende og se på mobilen hun hadde i hånden. Blikket i øynene var sørgmodige og fraværende på en gang.
– Jeg har tenkt litt.
En stemme rev henne fra tankene.
– Å, unnskyld. Jeg mente ikke å skremme deg.
Hun hadde helt glemt at han fremdeles var der. Hun så uforstående på ham, før hun kom til seg selv igjen og slapp til et lite smil. Hun visste ikke grunnen hvorfor hun smilte. Det spilte ingen rolle.
– Jeg vet du allerede er lei av og meg og skulle ønske du kunne være i fred, men det er på tide at du gir meg et navn. Folk kommer til å ringe deg, besøke deg og da kommer jeg til å være her. Du kommer ikke til å unngå spørsmålet hvem jeg er. Skjønner du hva jeg mener?
Hun nikket. Absolutt skjønte hun hva han mente. Margaret var ingen einstøing. Selv om hun tilbringe mye tid alene i huset og skrev, var det av og til godt å få noen venner på besøk, som kunne få henne på andre tanker enn det hun skrev. Gi henne nye perspektiv på ting. Drikke en kopp kaffe og skravle om det ene og det andre. Hun hadde en bestevenninne som bodde noen gater unna, som ofte stakk innom henne med matvarer de koste seg sammen med. Gjerne med litt vin og ha skikkelig jentekveld. Hun kom garantert til å spørre hvem denne mannen var. For hun var en venninne som ofte snakket fra levra og hadde sine meninger. Hun følte seg også snytt hvis Margaret holdt noe skjult for henne. Denne mannen måtte få et navn og en rolle. Det måtte skje kjapt for å unngå unødvendige rykter.
– Ja, hva skal jeg si til folk som kommer på besøk? Hva skal jeg presenterer deg som? Margaret lente plantet albuen på bordet og støttet hodet med hånden. Så trøtt på ham. Det hadde vært en lang dag og hun var allerede trøtt. Klokken på veggen var ikke blitt 18 en gang. Det hele føltes ut som en drøm. En drøm hvor hun fikk bestemme hva som skulle skje.
– Elskeren min?
Hun fniste. Lekte seg med tanken, men skjøv den fort unna. Hun visste det ikke var hennes greie. Det å ha en elsker. Georg ville ha gått av skaftet og David ville garantert flyttet til faren umiddelbart. Fått nok av de uventende valgene hennes. Hun kjente David godt. Han var ikke en sønn som støttet moren i hva som helst. Det var helt sikkert. Forholdet mellom hun og David hadde ikke alltid vært helt enkelt. Hun hadde skuffet ham i noen anledninger. Sånn som da hun skilte seg fra faren hans. Han ante ingenting at de hadde problemer for de to hadde skult problemene temmelig godt. Unngått å kranglet da han var hjemme. Det var hemmeligheten.
– Det hadde vært spennende, syns du ikke?
Blikket hans ble skøyeraktig.
Hun fniste igjen.
– Herregud, nei. Hvem er du? Det er så vanskelig å se. Du er en tung bok å lese. Jeg vet ikke helt hva du handler om, innrømmet hun alvorlig. – Jeg skjønner meg ikke på deg. Du er som å lese en tung leksikon. Et leksikon man nesten ikke orker å bla gjennom, redd for at man ikke finner det man leter etter. For det er for mange sider å bla gjennom.
– Dypt, sa den fremmede mannen og lente seg bakover i stolen som om det han hørte var fryktelig interessant. Han foldet hendene sammen. Presset sammen leppene for å smøre dem på med litt fuktighet.
– Gi meg et navn. Ikke tegn. Si et navn. Det første du kommer på.
– Er det en utfordring?
Han nikket.
– Otto?
Hun trakk likegyldig på skuldrene etter svaret, gjorde en mine om at han ikke måtte bli sur, hvis han ikke likte navnevalget hennes.
Han nikket hodet tankefullt.
– Greit. Jeg har hørt verre navn enn det. Kort og enkelt, men jeg må også ha et etternavn.
Hun så lenge på ham før hun sa noe. Ingen navn dukket opp med det første. Til slutt følte hun at hun måtte komme med et forslag. De kunne ikke sitte der hele kvelden. – Ottersen, foreslo hun og skar nok en grimase.
– Hvorfor akkurat Ottersen?
Hun trakk nok en gang på skuldrene. – Lett å huske på. Otto Ottersen. Mange har etternavn i likhet med fornavn. Dessuten liker jeg klangen til navnet. Det klinger så godt.
– Greit nok. Jeg kan leve med det. Det er tross alt bare for en liten stund. Fra nå av er jeg Otto Ottersen. Men det er en ting til vi er nødt til å diskutere før vi forlater bordet.
– Hvilken rolle du har i livet mitt, sa Margaret på forskudd.
Han nikket imponert. – Riktig.
De ble sittende og se på hverandre, tankefullt. Ute gjennom vinduet bak Otto, herjet snøfillene, som hadde herjet hele dagen og det så ut som det ikke ville gi seg med det første. Det var allerede mørkt, men det tykke laget av snø lyste opp tilværelsen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende