Helikopteret tar ikke helt bakken før vi blir sparket ut. Vi er høyt i verden, og luften er tynn her oppe, så hjulvispgutta tar ikke sjansen på å flyte for lenge. det er lett å treffe bakken litt for fort, under slike forhold

Jeg lander på sekken min. Rundt meg blir snø og grus pisket opp av rotorene, og jeg kniper øynene sammen mens jeg forbanner meg selv for å ha hoppet uten briller. Sollyset rundt oss blir rosa og ferskenfarget når det filtreres gjennom iskrystallene i luften som omgir oss. Jeg famler i lommene etter snøbriller, og får montert dem. Ser meg omkring. Vi ligger i en lett spredd haug av menn og opp-pakninger, ikke akkurat et perfekt kringvern, men det får duge.

Folk begynner å krype litt rundt, skifter stilling. Jeg ruller mot venstre, og får børsa opp på tofoten. begynner å skanne terrenget i min sektor. Ser ingenting på grunn av snøføyken.

Eggepiskerne har bikket luftkjerra si over, og forsvinner klaprende nedover dalførene. Snøen og grusen legger seg litt til rette igjen, men luften fortsetter å hyle rundt oss. Det blåser her oppe.

 Jeg smiler for meg selv. Jeg liker fjell. Rettelse. Jeg elsker fjell. Jeg ser nedover dalførene. studerer lyset, skyggene på dalsidene. Fargene og skyene. Føler meg relativt trygg. rotorfuglen bråker som et svin, men jeg har på følelsen av av vi er et stykke fra folk. Noe som også er meningen.

Vi får sortert oss litt mer ut, og beveget oss litt fra hverandre. Sjefen har fått pellet ut kart, kompass og gps, og konfererer med nk. De blir enige. "Vamanos muchachos" sier han, "imshi!". Vi sleper recon packene på oss, og begynner å sentabbe nedover på en godt spredt skytterrekke. det går sent. ikke akkurat noen asfalterte turstier tilgjengelig her oppe. Mye prøving og feiling. Men det er vi forsåvidt vant til fra hjemtraktene også.

Tankene spretter dithen. terrenget kan minne litt, bortsett fra at haugene hjemme er myke og avrundete, skurt av isbreen, og dalene frodige og grønne, mens fjellene her er spissere, skarpere i profilen, og terrenget ellers tørt, hardt og gulbrunt eller rustrødt i fargen. Jeg tenker at det kan passe litt på folkene også. vi gutta fra nord litt runde og tunge,rolige og litt trege, men bunnsolide og sterke. Mens de lokale er harde og tynne, og skarpe i kantene.

Jeg kjenner at luften er tynn. det går ikke lenge før jeg peser, og kjenner svetten sile nedover ryggen til tross for kulden. Tenker for meg selv at innertøy må skiftes før jeg legger meg til senere.

kikker på terrenget rundt meg, vaktsomt, men rolig. Kommer som ofte her oppe til å tenke på Kipling. Føler prosaen hans snike seg langs hjernevinningene da jeg prøver å sette ord på det jeg observerer.

"Brother to a Prince, and fellow to a beggar if he be found worthy" mumler jeg for meg selv, og smiler. Synes jeg kan skimte Daniel Dravot og kompisen hans Peachey Carnehan med eslene sine nedi dalførene dersom jeg myser litt. Tenker på hvilken tur, hvilket eventyr det var å komme seg hit opp da, og på innsatsen som krevdes. Uker til fots gjennom hardt og fiendtlig landskap, fylt av harde og fiendtlige folk, for å nå en høyde som helien brukte 40 minutter på.

tenker at ideen fortsatt kunne vært god. En kar kunne fortsatt kommet vandrene inn på teigen her, med en kasse stingere og en kasse kalasher, og skaffet seg et lite imperium.  Det er det de lokale gutta gjør. Trikset og mikset litt, satt naboer opp mot hverandre, politisert og konsolidert.

og så kunne man sittet der til slutt. Konge på haugen.

Jeg rister litt på hodet av meg selv. Best å ikke drømme for mye. Holde hodet og blikket der det er meningen de skal være. Jeg ser meg rundt. De andre er der de skal være, og vi har det fortsatt fint. Noen timers gange igjen før vi legger oss ned. Godt. Kikker meg rundt en siste gang etter skyggene av Daniel og Peachey. "Lykke til brødre" mumler jeg, før jeg for fullt slipper meg ut i virkeligheten igjen.