NORA
Vi var immigranter som emigrerte. To immigranter av mange immigranter. Det kunne statistikkene vise. Vi var tall. Tall i det ukjente hav. Ett svart tall. To objekter hvis skjebne var bestemt av en penn og menn i svarte dresser. Blekk. Jeg så på himmelen. Den så litt blek ut. Frisk, men blek. Tusen svarte flaggermus fòr gjennom skyene. Redsel..
- Sammen skulle vi emigrere. Nora og jeg. Nora, den lille jenta med håp og drømmer om et bedre liv. Og jeg. Vi holdt hverandres hender i håp om at begge ville føle seg trygge. Gult lys ga oss trygghet. Trygghetens lys. Nora så på meg. Jeg så på Nora. De svarte øynene blandet seg med mine blå. Hun ville si det, men hun turte ikke. Hun var redd for å lage spor i drømmene. Spor som ikke ville forsvinne med det samme. Jeg lukket øynene. Noras hånd var klam. Klammere enn den hadde vært på lenge. Hun snakket om disse mennene. Flaggermusmennene. Jeg tok tak i tankene hennes og skviste dem mellom hendene. Støv. Vi satte oss ned, gravde et hull. Ett støvkorn. To støvkorn. Tre støvkorn. Skulle graves ned. Tanker som gjemmes. Skjult for omverdenen. Sammen skulle vi emigrere til et bedre liv. Nora og jeg.
…Flaggermusene var vekk. Skyene var blitt klare. Nora så på meg igjen. Vi satt ved tjernet. Vannet var kaldt. Kaldt og fremmendt. De svarte øynene var svartere enn den svarteste nattehimmel. Hun hadde dråper i dem. Dråper som kunne vitne om et flaggermusliv. Nora blir våt på nesen. En tåre. To tårer. Tre tårer. Sammen satt vi og talte dem. Immigranttårer.
- Jeg kan ennå huske den dagen da den store svarte mannen med flaggermusvingene kom til oss. Han undersøkte meg. Undersøkte Nora. Utseendemessig var vi ganske like, og hadde musefletter som flettet seg nedover ryggen. Mannen med flaggermusvingene snakket et ukjent eksotisk språk, mens han tok på meg og Nora. Han så om vi begge var sunne og friske. Plutselig ga han begge et kyss på kinnet. Nora så på meg. Jeg så på henne. Vi holdt hverandre hender og lukket øynene. Etter en stund åpnet vi øynene igjen. Vi var plassert i en stor lastebil med andre med grå musefletter. Sammen skulle vi emigrere vekk fra fargene. Til et bedre liv. Nora og jeg. Og andre jenter med grå musefletter.
….Immigranttårene tørket ut. Jeg og Nora reiste oss opp. Vi snudde oss fra tjernet. Stillheten ble brutt av vannet som sildret mellom steinene. Musikken var klar, men likevel så uklar. Så nær, men likevel så langt borte. Nora så på meg. Hun visste hva som skulle skje nå, men likevel visste hun ikke. Hun ville ikke vite. Vi prøvde å fange gule stjerner. Stjerner som kunne passe på oss i Det Mørke Rom. Stjerner som kunne ta os smed ti len annen dimensjon. Trygghetens tryggeste lys. Hun visste hva som skulle skje, men likevel visste hun ikke.
- De andre jentene med de grå museflettene betraktet Noras svarte kjole. Og min hvite kjole. Svart og hvitt. Hvitt og svart. Svarte blonder og hvite blonder som blandet seg sammen i sømmene. Nora hadde en stor blomst laget av gult stoff i den ene musefletten. Hun var så vakker, men likevel så sårbar og tom innvendig. Nora med de svarte øynene, den svarte kjolen og de svarte blondene.
Flaggermusmennene boret øyner på den hvite huden min, mens de prøvde å få opp lastebildøren. Jeg så på dem. Så hvordan de spisse og til dels myke trekkene i ansiktet deres fikk Noras nakkehår til å reise seg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg begynte å smile. Sammen reiste vi til et land med håp og drømmer. Immigranter i en flaggermusverden. Nora fikk frysninger.
….Jeg og Nora fant veien tilbake til Det Mørke Rom. Vi tok fram stjernene vi hadde klart å fange. Så uendelig vakre i stillheten. Plutselig kom det en mann inn. Mareritt? Jeg skjøv stjernene forsiktig tilbake til lommen slik at han ikke kunne se dem. Blod på hendene. Nora satt på sengen. Maktesløs. Jeg prøvde å sparke. Prøvde å slå, men det var som om han ikke la merke til meg. I det hele tatt. Nora, min Nora. Jeg prøvde å lukke øynene, prøvde å drømme meg tilbake til den dagen mamma ga oss sukkertøy og frukt i sukkerlake. Til den dagen himmelen var lyseblå og latteren gul av lykke. ”Mamma! Kan du høre meg?!”. Jeg så hvordan mannen trengte seg inn i Nora. Nora ble fylt med hat. Mannen rev henne i håret. Flettene løsnet. Tilfredsstillelse. Hatet vokste. Jeg og Nora. Maktesløse. I en verden av flaggermus. ”Mamma! Kan du høre meg?!”.
Mannen skulte på meg nå. Som om han visste at jeg hadde vært der fra begynnelse til slutt. Han slengte to papirlapper i ansiktet på meg. Nora fikk ingenting. Frukt i sukkerlake. Den Andre Mann fra Det Andre Rom kom inn og fikk resten av den grønne bunken. Sukkertøy. Nora skrek. Jeg skrek. Sammen skrek vi. I håp om å fjerne hatet som omfavnet hjertet..
- Mamma hadde alltid passet på meg og Nora. Hun sa at vi var det fineste som noen gang hadde hendt henne. Landet vårt var tatt over av bombene. De store bombene var farlige for oss barn, hadde mamma med lavendelstemmen sagt. Når De skjøt dem opp kunne vi se farger i himmelen. Farger som blendet netthinnen, og som landet med et brak. Ett hus. To hus. Tre hus. Ødelagt. Mamma hatet bombene, sa hun. Er det mulig å hate farger? Så morsomme og fine streker som skar seg gjennom himmelen. Jeg og Nora likte de store bombene som kom fra det uendelige. Vi pleide å sitte sammen, hånd i hånd, og se på at en bombe, to bomber, og tre bomber som fløy over oss. Huset mitt. Noras hus. Og mammas hus. Alene og forlatte. Nora og jeg. ”Mamma, kan du høre meg?”. Flaggermusmennene kommer. En. To. Et bedre liv. Et annet land.
…..Jeg smilte til Nora. Krøllene hennes danset på senga. Jeg så i speilet og møtte det harde blikket hennes. Jeg smilte. Jeg prøvde å holde henne i hånden, men hun drog den kjapt til seg. De tynne små hendene. Jeg sluttet å smile, men fortsatte å betrakte henne fra speilet. Hun hadde ligget i samme stilling helt siden mannen fra Det Andre Rom hadde lovet henne flere av de grønne bunkene. Friskere bunker. Hun ville ikke ha grønne bunker, skrek hun. Hun ville ikke ha friskere bunker, skrek hun. Sammen skrek vi. Hun ville ha sukkertøy og frukt i sukkerlake. Men det kunne ikke mannen tilby. Det han derimot kunne tilby var et bedre liv, sa han med et glis. Et bedre liv med grønne og friske bunker. Nora hadde ikke møtt blikket hans. Bare sett på de ekle hendene hans med avsky. Hender som tvang henne til å gjøre ting som hun ikke ville. Mannen fra Det Andre Rom kunne ikke se meg. Han ville kanskje ikke se meg der jeg stod i hjørnet. Med hvit blondekjole og med minner om en mor med myk lavendelstemme. Jeg lukket øynene. Plutselig var han vekk. ”Skadet han deg, Nora?”.
- Flaggermusene kommer. En. To. Fant oss i bakgården. Svart kjole. Hvit kjole. Sultne hunder som snuste på de nakne føttene våre. Gull og grønne skoger i et annet land. Nora skalv. Jeg smilte.
….Nora var lei av alt. Lei av måten menn stjal kroppen hennes på. Stjal drømmene. Stjal håpet, stjal verdigheten og drømmen om et bedre liv. Jeg kunne føle Noras tanker svirre rundt i rommet. Følte hvordan hatet grep tak i henne. Hvordan det rev innvendig. Hvorfor kunne jeg føle Noras smerte?
Flaggermus i vinduet. Nora tok fram kniven hun hadde hatt i lommen. Jeg observerte hennes styrke i kampen mot dette udyret. Jeg var fascinert. Hadde aldri sett henne så sterk. Så modig. Hun fikk et lite kutt over høyre øye. Blodet silte. Jeg stod som lamslått. Frukt i sukkerlake. ”Jeg er skadet”, hvisket hun. En flaggermus mindre. Jeg lukket øynene. Nora var vekk. Jeg hadde blod på hendene. Mørkt blod. Flaggermusblod. En dråpe. To dråper. Tre dråper. Hvor kom det fra? Jeg tørket blodet på kjolen som nå plutselig var blitt svart. Prøvde å flette sammen håret igjen. Trygghet. Den gule blomsten var der ennå. Vi var ett. En drøm. Drømmene hadde alltid vært fulle av svarte spor som ikke kunne hviskes vekk. Jeg var vakker, men likevel så sårbar. Så tom innvendig. Svarte spor. Svarte blonder. Immigranttårene sprengte seg fram gjennom sorgen og smerten. Jeg krabbet frem til døren. Åpnet den forsiktig og sprang ut i det blå. Samme land, samme sorg. Samme farger. En innbilt lykkelig emigrasjon. Farger. Alene og forlatt med svarte øyne svartere enn den svarteste nattehimmel. ”Mamma, kan du høre meg??” Såret over høyre øye gjorde vondt.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
