Mørk natt, rødt stoff som blafrer i svak vind. Langt nedfor så går livet sin vante gang, biler kjører til og fra. En sirene uler for å forsvinne i det fjerne. To øyne som stirrer ut mot havet der ute, et hav av flakkende stjerner, blafrende lys og et evigvarende mummel av lavmælte stemmer, en kakofoni som sier alt og ingenting.
Hun står med vinduet åpent mot den kalde nattelufta og tenner en sigarett, innenfor så spiller det en CD med romantisk musikk, noe jazz som hun plukka ut lenge sida. Plutselig så høres det iltert ringing, mobiltelefonen som kaller henne.Et navn hun har frykta lenge nå glor imot henne fra en iskald lcd-skjerm.
Hun lar mobilen ringe, og sletter nummeret. Telefonen har ringt mange ganger denne kvelden, og mange kvelder før. Den lar henne ikke slippe unna, selv ikke om hun slår den av. Sist gang hun hadde den avslått så var svarern hennes full før kvelden hadde gått.
Hele livet hennes har blitt et fengsel, bygd opp langsomt. Murstein for murstein, før hun visste ordet av det. Byggverket reiste seg så sakte og omstendelig at hun merka ikke at det var reist før lenge at fengselet var ferdig og fangevokteren ansatt. Kan verken se vokteren eller fengselet, men hun føler muren for det.
Natta kaller på henne igjen, månelyset kommer med nye løfter om frihet. En frihet som aldri vil komme. Tar en ny røyk, tenner den og føler seg litt avslappa for en stund. «Ei flaske vin»; tenker hunn; «ei flaske vin og vicodin..». Nei, for lang tid..Ikke noe frihet, bare et nytt fengsel. Kutte pulsårene? Hun tåler ikke synet av blod, så det er ikke aktuellt.
Faen og,hva er det jeg har rota meg opp i tenker hun igjen. Et bråsinne tar henne plutselig, hun får lyst til å kjempe imot.. Lyst til å gå ut, stjæle en bil og kjøre den til vrak, kjøre over alle hennes plageånder. Men det er bare en, bare en. Kunne like gjerne vært tusen, hundre tusen, hele verden. hun snøfter litt, sigaretten hun holder i brenner ned like langsomt som tusen døende netter.
Plutselig veit hun hvordan hun kan finne frihet, hvor hun kan finne fred. Løsningen har vært så nær, men allikevel så langt unna. Hun ser ned på gata, det er som om den sier; «Kom,kom,kom…» igjen og igjen. Hun har hørt stemmen de siste dagene, veit at den har vært der. Men det er først nå hun tør å innrømme at stemmen har rett.
Så flyr hun gjennom lufta… bare noen sekunder,men det føles som år.Bakken kommer imot henne langsomt og seigt, og hun jubler inne i seg… «Endelig din jævel, nå kan du ikke få tak i meg mer.». Et dunk er alt som høres.
Det siste hun ser er stjernene som glimter på en svart himmel, og månen som skinner ned mot henne.