Fellesbloggen for musikk & skriverglede
Når
poplene grønnes
ved Bygdø Allé
er jeg
aldri
der å se
Kan ikke det
Jeg sitter heller
ved
min egen park
langt nord i landet
og kjenner
bjørkebark
langsetter min rygg
Men sola som skinner
her
og sola som skinner der
er den sammme likevel
uansett
hvor man sitter
Om det er ved Bygdø
eller langt
nordenfor
Jeg mener, Landet er langt det
Og
poplene de grønnes
de klarer vel det uten
at jeg sitter
der i alléen
Æ så ei lita sol
der den skinte i
ei lita å som rainn
ved sida av veien
Den skinte like varmt
som sola oppå himmeln
og fekk mæ tel å juble
Hurra, no har æ
to sole å varme mæ på
To sole
Ein neri vatnet
Ein oppå himmeln
Der de møtes
når solan går ned
Små bekker
vårfriske sildrer
klart vann
gir duggfrisk sval
Det klukker lydig
i vårgrønn mose
Vinden rasle i tørre kveste
regn og hagl hamre i bakken
Tor slår mæktige slag
med hammern i himmel’n
Det glemte lynlys i mørkna
buldre, romle og skramle.
Men av og te så kviskre
brisen en varleg liten sang
som stilt leke i øran dine
som mjukt og vart varme deg
og legg seg som en kattelabb
djupt inne i sinnet dett
Ja sånn e naturens orkester
Sånn e naturens sangere
kanskje ikkje så vakker
men meira mæktig
et inntrykk av evighet
et utrykk av uendelighet
