Dette er et forsøk på en prolog på en bok.. om folk på en ungdomsintitusjon, om arbeidsmiljø, om sorg og kjærlighet, og om vold. Spørsmålet er om dere får lyst til å les videre på historien,,om prologen duger..jeg er usikker..
Arbeidstittel er foreløbig: Miljøterapeutene…
PROLOG.
Hva gikk galt? Hvordan kunne det skje?
Et år etterpå sliter jeg fortsatt med sirkeltenkning, episoder som dukker opp, og dette evindelige spørsmålet: Hvorfor skjedde det?
Sorgen og savnet etter tapet av drømmejobben vil fortsatt ikke helt slippe taket. Verst er likevel sinnet over det som kunne vært ugjort. Jeg begriper det ikke.
Sykmeldt. Fortsatt sykmeldt. Og jeg som hadde karierren foran meg. Jeg som trodde sånn på prosjektet, og som la all min sjel i det. Selvransakelser som ikke vil slippe taket. Var det meg det var noe galt med?
Nei, det var andre ting. Jeg vet ikke.
- Nå må du slutte å tenke på det der. Nå må du komme deg videre i livet.
Elena ser strengt på meg. Elena, kjære Elena. Du har holdt ut, du har tålt så mye av meg.
Jeg prøver å fortrenge gråten i halsen.
Jeg sier til Elena at jeg går meg en tur . Ut.
Elena er vant til det. Mitt plutselige behov for å gå en tur ut. Ut å gå.
Jeg tar marsjen opp i Bymarka, med sats mot Storheia. Det er så vidt isen har forsvunnet etter vinteren. Lufta er klar og frisk. Jeg nyter de friske dragene. Går. Går. Setter opp tempoet. Adrenalinet sitter fortsatt i kroppen. Jeg rekker ikke å få med meg fargene, de klare vårbildene langs den flotte stien. Jeg bare går. Og som alltid før, raser minner og tanker som en torpedo i hjernen min. Det samme. Alltid det samme. Dialoger med folk. Med de som burde tatt et ansvar. Med de som var mine kolleger. Med ungdommene.
Åh, endelig på toppen av Trondheims høyeste fjell. Her er så vakkert, med et nydelig utsyn over Trondheimsleia, over Orkdal, over byen og innover mot Nord-Trøndelag. Og langt bak fjellene der borte i sørøst…ligger Solheia.
Jeg setter meg ned, og lukker øynene en stund.
Jeg tenker på Elena. For hennes skyld i det minste må jeg komme meg videre. Legge det bak meg.
Jeg blir fyllt av et øyeblikks klarhet. Jeg aner en mulighet. Øyeblikkets klarhet blir brått forstyrret av det knugende spørsmålet.
Hva skjedde egentlig?