Det var nok en søndagsnatt i bakgården. Øllen
var litt henslengt plassert ved en eller annens venstre sko, som forøvrig hadde
små hull i sidene. Dette forekommer oftere enn man skulle tro. Jeg tror det har
noe med gravitasjonen vs. fothvelvingen å gjøre, men jeg er fanken ikke sikker.
Som vanlig sto Pøkken og jeg for gravingen. Ifølge Reidar var det fordi vi
hadde de største håndflatene, men på mystisk vis har dette aldri blitt bevist.
Reidar sang. Jeg rådet han engang til å synge med håndflatene rundt en spade,
men dette mente Reidar var ganske så uhørt. ‘Du må forstå, Tor-Torstein’, sa
han, ‘at håndflatemusklene er direkte koblet til stemmebåndet. Det er derfor
disse rockevokalistene synger så falskt: de holder alltid rundt mikrofonen.’
Jeg måtte si meg enig i at konseptet virket troverdig, så derfor står Pøkken og
jeg for gravingen, mens Reidar synger. Trude ser på. Hun bruker briller, så jeg
regner med det er derfor hun alltid ser på: for å trene opp øynene så hun slipper å bruke briller. Det hender seg at
hun snakker, men det er kun når Reidar ikke synger. Og Reidar synger ofte. Pøkken
graver. Når han ikke graver, benytter han seg av små smutthull i Reidars sangtekster
og deler en informativ anekdote om sine fantastiske opplevelser. Som den gangen
bestemoren hans falt av hesten og ble overkjørt av en passerende traktor, noen
ganger en Massey Ferguson, andre ganger en John Deere. Traktoren var iallefall enten rød eller grønn. Bestemoren hans døde av skadene, siden traktorer
i mange situasjoner er tunge saker. Men traktoren var uansett fin. I begravelsen,
av den typen med åpne kister (som Reidar forøvrig mener er knalle saker for da
kan man spytte på kadaveret), kunne Pøkken sverge på at han så traktorspor fra
halspartiet og nedover. Det var synd han glemte kameraet.
Så Pøkken og jeg graver. Hver søndag graver vi ned lik. Jeg ville ikke hatt noe
problem med å grave ned lik såfremt det var vi som enten hadde drept dem, eller
i det minste fall funnet dem. Men nå har jeg engang de største håndflatene, så hva
skal man gjøre. Pøkken og jeg graver dem opp på kirkegården, Pøkken og jeg bærer
dem fra kirkegården til Reidars bakgård og Pøkken og jeg graver dem ned i Reidars
bakgård. Det er en ganske meningløs hobby, men det får tiden til å gå. Og det
finnes sikkert en eller annen eksistensialistisk og dyp mening gjemt bak
massegravvandringen, men heldigvis er jeg for teit til å forstå slikt.
Av og til hender det at kroppsdeler mer eller mindre faller av kadavrene og da leker
vi ’slå Pøkken med kroppsdelen’. Da blir det alltid latter og moro. Og etter at
Reidar har sunget ferdig sangen om den avrevne høyrearmen som traff Pøkken
nesten midt mellom beina, setter vi oss til rette og hører på nok en vidunderlig
historie fra den selvsamme Pøkkens fantastiske liv. Som den gangen broren hans
drepte en frosk med en kleshenger, og rev ut innvollene.
‘Jeg spydde blått!’, ville da Pøkken erindre, ‘Selv om jeg sverger på at jeg kun
hadde spist cornflakes med jordbær den dagen!’ Og vi ville alle le litt, utenom
Trude, som bare stirret på Reidar. Og er det én ting Trude er flink til, så er
det å stirre.
Reidars bakgård har etter hvert blitt vårt fristed på mange måter, siden vi alle
kommer fra dysfunksjonære familier eller hva det nå heter. Ta Pøkken for eksempel,
familien hans består av moren, faren, fire onkler, fem tanter, fjorten brødre,
tre søstre og tjuetre eller tjuefire søskenbarn og da kan du selv tenke deg
hvor ofte Pøkken, som er minstemann, går fra middagsbordet uten å ha fått dessert. Reidar bor alene i bakgården til onkelen sin, som har sin egen
bedrift som etter sigende produserer og selger brennevin. Det hender seg ofte
at onkelen hans prøvesmaker produktene, og da er det ikke uvanlig at han slår
seg vrang og sovner i toalettet til naboen, som for øvrig er Trude. Trude bor
på et toalett som faren bygget av restene etter det gamle toalettet; en førsteklasses vintønne. Men hun har i det minste et eget rom, som er mer enn jeg
har. Etter at moren min slo i hjel faren min med en antikk biljekk, ble barnevernet
kalt inn. Heldigvis fikk man aldri tak i barnevernet, siden det var faren min,
så jeg fikk fortsatt bo hjemme. Men dagen etterpå, en onsdag, (jeg husker den
dagen, fordi det var da Pøkken kom trampende og fortalte meg om den gangen
bestefaren hans trodde han hadde skutt en mannevond elg. Det skulle senere vise seg at det var lensmannen.)
Uansett, dagen etterpå angret moren min veldig på at hun hadde slått i hjel faren
min med den antikke biljekken, trolig fordi at han var den eneste av oss som
kunne veien inn til byen. Så hun bestemte seg likegodt for å kartlegge veien
selv og siden har jeg ikke sett henne. Men hun var i det minste snill nok til å
etterlate middag i ovnen, noe som nok mest sannsynlig er grunnen til at huset vårt brant ned den kvelden, da jeg forsøkte å slå av ovnen ved å helle vann
over den, noe som var en dårlig idé, siden vannet egentlig var bensin. Men heldigvis
reddet jeg den antikke biljekken, som nå er det eneste minnet jeg har etter
faren min. Den har til og med litt av han på seg, noen hårstrå og litt blod. Så
nå bor jeg like ved bakgården til Reidar, i en av kistene vi gravde opp en
søndagskveld som, tro det eller ei, faktisk tilhørte bestemoren til Pøkken, du
vet hun som ble kjørt over av en traktor, enten en Massey Ferguson eller en
John Deere, og vet du hva; det viste seg at hun faktisk hadde traktorspor fra
halspartiet og ned.
Det er en finurlig verden.
‘Ferdig!’ utbryter Pøkken plutselig. han smiler triumferende, og avdekker flere
brune tenner, og likegodt et par som mangler. Reidar synger ferdig sangen om
den gangen Pøkken ble slått med gamle Helgas venstre kne, og kaster ned en øl
til oss begge. Trude bare stirrer på Reidar. Hun er egentlig ganske stygg. I
tillegg til brillene har hun triple togskinner kaotisk organisert rundt i den
skeive kjeften sin. Pøkken slenger seg opp på kanten av graven, og kremter
besatt. ‘La meg fortelle om den gangen onkelen min trodde søsteren min var
tanta mi.’ Gjengen samler seg hurtig rundt vår egen Mark Twain. Spenningen er
til å ta og føle på.
Neste søndag fyller pøkken 27 år. Det blir nok en festaften.