Skilsmisse var utenkelig. Det ville bli altfor kostbart. Dessuten ville hun ikke gi slipp på den levestandarden hun var blitt vant til. Fattigdom var ikke hennes stil. Derfor måtte det bli mord. Hun eller han. En av dem måtte bort. Hun hadde besluttet at det fikk bli ham.

Bare synet av ham fikk henne til å irritere seg grenseløst. Den selvbevisste minen. Bare tanken på de små lydene han lagde når han snakket, spiste, sov, var nok til at hun kjente opphisselsen stige i kroppen. Og hun som hadde problemer med blodtrykket. Han ville komme til å ta knekken på henne en dag, hvis hun ikke fikk ryddet ham av veien nå.

Hun hadde planen klar. Alt var tenkt ut til den minste detalj. Og han hadde selv hjulpet til med sin soppkunnskap. Det han ikke visste, var at hun i all hemmelighet hadde plukket et par av de dødelig giftige slørsoppene, tørket dem og malt dem til et fint pulver som hun ved den rette anledningen skulle drysse over krydderblandingen hans, den han brukte i soppretter.

Den rette anledningen kom til å dukke opp en av de nærmeste dagene. For det var høst og skogen bugnet av sopp. Han elsket å plukke sopp, spise sopp og å legge ut om alt fra sopparter og soppretter til soppens historie. Hun hatet sopp. Og hun avskydde å høre på den belærende tonen som han hadde for vane å anlegge. Hun skottet bort på ham, der han satt på motsatt side av kjøkkenbordet, skjult bak morgenavisen. Og hun smilte for seg selv ved tanken på at det snart skulle være overstått.

Han satt gjemt bak avisen og lot som om han leste. Han lurte på hvorfor hun smilte så lurt for seg selv, hun som alltid pleide å være så sur og negativ. Fra å være en søt og livlig ung kvinne hadde hun utviklet seg til en bisk megge, umulig å være i hus med. Hun hadde tapt seg betydelig utseendemessig også. Men han så ikke på skilsmisse som noen brukbar løsning. For han aktet ikke å gi henne så mye som en krone av den formuen han så møysommelig hadde bygget opp, til tross for hennes anstrengelser på å sløse den bort.

Han regnet imidlertid at han hadde tiden på sin side. For han visste at hun slet med høyt blodtrykk og uregelmessig hjerterytme. Han hadde vært så forutseende å bytte ut tablettene hennes med virkningsløse sukkerpiller. Hun hadde så langt ikke merket forskjell. Men det ville kroppen hennes gjøre, når han kom til å utsette den for sitt livs sjokk.

Han hadde planlagt alt til den minste detalj. Hun ville ikke ha en sjanse. Og han ville bli fri. Han smilte lurt for seg selv, der han satt bak avisen og lot som om han leste. I tankene hadde han den nye kontordamen, den søte og livlige unge kvinnen som hadde tatt ham med storm.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Balder og Bananskall-seriemorderen

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mørk natt, rødt stoff som blafrer i svak vind. Langt nedfor så går livet sin vante gang, biler kjører til og fra. En sirene uler for å forsvinne i det fjerne. To øyne som stirrer ut mot havet der ute, et hav av flakkende stjerner, blafrende lys og et evigvarende mummel av lavmælte stemmer, en kakofoni som sier alt og ingenting.

Hun står med vinduet åpent mot den kalde nattelufta og tenner en sigarett, innenfor så spiller det en CD med romantisk musikk, noe jazz som hun plukka ut lenge sida. Plutselig så høres det iltert ringing, mobiltelefonen som kaller henne.Et navn hun har frykta lenge nå glor imot henne fra en iskald lcd-skjerm.

Hun lar mobilen ringe, og sletter nummeret. Telefonen har ringt mange ganger denne kvelden, og mange kvelder før. Den lar henne ikke slippe unna, selv ikke om hun slår den av. Sist gang hun hadde den avslått så var svarern hennes full før kvelden hadde gått.

Hele livet hennes har blitt et fengsel, bygd opp langsomt. Murstein for murstein, før hun visste ordet av det. Byggverket reiste seg så sakte og omstendelig at hun merka ikke at det var reist før lenge at fengselet var ferdig og fangevokteren ansatt. Kan verken se vokteren eller fengselet, men hun føler muren for det.

Natta kaller på henne igjen, månelyset kommer med nye løfter om frihet. En frihet som aldri vil komme. Tar en ny røyk, tenner den og føler seg litt avslappa for en stund. «Ei flaske vin»; tenker hunn; «ei flaske vin og vicodin..». Nei, for lang tid..Ikke noe frihet, bare et nytt fengsel. Kutte pulsårene? Hun tåler ikke synet av blod, så det er ikke aktuellt.

Faen og,hva er det jeg har rota meg opp i tenker hun igjen. Et bråsinne tar henne plutselig, hun får lyst til å kjempe imot.. Lyst til å gå ut, stjæle en bil og kjøre den til vrak, kjøre over alle hennes plageånder. Men det er bare en, bare en. Kunne like gjerne vært tusen, hundre tusen, hele verden. hun snøfter litt, sigaretten hun holder i brenner ned like langsomt som tusen døende netter.

Plutselig veit hun hvordan hun kan finne frihet, hvor hun kan finne fred. Løsningen har vært så nær, men allikevel så langt unna. Hun ser ned på gata, det er som om den sier; «Kom,kom,kom…» igjen og igjen. Hun har hørt stemmen de siste dagene, veit at den har vært der. Men det er først nå hun tør å innrømme at stemmen har rett.

Så flyr hun gjennom lufta… bare noen sekunder,men det føles som år.Bakken kommer imot henne langsomt og seigt, og hun jubler inne i seg… «Endelig din jævel, nå kan du ikke få tak i meg mer.». Et dunk er alt som høres.

Det siste hun ser er stjernene som glimter på en svart himmel, og månen som skinner ned mot henne.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sola var allerede tilbake.
Den skinte skarpt gjennom vinduet. Jonas slo av vekkerklokka. Den var et helvete å våkne til. Den bråkte og hvinte så fælt. Det var til å bli gal av. Han ville bare kaste den inn mot veggen og se den dø, men samtidig klarte han seg ikke uten den. Uten vekkerklokka var det umulig for ham å våkne tidsnok. Han hadde et tungt sovehjerte, kunne sove seg gjennom hva som helst. Det var et mirakel i seg selv at han i det hele tatt reagerte på vekkerklokka. Det hadde vært bedre om et kvinnfolk hadde vekket ham om morgenen, men det hadde han ikke. Han var en middelaldrende mann som hadde gitt opp kvinnedraget. Selvsagt hadde han hatt noen. Det hadde bare ikke vart særlig lenge. Hvorfor skjønte han ikke. Det spilte heller ingen rolle. Kanskje det var like greit han ikke visste det. Dessuten var han ikke typen til å gifte seg og få unger. Det var ikke hans greie, selv om moren hans enkelte ganger beskyldte ham for å være homofil. Hun kunne tro det hun ville. Han var den han var, uansett hva folk måtte tro.
Han strakte seg så lang han var før han omsider reiste seg opp på sengekanten. Ble sittende der en stund og fundere på ingenting. Så seg rundt i rommet, klødde seg i bakhodet og subbet ut på badet. Der studerte han seg selv i speilet. Nesten sjokkert over hvor trøtt han så ut etter en hel natts søvn. Skjeggstubbene måtte tas, men først skulle han ta seg en dusj. En dusj forandret et menneskes ve og vel på kort tid.

Etter han var ferdig inne på badet, var det på tide å vekke hans mor før han dro på jobb. Noe moren hans ba ham om, for hun likte ikke å sove seg gjennom dagen. Hun var en livsnyter, selv om hun var mye alene etter mannens død. Han døde av hjerteinfarkt for noen år siden og forlot dem uten så mye som et forvarsel. Det gikk hardt innpå dem begge, men taklet det brå dødsfallet med tiden. Jonas visste at hun likte at han stakk innom. Han bodde i leiligheten over henne og han visste hun ofte følte seg ensom til tross for hennes smittende humør.

Etter han var ferdig inne på badet, var det på tide å vekke hans mor før han dro på jobb. Noe moren hans ba ham om, for hun likte ikke å sove seg gjennom dagen. Hun var en livsnyter, selv om hun var mye alene etter mannens død. Han døde av hjerteinfarkt for noen år siden og forlot dem uten så mye som et forvarsel. Det gikk hardt innpå dem begge, men taklet det brå dødsfallet med tiden. Jonas visste at hun likte at han stakk innom. Han bodde i leiligheten over henne og han visste hun ofte følte seg ensom til tross for hennes smittende humør.

Merkelig. Hun svarte alltid. Hun var alltid våken da han kom. Han visste hun ikke sov mye på denne årstiden siden det var så varmt. Hun kunne umulig sove så tungt nå. Likevel kakket han på en gang til for sikkerhetsskyld.
    Fortsatt ingen svar
    Han åpnet døra forsiktig opp samtidig som han sa mor. Han så føttene hennes dinglende ut av sengekanten. Som om hun nesten gled fra sengen, men han kunne ikke se ansiktet. Det så nesten ut som om hun gjemte det under dyna. Sikkert for å beskytte seg mot sola. Likevel syntes han det var merkelig. Hun kunne i alle fall svart ham om at hun var våken.

Han gikk nærmere senga mens han sa mor. Hvorfor svarte hun ikke? Spilte hun ham et puss? Hun var truende til det. Mens han gikk bort til sengen hennes følte han en slags uro i kroppen.. Noe var galt. Han kunne føle det. Føttene hennes stakk ut av dyna og utenfor sengekanten. Hang der slappe og livløse. Han kastet et blikk på dem før han trakk dyna til side. Synet fikk ham til å vakle bakover. Han mistet nesten balansen da ryggen hans traff veggen.
    På senga så han moren hans ligge i en forvridd stilling, dekket av blod. Halsen hennes hang så vidt fast på overkroppen. Noen hadde skåret over strupen hennes opptil flere ganger. Beina lå langt fra hverandre, som om noen hadde trengt seg inn i henne.
    Jonas snudde seg og kastet opp. Støttet hånden mot veggen og brakk seg. Etter hvert rettet han seg opp og tørket seg rundt munnen med håndbaken. Noe fanget oppmerksomheten hans. Noe på veggen over skulderen. Han rygget et stykke bakover for å se hva det var. Han så noe som lignet et symbol..
    Et pentagram av blod.
 

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig har jeg blitt medskrirbent på denne fantastiske bloggen. Har nå holdt på med en fortelling om en seriemorder som opererer i sommervarmen. Jeg vet at det ikke høres spesielt originalt ut, men jeg håper det er i hvert fall er spennende og håper både på positive og negative kommentarer. Jeg har delt opp fortellingen jeg ennå ikke er helt ferdig med og kommer til å legge ut noen småbiter etter hvert. Vil gjerne vite hva dere syns om teksten osv for av og til føler jeg meg rådvill når jeg skriver. Derfor er denne bloggen så fantastisk, hvor vi kan møtes og dele det vi har skrevet og dele tanker og meninger. Elsker denne bloggen for jeg har drømt om en sånn blogg lenge. Sånn sett er Rockman genial.

Her er første del av fortellingen.

Varmen var utholdelig.
Folk sov med soveromsvinduene åpne. Jorid var en av dem. Som mange andre slet hun med å få sove. Hun lå som regel våken hele natta, prøvde å sove, men uten hell. Det endte oftest opp med at hun leste i en bok til det ble morgen. Så fort sola stekte gjennom glasset, sto hun opp og slet med dundrende hodepine resten av dagen. Av og til føltes det ut som om varmen ville ta knekken på henne. Hun tålte nemlig ikke varme like godt som før. Hun var gammel, og trivdes best i skyggen. Hun ønsket nærmest at temperaturen skulle synke for godt, selv om det var en forferdelig tanke. Hun burde heller sette pris på sommeren, med tanke på flommen som herjet på Østlandet. Stakkars østlendingene.
Dagene kom og gikk, men sola var like intens. Som om den alltid var der. Etter to søvnløse netter fikk Jorid endelig sove. Hun la seg ganske tidlig. Omtrent en timestid før midnatt og sovnet nesten med en gang. Hun lå i en tung og drømmeløs søvn helt til hun våknet av en følelse av at noen så på henne. Hun tvang de tunge øyelokkene opp og vendte blikket rundt i rommet med slørete øyne, hadde store problemer med å se noe i det hele tatt.
Først så hun ingenting, men da øynene så smått ble vant til mørket som lå svakt over rommet, skimtet hun en skikkelse. Skikkelsen av en mann. Det måtte være en mann. Skikkelsen var høy og bredskuldret. Truende. Han sto med skulderen lent mot veggen og hun syntes hun skimtet et smil. Jorid kunne ikke se ham helt tydelig. Hun hadde ikke brillene på seg, men hun så de hvite tennene hans og at det glitret i øynene.
“Jonas, er det deg?”
Selvfølgelig var det ikke Jonas, sønnen hennes som bodde ovenpå. Hun visste det temmelig godt, men hun håpet likevel at det var ham. Hun måtte i alle fall si noe. Hun fikk følelsen av å bli kvalt og følte hun måtte snakke for å fodrdøyve den følelsen.
Ingen svar.
Hun så mannen skyve seg unna veggen. Han kom nærmere med tunge steg og det gikk opp for henne på alvor at dette var definitivt ikke Jonas. Jonas var ikke så høy og skremmende. Noen hadde brutt seg inn. Hun hadde latt vinduet stå åpent på vidt gap, som hun alltid pleide å gjøre før hun la seg. Hun hadde ikke skjenket en tanke på at noen kunne komme krypende inn. Noe sånt trodde hun aldri ville skje henne. Ikke at hun var udødelig, men hun skjønte bare ikke hvorfor noen ville bryte seg inn hos henne. Hun hadde ikke mye å være redd for. Det var ikke før nå hun skjønte det kunne skje hvem som helst. Panikken grep henne for alvor.
‘Ta pengene og stikk. Ta hva som helst.’
Stemmen hørtes ikke ut som hennes egen. Den lød fremmed. Nølende og spak. Noe som var ulikt henne. Høyrøstet og munter som hun var.
Jorid håpte intenst han ville gjøre som hun ba ham om. Stikke av med livet hennes i behold. Hun ville ikke dø. Ikke ennå. Hun var ikke klar for det. Hun visste bare ikke hva slags type han var, hva han var i stand til. Om han kun var ute etter pengene eller om han var en morder som drepte for nytelsens skyld. Tanken skremte henne. Uvisshet var noe av det verste hun visste. Hun likte kontroll, noe hun absolutt ikke hadde i denne situasjonen.
Så skjedde det verst tenkelige. Han trakk opp en kjøkkenkniv. Hvor kniven kom fra, skjønte hun ikke. Den bare dukket opp og hun kunne se det skarpe knivbladet komme mot henne. Jorid var ute av stand til å gjøre noe som helst. Hun var gammel og utslitt. Hun kunne ikke bare sprette opp av sengen som før i tiden. Kroppen hennes var for seig. Mye krefter måtte til hver gang hun skulle opp. Hennes beste år var over for lenge siden. Hun kunne ikke gjøre annet enn å være vitne til at han skrevde over henne og holdt knivspissen ned mot strupen hennes.
Nå så hun ham tydeligere. Han var en god del år yngre enn henne. Håret var mørkt og rufsete. Trykt ned av en caps med en hvit skrift hun ikke kunne tyde. Øynene hans skremte henne mest. Øynene var mørke og kalde. Det var som om de sa at han var likegyldig til hva som hendte med henne, bare han fikk viljen sin.
Jorid var merkelig tørr i halsen. Flere ganger prøvde hun å sparke ham av seg, men da hadde han så vidt rørt spissen av kniven mot huden hennes, mot strupen. Av frykt lot hun ham få det som han ville. På denne måten ble hun kanskje fortere kvitt ham, hvis hun var såpass heldig.

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende