av
in lørdag, mars 1st 2008 Lagret under:
kjærlighetssorg,
svik
Jeg var villig til å gi deg alt. Jeg lot deg få komme inn under skallet, åpnet meg for deg, viste deg min sårbarhet. Sakte men sikkert fikk jeg troen på deg, på oss. At du mente alvor.
Du fikk meg til å stole på deg Harald!
Jeg hadde brukt år på å kapsle mine følelser inne, skjule dem så ingen skulle få se hvor liten og sårbar jeg var. Dette rev du ned.
Du misbrukte min tillit. Du lot meg tro dette var fremtiden, vår fremtid.
Hvordan kunne du gjøre dette mot meg?
Hvordan kunne du la meg kle av meg lag for lag med skall til jeg til slutt sto naken og sårbar for deg. For så å misbruke min tillit. La meg stå igjen alene, naken og vergeløs?
Følelsene mine er på vei frem i dagen igjen. Vonde følelser som holder på å kvele meg. Jeg er liten og hudløs. Svik, avmakt skam, sorg, sinne. Følelsen velter opp i meg. Vil trenge opp i halsen og ut. Jeg svelger dem ned i gjen. De skal ikke få komme ut. Jeg må holde maska, ikke gi etter. Trykke ned igjen følelsene som kjemper for å få overtaket. Vil ha dem ned i magen igjen så de legger seg der som en stor ruklete stein, som en lavastein. Der skal de ligge og verke som de har gjort før. De skal ikke få komme opp og ut. De skal være der. Tære på meg til jeg en dag klarer å kapsle de inne igjen. Til det gir meg tilbake skallet. Skallet som holder alt på plass inn i meg og ikke lar noe ute får trenge inn.
Jeg vil hate deg Harald! Hate deg for hva du har gjort mot meg. Jeg vil du skal få kjenne den smerten jeg føler nå. Vil du skal lide som meg. Jeg vil hevne meg.
Telefonen ringer og jeg ser på displayet at det er Harald. Jeg lar det ringe, skrur av lyden og går inn i bussen som skal kjøre meg til flyplassen.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
