Selvsagt ble du med meg hjem til sunnmøre. Noe annet ville vært utenkelig. Tiden oppe i det lille huset helt oppunder fjellet var en fin tid.
Utsikten var storslagen, veien til bratte fjellet kort.
Vinteren var beinhard, men du varmet meg. Jeg hadde deg og det var jeg så inderlig glad for.
Så kom tiden da et eget husvære ble fristende. Det ble lettere å flytte til sentrum pga sønnen min skulle kunne være mer sammen med sine venner.
Tiden gikk så utrolig fort, sønnen min ble stor gutt og alt endret seg, jeg endret meg.
Fremdeles satte jeg deg høyt. Men jeg begynte å se på andre.
Begynte å få lyst på andre.
Jeg har aldri vært en stabil person på den måten, er det kanskje nå, men ikke da.
Så kom den dagen da vi ikke lenger levde under samme tak. Du flyttet tilbake til den lille bygden. Jeg ble igjen i sentrum.
Det var vondt men ikke til å unngå. Ting endrer seg over tid. Jeg var ikke klar til å slå meg til ro med deg, dessverre.
Jeg ble alltid glad for å se deg når jeg var der ute. Fremdeles følte jeg kjærlighet til deg men kunne ikke være tro mot deg så dette var det beste.
Det var andre som var mer trofaste enn meg.
Ja, det hendte vi hadde stunder sammen. Klarte ikke å slippe taket helt.
Deilige varme stunder, du og jeg.
Brukte jeg deg?
Du tilhørte jo en annen?
Jeg følte ikke et snev av dårlig samvittighet engang.
Du var så god.Jeg kunne ikke klare å gi helt slipp på deg.
En kveld for to år siden, ganske nøyaktig to år siden, var jeg ute i den lille bygda.
Jeg kikka etter deg. Det var lenge siden jeg hadde sett deg og nå kjente jeg at jeg trengte deg.
Men du var ikke å se.
Jeg spurte mamma hvor du var.
” Den har jeg kasta AG.” Sa mamma.
”Hva? Har du kasta jakka mi mamma?”
” Den var helt utslitt kjære deg og dessuten så gammeldags og stygg, ingenting å samle på.” Sa mamma.
Tenk at hun hadde kasta den flotte grønne Skogstad jakka mi med pelskrage?!
Alle kalte den Kaggejakka for den lignet på en som Kagge brukte da han gikk over isen…
Tenk å være så følelseskald å kaste noe som betydde så mye for meg?
Mamma ler enda av min reaksjon da hun fortalte meg det.
Hun terger meg fordi jeg knytter meg sånn til enkelte klesplagg….
Men hun burde jo vite at det var kjærlighet jeg følte til deg…Så kasta hun deg…..som om du var søppel.
Forsto hun ikke hvor glad jeg var i deg?