For noen år siden skrev jeg en del dikt. Noen av dem er utrolig dårlige, andre midt på treet, og noen er jeg fornøyd med.
Jeg har også noen dikt liggende som jeg ikke blir helt klok på – til tross for at jeg har skrevet dem selv. I dag vil jeg presentere ett av disse diktene her i forfatterbloggen. Det kan være spennende å høre hvordan dere tolker diktet, og om dere synes det er bra eller helt håpløst. Jeg er ydmyk nok til å forstå at jeg ikke er en stor dikter, men det har hendt jeg har glimtet til likevel. Jeg setter pris på god eller dårlig kritikk, så lenge den er konstruktiv.
Håpets avgrunn
Sorte tunge røtter kveiler seg
trekker meg ned
melankoliens avgrunn
venter
Svøpende vind finner vei mellom røtter
kiler hviskende
melankoliens sødme
venter
Hjerterøtter tvinnes smertefullt
blør sort blod
melankoliens dypeste
venter
Utslitt sinn eksploderer stille
tomt ødeland
melankoliens ende
borte