Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var som eit skodd frå ingenstades. I den vakraste morgonen som eg fekk oppleve, falt min beste kamerat til jorda, til sitt siste åndedrett i dette livet. Han har alltid vore den diplomatiske av oss, og det var nok det som drap han.
Vi er omringa i eit krater, av fiendar som kunne vore våre gode naboar, det er fyrst no at vi for alvor merkar krigens sanne ansikt. Det kvite flagget så ut som ein god ide, men det ei. Han såg så lukkeleg der han låg livlaus. Han skulle ikkje reist seg for å flagge ut, fienden høyrer ikkje fred for berre krig. Det var sekunder. Mindre. Vi var ti menn, så ble vi ni, åtte… No er vi berre fem av oss igjen, og løytnantsmerket ser mindre og mindre for kvar mann Døden handhelser på. Det er berre ein meir freistande skyteskive.

Skal vi sjå, kven av oss er igjen? Liggande nede i gropa, med ein rusten handgranat på fingeren, er Ernest. Det var, dette høyres kanskje litt ondt ut, men det var han eg trudde kom til å døy fyrst, han har ikkje kropp for krig. Han er ein spinkel kar, og seier ikkje stort, men kan treffe ein fiende utan i det heile tatt å sjå han. Han er noko utanom det vanlege, og det er vanskeleg å sjå at han berre er tjue år gamal.

Så på kvar sin side av han står Dødstvillingane, Peter og Alan, som ein haug av murstein. Du kan kanskje tenkje deg kvifor dei blir kalla det. Ikkje? Vel, dei er tvillingar og dei har dødsrekorden i vår tropp. Det vil si at dei har skote flest fiendar. Dei er begge mentalt i ubalanse, kjekt å ha likevel om det ikkje berre er fienden som blir skremt av deira godt utrusta kropp. Men tenk, ingen av dei ville ikkje eingong tenkje på å gjere ei fluge fortred. Om dei ikkje fekk betalt for det så klart. Men kven betalar nokon for å skade ei fluge?

So har vi Manny, ein heilt vanleg neger med ein meining om alt. Og ikkje tru han lar det liggje utan å kome med ein eller annan kommentar. Dei einaste stundene han held fred er når han eter eller søv. Noko som minskar for kvar dag som går. Men han er likevel ein person eg ville gjeve mitt eige liv for.
Eg sjølv er ikkje mykje å snakka om, eg er berre meg. Den som må ta avgjøringar som kan koste nokon livet. Eg er nok den lengste av oss, og er nok den mest normale i gruppa. Det seier eg fordi det er som eg er den einaste med samvittigheiten i behald, til tross for krigens offer.

No har det gått tre dagar og tre netter, null rasjoner og berre ei enkel kasse med ammunisjon. Alle er slitne og leie. Eg skulle ynskje at krigen ble avbroten, og vi alle kunne dra heim igjen. Heim til sivilasjonen. Eg drøymte om det i natt, eg drøymte med auga opne. Det var ein draum, ein vakker draum om å kome heim. Det var ein draum om fred. Eg var ikkje sikker med det same, men det var for godt til å vere sant. Lufta var klar som morgondogget på den skjøre blome, og fuglane var tilbake og kvitra den vakraste song, som fekk meg til å gløyme kvar eg var. Alt var grønt og ingen soldatar eller arr etter krigens tid var å sjå i soloppgangen ved horisontlinja. Vi var alle lukkelege og levende, eg høyrte høge hjarteslag, det dei blei meir og meir like skot frå ein pistol. Da eg vakna var Peter i gong med å skote på fienden. Realiteten er vanskeleg å svelgje.

Men eg har ikkje mykje tid til draumar, det er krig. Og det er brote ut ein ny krig, innan i den gjenlevande gruppa. Det er som eit virus, holdninga og irritasjonen smitter over til kvart einaste medlem. Ernest ligg på same sted, framleis med ein handgranat rundt fingeren. Han har dessutan funne ut at det er morosamt å stire utan å blunke å Alan, som er fire gonger hans storleik. Alan på sin side, fant det ikkje like underhaldande og prøvar høfleg å få Ernest til å halde auga sine på horisonten, etter fiendar. Det fungerte ikkje så godt som vi andre også håpa. Eg trur Alan, tross hans syn på at krig er gøy, begynner å bli lei av heile konseptet krig no. Det gjer vi nok alle, og eg seiar deg, om blikk kunne drepe, hadde vi alle vært ein død soldat på minnetavla. Plutseleg fyker Alan opp og tar hardt tak i Ernest, løfter han opp som han skulle vore ein pappboks. Det trengte det ikkje meir til for å få de begge drepne, av ein og same kula. Det gjekk i slow-motion mens dei kjem nærare og nærare bakken. Det såg så fredeleg ut å berre liggje der, utan bekymringar lengre. Så fredeleg at det freista å stikke hovudet fram å skrike noko stygt om fiendens mødrer. Hjå meg haldt det med tanken om å gjere det, eg er redd for å døy. Manny og.

Det er fyrste gongen eg har sett han sitje heilt taus, stiv av skrekk. Det er også fyrste gong eg kan huske å ha sett ein tåre renne ned kinnet til Peter. Den store kraftkaren, som han sjølv har sagt, ikkje har nokon følelesar i kroppen. Han berre sit der og ser på sin daude brors kropp. Han reiser seg roleg, går framover mot ammunisjonskassa. Han tar opp sitt maskingevær og går mot kanten av krateret. No står han oppe på kanten, mumlar noko. Det høyres ut som ein bøn for sin bror og seg. Så ser han opp, mot horisonten. Han begynner å gå, sakte. Eg skjønar ingenting. Kvifor blir han ikkje skoten? Han reiser våpna i allbogehøgde og går kanskje fem-ti meter utan å gjere noko meir. Så begynner han å skyte beherska mot horisonten. Da kjem svaret frå den andre sida. Fyrst eit skot i venstre side av magen, så eit i brystet. Peter dett ned på kne, framleis på fingeren på avtrekkaren. Seks skot i brystet, det tok minst fem sekundar mellom kvart skot. Han legg seg på ryggen, så er det slutt. Det er stille.

Så høyres det eit skot til, men denne gongen kom det ikkje frå fiendens linjer. Den sterke lukta av krut kjem frå nede i krateret. Det ble for mykje for Manny, han nærmast gråt i fem minuttar etter han skaut seg. No var det berre meg igjen. Eg berre sit i gropa med hovudet godt planta mellom føtene. Eg begynnar å drauma igjen, det er den same draumen. Eg høyrer føt luske seg frå alle kantar, men eg bryr meg ikkje lengre. Eg kastar frå meg våpna mine, og smilar. Det er grønt og fuglane kvitrar. Soldatane som står på kanten av krateret forsvinner, og eg høyrer skot. Skot som forandrar seg til høge hjarteslag

 

Skulle jeg forsøkt å fått filmatisert denne?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er rart i grunn, hver gang jeg treffer henne er det alltid sol og ikke en sky på himmelen. Luften er klar som morgendugget på den skjøre blomst og fuglene kvitrer den gladeste sang, som får meg til å sveve av nytelse. Hun er av mitt kjøtt og blod, men er en engel av edleste slag. Hun har langt brunt hår, med lilla striper som lyser opp i natten, og harmoniserer med soloppgangens smil. Hennes øyne har en flammes sparklende kyss over seg mens hennes lepper er fløyelsmyke og røde som solnedgangen om kvelden. Hun er min verden, min søster.

Jeg har ofte lurt på hvorfor rosene jeg gir henne hver morgen, aldri visner. Hvorfor maten vi spiser sammen, ikke smaker noe. Hvorfor jeg ikke kjenner noe når jeg faller. Det er spørsmål jeg tenker på, men ikke bryr meg om. Det eneste jeg vil gjøre er å være sammen med min kjære søster, for jeg elsker henne. Det er ingen tvil om det. Jeg husker første gang jeg møtte henne, det var da solen begynte å gløde, fuglene begynte å synge en vakker tone av kjærlighet. Jeg var ikke store pjokken. Åtte år, men likevel en mandig gutt.

Det er rart i grunn, jeg hører mor snakke om natten, at det er mørkt og vakkert. Med stjerner og måne. Men jeg har aldri sett natten så lenge jeg husker, for når jeg går for å legge meg, blir det for lyst til å sove, det blir for lyst og tiltrekkende. Jeg snubler meg opp av sengen for å gå ut, og i naborommet ligger min søster. Hun klarer å sove, trass i lyset. Hun er sikkert vant med det. Hun er så vakker når hun sover, nesten vakrere enn når hun er våken. Hun ser så uskyldig, så stille, hun får mitt hjerte til å banke fortere. Tenk om jeg aldri mer får se henne? Klarer nesten ikke tenke tanken en gang, det er så skremmende. Men når jeg forteller mor hva jeg og min søster gjør, rister hun på hodet og sier ”det er bra det, gutten min…” Jeg lurer på hva hun mener med å gjøre det. Hun får en veldig alvorlig mine, som om hun ikke trodde på meg. Men jeg vet bedre. Jeg vet hun finnes. Men…? Hva om mor har rett? Hva om min søster ikke lever annet enn i mine drømmer, og at natten eksisterer med sine stjerner? Nei, det er umulig. Hun må finnes, hun er jo så levende. Men likevel kjenner jeg meg urolig og det er som en svart sky spiser meg opp innvendig. Jeg må spørre henne. Fins hun, eller er hun et produkt?

Det er igjen kveld, og lyset skinner utenfor døren, jeg ser lyset i dørsprekken. Det er så vakkert, og det blir vakrere for hver gang jeg ser det. Det gjør hun også. Jeg sa til meg selv for et par år siden, at hun umulig kan bli penere og snillere, men kvelden etterpå var hun ti ganger så pen som kvelden før. Det er en av grunnene for at jeg aldri spør henne om hun virkelig finnes. Jeg er redd. Redd for å såre henne. Redd for å miste henne. Redd for at det skal være sant.

Neste kveld var jeg stille, satt bare å tenkte. Hun lurte på hva jeg tenkte på. Tenk, hun ville betale ti øre for tankene mine. Hun skal få alle mine tanker gratis. Alle utenom den. Det er første gang jeg har løyet ovenfor min søster. Jeg sa at jeg tenkte over stjernene  og uendeligheten som jeg aldri fikk se. Hadde hun sett natten og stjernene, spurte jeg henne om. Hun svarte at hun kunne skape natten. Skape de lysende kulene som andre kaller stjerner. Da ble jeg redd. Hva mente hun  med  at hun kunne skape natten? Ingen kan skape natten. Den kommer av seg selv. Det er et naturfenomen. Ingen kan skape natten. Hun smilte lurt og reiste seg. Jeg ble med, det er på tide å legge meg på mitt eget rom. Hun gjemmer seg for mor og far, jeg skjønner ikke hvorfor. De er jo de skjønneste foreldrene man kan ha. Men selv hvor skjønne mor og far er, så jeg har sluttet å fortelle dem om søster. Men jeg kan ikke tro de har glemt henne. Det er som de skjuler noe. Det er noe de ikke forteller meg.

Jeg måtte finne det ut. En høstdag, når været var på sitt verste og jeg var alene hjemme. Det er kjedelig hjemme på en slik dag, så jeg begynte å rydde hele huset, og begynte på loftet. Det er et veldig gammelt hus. Far har bygget det selv, og det har stått i tretti år. Kan nesten telle årene på hvor mye spindelvev loftet var dekt med. For ikke å snakke om alle de gamle tingene. Det var en kommode som særlig trakk min oppmerksomhet. Ikke en slik gjør-det-selv kommode fra IKEA, men en skikkelig gammel og estetisk kommode. Det var flotte treutskjæringer på siden, og med gullhandtak. Jeg prøvde å få opp skuffene, men de var låst. Hvorfor  var de låst, og hvorfor står den på loftet? En sånn vakker gjenstand må da være i stuen.

Jeg sa dette til mor, men hun ble sint for at jeg hadde vært på loftet. Jeg ble skremt over hvor sint hun ble. Jeg lurte på om det var noe med den kommoden. Hun ble stille. Så brast hun i gråt. Jeg forstod ingenting. Hva hadde jeg gjort. Hun ser opp på meg, øynene var røde av tårene hun hadde felt. Vi hørte fars bil i oppkjørselen, og mor kom seg raskt opp. Ikke si noe til far om dette, det er et følsomt tema. Hun sa det med så alvorlig mine, at jeg lovte  uten å nøle at jeg ikke skulle si noe. Men jeg ble så nysgjerrig. Hva var det med den kommoden? Hvorfor skulle den være låst, om det ikke var noe i skuffene som jeg eller noen andre ikke skulle finne. Nysgjerrigheten tok overhånd. Jeg måtte finne det ut.

Både mor og far pleier å jobbe på dagtid, så jeg hadde god tid til å bryte meg inn i skuffene. Det er mørkt. Luften er innestengt og edderkoppene har grillparty i håret mitt. Men det er ikke i tankene mine. Der står den, like vakker som sist. Den har et mystisk preg over seg, som øker min vilje til å få den opp. Jeg fant et brekkjern rett ved siden av, som om det bare ventet på å bli brukt på kommoden. Det knaket, men brekkjernet klarte oppgaven den var satt til. Litt synd å ødelegge kommoden på denne måten, men nysgjerrigheten slet i meg som loppene på ei bikkje. Det var ikke mye interessant i verken den første eller andre skuffen. Men den tredje fant jeg noe, det var våre fødselsattestester. Men vent litt, våre? Ja, det var to papirer, på to personer. Født samme dag, samme år. Men det var da rart, mor sier jo jeg er enebarn. Jeg leser videre, pulsen øker til over det helsemessig sunne, og et jentenavn dukker opp. Det er som verden forsvinner, papirene blir røde. Jeg har en søster! Det var det jeg alltid har visst det. En tvillingsøster. Men jeg forstår ingenting. Det står at den lille jenta døde rett etter fødsel, men hun lever da i beste velgående. Jeg må finne henne. Jeg er ikke redd lenger for å spørre. Jeg må vite hva det betyr.

Kvelden kom, som den gjorde hver kveld, men jeg følte meg urolig. Lyset kommer ikke. Hvorfor kommer det ikke? Endelig kommer det, men denne gangen er det gjennom vinduet.  Jeg reiser meg og går mot vinduet. Det var som om noe, eller noen dro meg til gardinene, og fekk meg til å åpne øynene og se ut. Der er hun jo, vakrere enn noen gang. Men hun sier ingenting. Hun ser alvorlig ut, det er første gang jeg ikke ser henne smile. Hun ser opp mot himmelen, solen lyste sterkere enn noen gang før. Jeg  blir blendet. Hun ser på meg igjen. Hun sier ingenting, men beveger munnen, som om hun hvisker noe til meg. Hun tar farvel.. Hun vinker forsiktig. Jeg feller en tåre, jeg er redd. Hva er det hun gjør? Hun begynner å sveve. Opp mot den klare, blå himmelen. Men jo lenger opp hun kommer, jo mørkere blir det.

Hun løy ikke. Det dukker opp lysende prikker på himmelen. Hun forsvinner i en eksplosjon av lys, det er vakkert, men skremmende. Jeg vil ikke se, men øynene lystrer ikke. Hun blir forvandlet til en av de lysende prikkene. Hun er blitt en stjerne. Hun løy ikke. Hun kunne skape natten, med stjerner og måne. Det er så stille. Så mørkt. Jeg smiler opp mot himmelen, jeg aner ikke hvorfor. Jeg så henne aldri etter dette, men jeg kunne se henne på himmelen. Det er stjernen som blinker til meg. Stjernen som sier jeg elsker deg. Det er stjernen som er min søster.

Min søster var en drøm.

“DEDIKERT TIL GINA” – Min søster

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

INNLEDNING

Hun ante ikke hvor lenge hun hadde vært der. Minuttene gikk som de var timer. Hun kunne høre barneskrik i rommet ved siden av. Hun lukket øynene, og så for seg at hun var et annet sted, et sted langt bort fra de grufulle handlingene som foregikk hvor hun befant seg. Hun var ikke sikker på hvor hun var. Rommet hennes var et ørlite kott, uten viduer, seng eller toalett. Hun var i det rommet sammen med fire andre jenter. Det luktet helt forferdelig. En blanding av råte, innestengt luft og dritt fylte rommet til randen av galskap. De ble tvinget til å gå på do i et av hjørnene i rommet, som ikke var stort nok til de fire som holdt fanget der. Hun stod og tråkket i avføring og hun visste ikke hvor mange ganger hun hadde sklidd og dundret hode i murveggen. Ei av jentene hadde blitt alvorlig skadet. Hun ble hentet, og kom aldri igjen. Derimot kom ei ny jente, noe yngre enn hun selv. Den eneste plettfrie av dem. De hadde ennå ikke rørt henne. Nå hadde de funnet ut at det var på tide. Det eneste de alle ville, var å dø.



Sandra Komovaizt hadde ikke gjort noe annet enn å gråte de siste to ukene hun hadde vært der. Da hun kom var hun åtte år gammel, moren hadde solgt henne til en mann for femhundre dollar. Betydde hun ikke mer for henne? Nå var hun fjorten, og på randen av galskap. Hun hadde gitt opp håpet på at tingene skulle bedre seg. At hun en dag skulle få slippe fri og se solen igjen. Det var mange år siden håpet døde, og hun døde sammen med det. Nå stod hun i det kalde kottet alene. Hun visste hva som foregikk, de hadde hentet de tre andre jentene for en halv time siden. Hvorfor hun ble igjen, ante hun ikke. Men hun var glad for det. Hun hørte på skrikene og begynte å smile. Hun visste hun ikke kom til å bli brukt veldig mye lenger. Alt skulle snart være over for henne. Hun visste det, fordi de andre jentene som var på hennes stadie, ble borte. Når mennene la merke til at mensen utelot en måned, da ville hun bli fraktet bort og sikkert gravd ned i et hull langt vekk fra dette stedet.

Richard Clayderman spilte høyt, mellom de vakre tonene hørte hun skrikene til venninne. Tonene i musikken hørtes ut som papirfugler, syngende og frie. Skrikene fikk de til å blekne, bli borte eller forvandlet til monster. Hun så for seg de rosa origamisvanene hun hadde på barnerommet sitt. De var så vakre, og var hennes stolthet. De var borte for lenge siden. Som resten av henne var.

 

Dette er da en del av innledningen til "En morders uskyld". Jeg har lagt den ut i den andre bloggen min og, men tenkte at jeg skulle legge den ut her og. Les mitt forrige innlegg for mer info om romanen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne bloggen er en sann glede, og setter andre enn bloggens eier i søkelyset. Jeg takker Rockman for opprettingen av denne viktige og sosiale bloggen. Den skaper kontakter og gir informasjon og tips.

---

Jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om hvordan det står til med Forfatter-Hais:

Jeg er 22 år, og studerer praktisk filmproduksjon med fordypning filmregi. Jeg skriver mine egne manus, og er i gang med 3 filmproduksjoner, samt skrevet et spillefilm-manus jeg håper på å få visualisere. Jeg kommer til å skrive mer om disse i min filmskole-blogg.
                                                                                                     

---

Min søster var en drøm: En kortfilm om kjærlighet, håp og savn. Vi møter Johan som lever i to forskjellige verdener. Den ene er fylt med uro, savn og hat. Den er fargeløs og trist. Men hovedperson ser det ikke. Han er vant med det. Han lever i den verden sammen med sine foreldre. Den andre verdenen er fylt med håp, glede og harmoniske kontraster. Den er fargerik og solfylt. Den lever han sammen med sin tvilligsøster. Det han ikke vet er at denne verdenen kun eksisterer i drømmene hans. Vi følger Johan idet hans to verdener møtes.

Jeg har skrevet novelle/manus til denne filmen selv, og har fått med et crew på over 30 personer. Jeg kan nevne Dennis Storhøi, Geir Børrese og Hedda Munthe på cast-listen, og svært mange dyktige personer i crewet. Jeg håper på å gå i opptak neste sommer. Antatt lengde: 20 minutter

---

Kvinnens makt: Eksamensfilm om svindel og humor. Vi møter en privtetterforsker som er inne til avhør etter at verdens største diamant er blitt stjålet. Politiet mener han er en av de skyldige, og behandler med mistro. Vi hopper inn og ut av avhøret og fortiden, hvor jeg viser det som skjer. Jeg kommer til å klippe i 24-stil og med kul rytme og musikk. Jeg mangler en hovedskuespiller, men det finner jeg innen tirsdag. Jeg går i opptak fredag som kommer. Antatt lengde: 5 minutter.

---

Spasèrturen: Et samarbeid mellom meg og Nunzio, som baseres utifra hans novelle, som ble publisert i bloggen hans for noen dager siden. Produksjonen vil bli fulgt i filmskole-bloggen min. Status nå er konvertering til manusform. Antatt lenge og opptakstid er ennå ikke funnet ut. Det er mye som skal gjøres innen den tid.

---

Det var FilmHais, som lever i beste velgående. Men dette er en forfatterblogg. Jeg skriver en del noveller, dikt og lengre tekster. Det jeg holder på med nå er to romaner, henholdsvis i krim-sjangeren. Det er to helt forskjellige romaner, som ikke bygger på hverandre.

---

En tanke for mye: Jo er Vegars best venn gjennom hele livet. De lever et godt liv. Helt til idyllen blir brutt da Jo bestemmer seg for å ta livet sitt i en uhyggelig planlagt eksplosjon. Vegar bestemmer seg for å finne ut grunnen for Jo´s valg av vei, og finner ut at han ikke kjente sin beste venn i det hele tatt. Han blir dratt inn i en kriminell verden, fylt av drap og svindel. På veien blir hans forlovede drept, og det ødelegger han. Men etter en intens tankeperiode bestemmer han seg for å knuse denne organisasjonen.

Jeg vil ikke avsløre for mye her, da jeg håper på å kunne utgi denne romanen en dag når den er ferdig. Men jeg mener selv den er god, må nesten mene det, ellers er det ikke noe vits i å fortsete med skrivingen. (Godt poeng Hais.)

---

En morders uskyld: Denne har jeg bar såvidt startet på, da jeg vil bli ferdig med "En tanke for mye" først. Da overstående har handlingen satt til både Norge og Svergie, er handlingen i denne romanen lagt til hovedsakelig Norge.

Da jeg har nett startet med den, vet jeg ikke helt hvordan den vil utarte seg, og det er jo en del av spenningen ved å skrive en roman. Jeg lar den skrive seg selv, via mine fingre. Men den skal handle om en etterforskningsgruppe som etterforsker drap, men som havner midt inn i en pedofili-sak som Norge aldri har sett maken til. Det dukker opp barnelik, og voksne lik. Om disse sakene er tilknyttet hverandre vites ikke, og de etterforsker sakene for seg selv. Men oppdager de har relevans sammen. Etterforskningslederen blir plantet barneporno på, og må i tillegg jobbe for å renvaske seg selv. Flere mord får han til å få et hjerteinfarkt, men han kommer tilbake for å finne sannheten.

---

Det var mine romaner i grov oppbygning.  Jeg håper på å få utgitt dem begge når den tid er moden. I mellomtiden er det film som står på timeplanen. Gi gjerne en tommel for å holde denne bloggen "synelig". Atter en gang takk til Rockman! Har jeg glemt noe da?

Hais ønsker alle en kjempefin helg, hils musen deres!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende