Mennesket er utstyrt med et unektelig underlig syn på hendelser, når brann, tap av hus og andre ”livs katastrofer” oppstår regnes det automatisk som noe utenkelig, vanskelig og tungt å håndtere for de som rammes. Jeg tillater meg å si meg uenig. Sjokkerende og avvikende, ja vel. Og så da! Mennesket bærer sin sorg med verdighet og bærer sitt savn i sitt hjerte, Vi andre støtter så godt vi kan, men bare de som bærer sorgen kan sakte endre sorgen til en positiv kraft og styrke. Tap av gjenstander kan være trist, som oftest fordi vi har minner knyttet til dem eller hendelser som betyr/har betydd mye for oss.
Livet endrer seg hver eneste dag, endring er det mennesket er dyktigst i naturen på. Det finnes ingen kraft eller noe annet levende som til de grader styrer sine endringer slik mennesket gjør.
Personer endrer seg over tid og over erfaringer. Mange med mye livsmot går ofte inn i tunge perioder som enten styrker dem eller svekker dem. Men uten katastrofer, uten hindringer er vi da egentlig deltagere i ”livet”.
Og er ikke de sterke meningers mot som oftest et utslag av menneskets individuelle evne til å tilpasse sin tanke og handlingsmønster og i tillegg krysse informasjonen mot erfaringer de har opplevd. Stadig er samfunnet en stor foss av samhandlende mennesker. Den store elven er fellesskapet, følelsen av å gjøre som alle andre og bli ”sosialt akseptert” er jo egentlig det store målet. Vi er jo alle elever av noen eller noe. Men med hvilken rett tar fellesskapet og skyver bort individenes særpreg. For tiden og menneskets erfaring viser at en hvert samfunn som faktisk ikke ivaretar sitt særpreg forsvinner og blir borte som det samfunn det faktisk er: kunnskapsløst, meningsløst og idiotisk. Ingen kulturer klarer å progressers fremover uten de sære, de andre som gruppen gjerne kan kalles. De med annet syn enn fellesskapets. De som ikke vil akseptere den fulle strømmen av fellesskapets tenkning og handling. I vårt samfunn er det snart ”tabu” å inneha/vise evnen til å være lei seg, utenfor og trist. Deprimert og fortvilet. Se dere rundt? Ser du hun/han som stille gråter på sitt kontor? Som alltid reiser hjem alene? Som savner men egentlig ikke vet hva hun/han savner? Fortvilesene som kanskje ikke er fortvilelse men mer en tilstand av uforstående meningsløshet og tomhet. Tilstand er muligens stillestand? Er ikke mennesket skapt til å utfordre sine mentale og logiske evner. Har dere tenkt over hva som skjer med en person som ikke møter utfordringer? Prøv å tenk deg tanken, kan du ikke. Da er du avvikende fra ”de andre” Liker du tanken? Ryggløse sauer, kan dere ikke lengre se mønsteret dere vever selv! Dere vever dere inn i en forståelse av at fellesskapet skal bære mennesket fremover, men fellesskapet koster ofte de kreative tankers død! For er ikke særegenhet i dagens samfunn nesten det samme som isolasjon. Men når fellesskapet isolerer, gjerne provoserende tankerekker, fjerner vi ikke da også muligheten for fremskritt? Tar vi ikke vekk en dimisjon av våre endeløse debatter om vårt samfunns fremtid. Og midt opp dette står lille jeg! Hvordan skal man som en enkel tenkende individ faktisk finne sin vei, det som gir mening i sin helhet for deg og som forutsetter at ingen andres behov blir vektlagt i denne prosessen.
Dagen i dag er for enkel, tankene kommer og går, men lille jeg, se jeg består
Undrende, tenkende, følende og stille på siden og ser på resten veve sitt meningsløse nett!
For jeg sitter stille og savner sorgmodig, min ex kone, mine barn, og et liv!
Og bare for å virkelig være en av ”de andre” Jeg gråter en skvett også!
har lagt denne ut på blogg .. men føler at noe mangler her .. dette er en tanke rekke som jeg vil prøve å klargjøre / tydliggjøre hvis noen har noen ideer så mottas de med takk…. vil gjerne ha tilbakemeldinger på innhold også .. alt mottas med ytterste takk og ydmykhet … (første gang jeg lager noe sånt så….)