Subbende kom en eldre mann gående langs veien. Kirken står ensom i en ellers travel hverdag. Han går inn. Det er tid for ransakelse. Kroppen er ikke som før. Helsen står for fall. Tiden, hva er den verdt når alt står på hell og livet snart over? Renselse. Tilgivelse. Åndelig helbredelse. Det er hva som venter. Han setter seg ned på en benk bakerst i kirken. Lukker øynene og ser seg tilbake i tid.. ingenting å tape.
Beskuer sitt liv. Hva kostet de fem minuttene i 1944 når han tok livet av tre tyske soldater. Håndgranaten traff ikke bare soldatene, men også splintene gjorde sitt i årene framover. De små prosjektiler som borret seg gjennom en sår samvittighet. Var det nødvendig? Sårene står ennå åpne. Tiden har ikke gjort sitt for at de skal gro. Tiden tann har ikke hjulpet. Og de sier at tiden leger alt. Det er løgn fra et menneske uten samme erfaring. En tåre renner ned hans kinn.
Skrik og jammer. De roper ut sine smerter i flere minutter etter at eksplosjonen hadde gjort sitt arbeid. Virker som om kirkesalen er fyllt opp av rop fra 1944 – et inferno av redsel og frykt. Er kirken blitt et ekko fra fortiden, et sted der frykten gjenkalles? Han trenger å høre. Derfor er han der. Møte sin frykt. Møte de demoner han har etterlatt seg.
Han beveger seg sakte men sikkert til åstedet i 1944. Finnmarks kalde vinder slår seg gjennom vilje og klær. Vinterkulden er hard. Forfølgerne er ikke så langt bak. Flukten blir kortvarig før de tre tyskerne løfter sine mausere og skyter etter den unge partisanen fra en liten bygd. Kulene treffer ikke han, men stenene rundt stien han klatrer opp. Han kaster seg bak en stor sten, i ly for kulene. Tar fram en liten granat. Ser at de tyske soldatene er kun tyve meter bak han. -Klarer aldri å overleve dette. Frykten siler fram svetteperler fra hans panne. Tar splinten ut og kaster granaten over stenen mot de tyske soldatene, som knapt var over tyve år gamle. Den eksploderer, og lar seg ikke temme av de tre forfølgerne.
Partisanen ser over stenen han lå bak. Han ser at forfølgerne ligger på bakken, hyler av smerte og holder seg for de åpne sår som granaten rev opp. Hører biler i det fjerne. Ingen andre enn tyskerne har biler her. Må få ropene til å stilne før det er for sent! Mauserne til tyskerne er ødelagte, men finner en tysk luger-pistol i en tyskers beltetaske. Ropene blir høyere, for de vet hva som venter. Dødens munning. Den unge partisanen hører at bilene kommer nærmere. Blindveien røper alt. Den tyske bilen som etterfølgerne etterlot seg. Pistolen retter seg mot den som ødelegger mest og har mest vondt. En lyslugget ung mann som har fått revet opp maven. En stille stund før smellet blir det stille – aksept av realiteten. Skuddet går og den lysluggede unge soldaten blir kastet til side og blir liggende stille. Lugeren ser på neste gråkledede offer og lar seg presse ut ei kule som forårsaker død. Partisanen skjelver. Vet at det er han eller de. Han velger å sikte mot den siste. Men smellet kommer ikke. Ingen kuler igjen. Den tyske soldaten kan ikke bevege på seg, splintene har knukket noe i han. Blør i nakken. Det kommer ut røde luftbobler fra det åpne såret han han i strupen. Gurglingen høres ut som en døende manns ralling. Ingen rop fra han.
Partisanen løper opp stien idet han hører to biler stanser.
Flukten. Tok den aldri slutt? Et evig jag og jammer. Demonene har samme ansikt som ofrene. Skriker ut sine smerter. Han påtar seg alt. Det er hans kall. Hans måte å bekjempe kampen.Han går hjem. Ut av kirken. Ingen forstår.
Der hjemme venter den eldrende kona. De har gjester. Barnebarna står på trappen og ser på sin bestefar med gledessmil. Han tar en opp på sine skuldre og lar seg leke med. Når kvelden sier at det er kveldstid og barna må sove ber han kveldsbønn for de. "Du er verdens beste bestefar!". Han går ut og slukker lyset. Går selv til sengs. Hører at demonene visker han i øret.
Ber at han måtte bli husket for å være god.
