Jeg føler fremdeles tvil. Tvil på om jeg våger å utgi det jeg har skrevet. Manuset befinner seg hos trykkeriet. Ukene går, men ingenting skjer. Det gir næring til tvilen, men det gir meg også tid og utsettelse. Enda mer utsettelse. Jeg har allerede utsatt dette i flere år, under diverse kreative påskudd. Etter hvert føles hele konseptet foreldet, fordi så mye har skjedd i mellomtiden. På den annen side, er dette min egen nøkkel til å bringe meg selv videre.
Min form for ekstremsport består i å utfordre meg selv. Det vil si å utsette meg for de situasjonene i hverdagslivet som jeg føler at jeg behersker minst, og som det ville tjene meg å oppøve et mer hensiktsmessig forhold til. Det betyr likevel ikke at jeg tvinger meg til noe, eller på noen måte legger press på meg selv. Tvert imot. Alt sammen foregår ved hjelp av fokus og bevisstgjøring av hvilke begrensninger jeg trenger å slippe taket i.
Det var sånn historien om ”Dronningen i Dukana” ble til. Ikke fordi jeg drømte om å bli forfatter. Ikke engang fordi jeg hadde lyst til å skrive ei bok, selv om jeg absolutt hadde det. Men det var ikke det som var motivet. Det var bare en del av min drivkraft, fordi jeg aldri kunne vite hvordan historien ville utvikle seg mens jeg skrev den. Utsikten til at det ville kunne bli ei bok av det, forutsatte at historien fikk en løsning og en avslutning. Noe som ga alt sammen en større mening.
Historien om ”Dronningen i Dukana” handler om å overskride sine egne grenser, tre ut av sin egen komfortsone. Mine egne komfortsoner. Der og da, mens jeg beskriver dem.
Ved utgivelsen av historien, overskrider jeg en rekke av mine egne terskler. Jeg gjør det for å oppleve at jeg kan. Jeg gjør det for å oppleve at jeg våger. Jeg gjør det for å oppmuntre og inspirere meg selv til å gjøre noe mer, noe enda større. Velge å forsere nye terskler.
Det som gjør historien smal, er at den i tillegg beskrives gjennom en gruppe arketypiske rollefigurer. Et spesifikt utvalg av alle de ulike aspektene av den samme personligheten. Det kan virke komplisert for den som ikke er spesielt interessert i temaene. Det viktigste er ikke å forstå, men å gjenkjenne.
Jeg har valgt å utgi den på eget forlag. Oppriktig, udefinerbar, autentisk. Som meg selv. Ingen skal fortelle meg at det skulle ha vært annerledes. Det er JEG som trenger å godta meg selv og verdsette det arbeidet jeg gjør. Det er JEG som trenger å oppleve at jeg våget å kjøre hele løpet, og fremdeles kunne se verden i øynene. Jeg velger å gi meg selv opplevelsen av at jeg har mestret, og da spiller det mindre rolle hva andre synes om resultatene.
Mot er å velge og gjøre det som jeg trodde jeg ikke våget…
Elin Dukana