Raske steg høres og ei lita jente springer ned gaten. Den brostensbelagte gaten langer ut og får utløp for sitt behov for kontakt med mennesker der den lille piken målrettet løper hjem til sin kjære mor. Pusten er ikke å ta feil av – rask, impulsiv og nesten i paniske kast. Noe er etter henne.Noe ubeskrivelig vondt. Fortiden jager henne. I sin angst jager fortiden henne hjem. Det er begynt å bli mørkt, men gatelysene skinner vei for henne.Det var ikke slik livet skulle ende,i flukt fra seg selv. Fortidens forulempelser, paniske steg – alt faller sammen. Hun bor I et glasshus der alle følelsene bor. Smetter inn, og lukker døren etter seg. Fortiden stanser ved døråpningen, vrir om på håndtaket. Det høres en svak knirkelyd I dørhåndtaket der den lille jenta tviholder. Vil bare ikke slippe inn de vonde minnene.Frykten for å møte seg selv. Lammelse. Taket glipper og hun blir liggende på gulvet, kald og frosen. En mørk skygge omsvermer henne og omgir seg med kulde. Nå er det slutt. Kampen er tapt. Atter en gang.

En varm hånd stryker jenta gjennom håret. Blir løftet opp og lagt på en sofa, får et varmt teppe over seg. “Så,så jenta mi, dette skal bli bra igjen”. Hun åpner øynene og ser sin mor lage noe mat til henne. Den eldre moren skjelver. Ikke av alder. Men har fått en følgesvenn I flaske. Dunsten av noe kjent skremmer jenta. Alt er som det bruker å være. Den skjelvende moderstemmen spør..

“Gikk det bra på skolen I dag?”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagen var allerede knyttet fast i rutinene da bloggeren slo på maskinen. Klarte ikke vente på at explorern skulle dukke opp med dagens nyheter. Føttene dirret, og ansiktet ble glattere for hvert sekund som gikk. Når skjermbildet endelig dukket opp tastet han www.vgb.no, helt krakilsk etter å få se kommentarene som kanskje lå i innboksen i bloggen hans. Jo, det var en del kommentarer fra både anonyme og kjente bloggere. Han strakk seg godt ut, hadde et lurt smil der han leste seg gjennom kommentarene…

Mona, datteren kom inn på rommet. Lyserøde strømpebukser og rosa genser hadde hun på seg. Fireåringen satte seg på pappaens fang. Så på hvordan pappaen skrev kommentarer, leste i diverse blogger før han måtte gå på do. Fireåringen satte seg på stolen, og ventet på at han skulle bli ferdig med dagens første viktige gjøremål. Hun så på skjermen og leste "Dr.Rekyl". Hun hadde akkurat begynt å stave ord, selv om det tar tid. Han satte seg tilbake på stolen, og Mona gikk for å gjøre noe morsomt med de nye lekene hun fikk forleden.

På ettermiddagen gikk bloggeren ut for å besøke venner. Fireåringen og mora var hjemme alene i huset. Mona gikk ned til rommet der datamaskinen stod. Den var påslått og skjermen visste akkurat samme side som før. VGbloggen. Hun begynte å fingre på tastaturet, og datamusen. Det var morsomt! Trykket omkring på siden. Noen sider kom.. de gikk..ny kom, de gikk..trykk..trykk.. skjermen skiftet farge etterhvert som trykkene ble intense.

- Nå må du spise kveldsmat! Mora ropte med hes stemme. Hun var mektig lei all bloggingen til ektemannen. Tok all tid fra henne. VGbloggen tok all oppmerksomheten. Skulle ønske at datamaskinen døde sammen med bloggdemonen som var bosatt i mannen sin. Hun ønsket at alt skulle ta slutt, en gang for alle. Fri, hun ville bli fri. Mona gikk opp, spiste maten sin. Gikk deretter for å sove.

Pappaen kom hjem rundt midnattstider. Tiden var inne for et nytt innlegg, visste at denne gang skulle kommentarboksen bli smekkfull. Knallinnlegget var alleredet ferdigskrevet i hodet. Gjenstod bare å publisere historien. Satte seg ned ved datamaskinen. www.vgb.no . Fingrene var skalv av lyst og begjær etter å få skrevet ned historien han hadde grunnet lenge på. Blikket fanget "Logg inn".. tastaturet fikk liv, og tastet inn de vanlige magiske ord og tall som gjorde han fikk tilgang til bloggen. Han ventet. Ventet.

"Du har tastet feil brukernavn". Hva? Feil brukernavn? Han ble blek i ansiktet. Dette hadde aldri skjedd før. Han tastet alt på nytt, denne gang så sakte at det var umulig å taste feil. Samme skjedde igjen. Han fikk frysninger gjennom bloggraden sin. Tygget på leppen. Dette var ikke mulig?! Han hikstet mens han gikk opp til soverommet til kona. Skulte på henne mens hun sov med kjeften åpen og hørtes ut som en hvalross i parringstiden. Gikk deretter til datterens rom. Så inn på rommet.. Englefjes.

Dagen etter ringte bloggeren til administrator i VG. Hva hadde skjedd? Han skalv mens han fortalte hva han hadde opplevd. Begynte å gråte. "K-k-kommer inn p-p-på bloggen mi-iin". Tørket snørr og tårer fra alt av ansiktskanaler.

"Du har nok ikke noe blogg her, nei". Brukernavnet ditt er ikke i bruk. Den ble slettet i går ifølge loggen vi fører." Dødsdommen var klar.

Noen hadde tatt livet av bloggen hans!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det skal ikke så mye til å falle. Et lite pust fra universets store mysterium er nok. Hva er denne stjernen? Det er lykken som burde være i livet ditt. En lykke som burde blåse i riktig retning. Ikke gufs fra fortiden som har til hensikt å bryte ned din oppbyggelse. Det store mysterium, hva består det av? Alles forventninger til deg. De skyver deg ut til ukjente grenser. Blåser deg ut av universet. Kanskje til steder der du ikke burde tråkke. Steiner. Pass på, de kan være glatte. Ligger grener over veien som er ment å fange dine føtter. Så lett å falle. Et lite glimt av uovervåkenhet er nok. Vær forsiktig så du ikke går deg vill. Skogsdjevler, myrvåker og andre skogsherskere er klare til å hogge i deg om du skulle fare i ukjent terreng. Gå i de kjente fotspor. De fører deg trygt fram.

Skogsherskerne søker etter de haltende på vandring. I sin søken etter bytte tørster de etter å få smake litt på et menneskets feil og mangler. De hogger tak og blir hengende fast i sjelen til bytte ligger fortapt ved vandringsveien. Suger ut alle livsdråpene før de forlater byttet. Tilbake ligger tomme forhåpninger. De er ikke dine forhåpninger, men alles forventninger til deg. Dette burde du ha klart, sier de. Ser på deg som et feilende menneske. Forhåpningene som tilhører kun deg selv, ligger i ditt eget hjerte. Din forventning. Egen oppfyllelse. Trøst.

Selv om føttene subber langs bakken, går det tross alt framover. Selv de minste skritt, fører til slutt fram til målet.

Framme. Lykke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende