Det virket som om de på en eller annen måte hadde bestemt seg for å avsløre meg, for å jekke meg ned til et nivå som de lettere kunne forholde seg til. 

Det kan ha vært vinen, men jeg nekter å la dem slippe unna med en så lettvint bortforklaring. Vinen bidro kanskje til at ordene ble sagt, men de kom fra et sted hvor de befant seg allerede. Hvor de hadde ligget lagret og ulmet, til de nå endelig fant støtte i forsterkning fra uventet hold. Nå hisset de hverandre opp, til de fant sin vei ut av vulkanene og dalte ned over sitt offer som glødende lava.

Det var vondt. Jeg kunne lett ha mistet fotfestet og druknet. Jeg ville aldri ha blitt den samme igjen. Eller jeg kunne ha rukket å skade en av dem, før jeg gikk under.

 

Det var det som hadde skjedd mens jeg var barn. Jeg hadde vært det siste tilskuddet i en venneflokk. De hadde plutselig, midt under leken, vendt seg mot meg. Jeg hadde følt meg så desperat at jeg i et ubetenksomt øyeblikk hadde latt følelsene løpe av med meg. Jeg hadde sparket ut og truffet den gutten jeg var forelsket i, midt i skrittet.

Det hadde skjedd i en brøkdel av et sekund. Det var et slikt øyeblikk i historien, som forandrer verden, kanskje for alltid. Det forandret i hvert fall min verden. Jeg skammet meg så fryktelig. Nå hadde alle de som hadde vendt seg imot meg, i tillegg fått en grunn. Det var ingen vei tilbake. 

 

Utdrag fra Dronningen i Dukana

Tips oss hvis dette innlegget er upassende