- Når jeg blir stor skal jeg bli flyplass, sa jeg, og holdt på å flire meg fordervet.
Jeg var seks år, og hadde endelig forstått betydningen av humor.
Det var ikke like stor humor å bli stor. Å være stor krever, så jeg slet meg gjennom skoleårene, kjedelige jobber, regningsbunker, selvangivelsen, innkjøp av dagligvarer og alt sånt de store pusler med. Jeg følte meg likevel ikke stor.
Etter å ha lystet etter å bli flyplass, eller jobbe som godteri- eller madrasstester, begynte mer reelle mål å melde seg. Jeg ville bli typograf. Endelig begynte det å bli morsomt å være stor. Jeg skulle drive med noe som nærmest var for hobby å regne – og få betalt for det. Mitt barnlige sinn satte ingen grenser for hvor flink og kreativ typograf jeg skulle bli, og for alle de fantastiske trykksakene jeg skulle lage. Jeg nådde stolt målet mitt, og i dag har jeg jobbet som typograf og designer i over ti år. Men jeg har ikke blitt stor. Det er noe som mangler.
Jeg synes drømmer er best når man drømmer om dem. Å drømme er som å være barn. Å realisere en drøm er virkeliggjøringen av å bli stor. Det blir bare ikke alltid som man har tenkt, og friheten er ikke like fri som man trodde. Uansett yrke blir man en slags prostituert. Man gjør det markedet krever, og kapitalen rår. Hjertet, lyst og ubrukte evner får vente til hobbyrommet er klart. Derfor føler jeg meg modig når jeg offentlig publiserer en drøm jeg har tenkt å realisere. Jeg velger å la barnet i meg få lov til å styre. Barn sier aldri at drømmer ikke blir som man tror. Barn drømmer fordi drømmer er fine, gode og myke. Drømmer er som rosa bobletyggis eller sjokoladeis. Drømmer smaker godt. Alle trenger drømmer.
Jeg har alltid hatt penn og tastatur som nærmeste hobby. Helt siden jeg var barn har det å formidle med ord har vært kilde til stor glede. Alt havnet i skrivebordsskuffen frem til jeg var tenåring. Da fikk jeg den lyse idéen å skrive leserinnlegg. De fleste kom på trykk, og små honorarer kom i posten. Jeg var uendelig stolt! Gjennom årene har jeg utviklet meg og etterhvert fått flere artikler publisert. Da jeg fikk datamaskin i hus tok det ikke lang tid før jeg oppdaget bloggfenomenet. I dag spøker jeg med at tastaturet er en forlengelse av hendene mine. Det stemmer til en viss grad. Jeg knatrer på tastaturet dagen gjennom på jobb, hvor trykksak på trykksak går gjennom det heftige produksjonsmaskineriet. På fritiden taster jeg det jeg vil taste; ord til folket!
I løpet av årene som har gått har jeg fått gode tilbakemeldinger på skriveriene mine. Mange har oppfordret meg til å skrive bøker, og denne uendelige og hjertelige tiltroen har endelig gitt meg mot til å prøve. Jeg har lenge gått svanger med en bokidé, og da Rockman startet forfatterblogg på VGB, fikk jeg det lille sparket jeg trengte.
- Når jeg blir stor skal jeg bli forfatter, sa jeg, og smilte tilfreds fordi jeg visste det kunne bli en realitet.
Jeg var trettiåtte år og hadde endelig forstått betyningen av å realisere drømmer.
Du finner meg her: http://www.vgb.no/25235
Om du ønsker å lese om fremdriften i bokprosjektet mitt, ser du på linkene øverst til høyre i bloggen min, i boksen merket "Heidis bokprosjekt".