Her lar jeg dere få ta en titt inn i boka jeg skrev for noen år siden, men som har ligget og samlet støv helt til nå….Boka mi er en selvbiografi om mine fem år som anorektiker. Jeg har skrevet den ved hjelp av mine mer enn 30 dagbøker, og bruker også en del dagboksitater underveis i boka.
Da jeg hadde kommet så langt som til den delen dere nå får lese, hadde jeg vel endelig innsett at jeg virkelig var syk og trengte hjelp til å bli frisk…..
…………….Jeg sluttet nesten å spise, og trimmet til det svartnet for meg hver dag. Vekta raste nedover, og jeg var bare opptatt av å bli tynnere. Det var ikke lenger nok å presse vekta til å holde seg nede på 37 kilo, som den hadde gjort en stund nå. 13 kilos vekttap var jo ikke noe å skrike opp om. Nå skulle jeg bli TYNN, tenkte jeg, som om jeg noen gang hadde vært noe annet…
Når jeg sto foran speilet og jogget, syntes jeg tydelig jeg kunne se at flesket disset, og at jeg var blitt tykkere. Jeg fölte meg slapp og frossen, og hadde det fælt med meg selv fordi jeg rett og slett ikke lenger orket å gå mer enn en time i fjellet i plaskregn, med stövler og oljehyre. Som straff kuttet jeg ut kveldsmaten… Det vil si mine fire "velsignede", svarte, grove fiberknekkebröd, som inneholdt 15 kalorier stykket…
Når jeg lå i senga, kjente jeg på kroppen min, -var jeg blitt noe tynnere? Brystene kjentes mindre og magen var innhul, men over baken syntes jeg ennå jeg hadde for mange kilo. Så dermed sto jeg opp av senga og tok noen gymnastiske övelser for rumpa i 10-15 minutter, mens jeg frös så tennene klapret i munnen på meg.
Noe annet jeg ble helt fanatisk med på denne tiden, var å skrive ned drömmene mine. Jeg hadde en skrivebok liggende under hodeputa, og når jeg våknet opp om natta og ennå husket drömmene, skrev jeg dem ned med en gang. I löpet av et halvt års tid skrev jeg ned 120 drömmer, som alle virket helt virkelighetsfjerne og utrolige. Mange av dem handlet selvfölgelig om kalorier, mat og trim, og enkelte ganger hadde jeg nesten panikk når jeg våknet etter en "spise‑dröm". Hadde jeg SPIST, eller hadde jeg bare drömt?? Lettelsen var alltid stor når jeg fant meg selv i senga, -det hadde bare vært en dröm, et mareritt! Et mareritt så levende at jeg kunne kjenne smaken og lukta av maten jeg hadde "spist" når jeg våkna opp.
Dröm, natt til 12.07.87
Jeg var heime, og det var krangel om et eller annet. Pappa var hårsår og sutra over at ingen forsto ham. Da eksploderte jeg, og sa at han ikke var noe bedre selv. Så han kanskje ikke at jeg akkurat da gikk og småspiste kjött, bröd og ost, sånn innimellom måltidene. Ingen la merke til det, sa jeg, men hvis jeg ikke spiste et helt lass under måltidene, da ble de sure da, og kom med sine kommentarer. -Du VIL jo ikke forstå meg, sa jeg.
Da smilte han! Jeg gikk ut på kjökkenet og demonstrerte at jeg kunne spise sjokolade også. Tenkte egentlig å spytte det ut i vasken, men da pappa kom etter meg, ble det vanskelig… Jeg sto og studerte og sorterte dagbökene mine, mens sjokoladen ubönnhörlig smelta i munnen min. Jeg måtte svelge for å kunne snakke. Og plutselig sto jeg på vekta, som viste 38 kilo…
PS: Da jeg våkna fra denne drömmen hadde jeg lakrissmak i munnen og sto og spytta i vasken! Tro det eller ei! Jeg sto rett og slett böyd over vasken midt på natta og spyttet!
06.10.87
Jeg så meg selv i et glimt i speilet i dag, og det gikk kaldt nedover ryggen min.Jeg har da sett meg selv både naken og påkledd för, men dette glimtet av meg selv i profil med truse på…FÆLT.
Jeg må ha gått NED i vekt etter at jeg kom hit, for cm‑tallene er jo også lavere enn de var i august. 36 cm lårene, det er jo sprött! Samtidig må jeg være virkelig hard mot meg selv nå, og ta trimkassetten ut av kassett‑spilleren. Hadde tenkt å trimme nå för kveldsen, (andre gang i dag), men nå må jeg ta meg sammen. Jeg kan ikke fortsette på denne måten stort lenger, for jeg vet såpass mye om anorexia at jeg forstår at dette er farlig. Jeg föler meg ikke slapp eller syk, tvert imot, men hva med nyrer, lever, tarm, hjerte, mage og hormoner…?
25.10.87
Skjönner det ikke, men jeg er liksom trött hele dagen nå for tiden, samtidig som jeg ikke får sove. Kanskje det har noe med været å gjöre?
Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg var så utrolig sliten og "uttafor" til en stadighet. Nå hadde jeg jo et så stillesittende arbeid at jeg burde greie å trimme mer på fritiden. Jeg skammet meg over meg selv og min latskap. Jeg slet på jobben, hadde dårlig samvittighet hvis jeg fölte sult, og hadde ikke lenger lyst til noe som helst. Jeg ville ikke være i höyfjellet mer og jeg ville ikke bo i Böyg. Jeg ville ikke spise heller, men samtidig var jeg fortvilet over at jeg var syk. Det forsto jeg at jeg var, men jeg greide ikke å gjöre noe med det.
En gang i mellom ble de danske jentene med meg når jeg la ut på de evindelige fjellturene mine, noe jeg egentlig ikke likte noe særlig. I motsetning til meg gikk jo ikke Eva og Pia tur for å forbrenne flest mulig kalorier, de gikk for å få frisk luft, nyte naturen, ta en rast og kose seg. Jeg, derimot, raste avsted, gikk lengst mulig på kortest mulig tid, og valgte de tyngste stedene å gå opp på for å "stramme opp alle musklene". Jeg ble irritert når Eva og Pia stanset opp for å nyte utsikten eller plukke höstblader, jeg så på klokken hele tiden når de absolutt måtte trekke fram den svære matpakken sin, og syntes alltid de ville snu alt for tidlig. Jeg var jo ikke blitt svett engang, og det ble gjerne til at jeg tok trimkassetten når jeg kom heim, for å virkelig föle at jeg hadde brukt meg selv litt når jeg gikk til sengs. Jeg hadde rett og slett mistet evnen til å kunne kose meg på en tur, det var kun dette å få opp forbrenningen som var viktig. Å kvitte seg med flest mulig kalorier.
03.11.87
Endelig sitter jeg på toget og skal heim! Jeg har fri i 12 hele dager, og det skal bli herlig å se igjen familien min. Håper ikke de begynner å mase om mat med en gang jeg kommer inn döra. Pappa får vel anfall når han ser meg…
Morgenen etter at jeg kom heim til Böyg fikk jeg mitt livs sjokk. Jeg hadde tatt meg et varmt, godt bad med badeskum som luktet furunål, og sto på badet og kikket på meg selv i speilet. -Slank, men ikke så tynn at det er noen grunn til å overreagere, tenkte jeg, og steg opp på vekta. Da så jeg det svart på kvitt; vektnåla stoppa på 33 kilo. TRETTITRE! Jeg trodde det ikke, gikk ned av vekta, sjekka at den virkelig sto på null og steg opp igjen. 33, fortsatt.
‑Nei, sa jeg. ‑Nei. Jeg gjentok det ene ordet flere ganger för jeg hörte at jeg gråt. Tårene fosset nedover kinnene mine, mens jeg satte meg ned på gulvet og klamret meg til det våte håndkledet. Det kunne ikke være sant, jeg var da ikke så tynn? Var jeg blitt et sånt beinrangel som de jentene jeg hadde blider av i utklipsboka mi? Var jeg sånt et MONSTER? Hadde jeg også fått "pels", dunhår, over hele kroppen sånn som dem? Jeg kikket nedover beina mine. Hadde jeg også öyne uten glede? Men folk kommenterte da alltid de fine, blå, store öynene mine, og jeg fikk da mange komplimenter ellers også? Jeg var ikke syk!!
Jeg hadde sikkert bedre kondisjon enn alle vennene mine tilsammen, og jeg så da virkelig ikke så tynn ut. Det måtte være noe galt med vekta vår.
Jeg gjentok de samme påstandene inne i hodet mitt om og om igjen, men det lot seg ikke benekte. Vekta viste 33 kg, og det var slett ikke noe galt med den, centimetermålene hadde jo også krympet. Og jeg måtte bare innrömme at livet mitt var blitt et helvete for meg. Jeg greide ikke å spise, jeg var redd og nervös, misfornöyd med det jeg gjorde og trodde ingen likte meg. Noen ganger tenkte jeg at det ikke ville gjort store forskjellen om jeg ikke var til i det hele tatt (trettitre kilo fra eller til på jorda…), men samtidig önsket jeg inderlig å leve. Mitt höyeste önske var å bli en frisk, normal, sunn, sterk, pen og sexy 21åring. Ikke en avmagret, benete jente med död hud og triste öyne, et 33 kg tungt sjelett, som levde på "fiberknekk" og gulrötter, og som samtidig trimmet i timevis hver dag. Men jeg greide ikke å se noen lösning på problemet, jeg kunne ikke forestille meg at jeg noen gang skulle kunne klare å komme meg ut av Det Sorte Hullet igjen. Jeg var liksom falt for dypt.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt "utslått" der på gulvet og gråt för jeg kom meg opp på bena. Da var jeg frossen og kald, forgrått og elendig, og skyntet meg å få på meg klærne. Buksa, som jeg hadde arvet etter Siri, hang og slang som en sekk på meg, og ble holdt oppe av et belte som jeg spente på det innerste selvlagede hullet. Genseren virket alt for stor, og det gikk opp for meg at jeg hadde gått ned fem kilo i löpet av de tre‑fire månedene jeg hadde vært hjemmefra.