Raske steg høres og ei lita jente springer ned gaten. Den brostensbelagte gaten langer ut og får utløp for sitt behov for kontakt med mennesker der den lille piken målrettet løper hjem til sin kjære mor. Pusten er ikke å ta feil av – rask, impulsiv og nesten i paniske kast. Noe er etter henne.Noe ubeskrivelig vondt. Fortiden jager henne. I sin angst jager fortiden henne hjem. Det er begynt å bli mørkt, men gatelysene skinner vei for henne.Det var ikke slik livet skulle ende,i flukt fra seg selv. Fortidens forulempelser, paniske steg – alt faller sammen. Hun bor I et glasshus der alle følelsene bor. Smetter inn, og lukker døren etter seg. Fortiden stanser ved døråpningen, vrir om på håndtaket. Det høres en svak knirkelyd I dørhåndtaket der den lille jenta tviholder. Vil bare ikke slippe inn de vonde minnene.Frykten for å møte seg selv. Lammelse. Taket glipper og hun blir liggende på gulvet, kald og frosen. En mørk skygge omsvermer henne og omgir seg med kulde. Nå er det slutt. Kampen er tapt. Atter en gang.
En varm hånd stryker jenta gjennom håret. Blir løftet opp og lagt på en sofa, får et varmt teppe over seg. “Så,så jenta mi, dette skal bli bra igjen”. Hun åpner øynene og ser sin mor lage noe mat til henne. Den eldre moren skjelver. Ikke av alder. Men har fått en følgesvenn I flaske. Dunsten av noe kjent skremmer jenta. Alt er som det bruker å være. Den skjelvende moderstemmen spør..
“Gikk det bra på skolen I dag?”