Der kom hun. Hun skinte som sola en vakker sommerdag. Det gylne håret lå som et hav rundt det runde ansiktet. De blå øynene blandet seg med himmelens mystikk, og laget spor i enhver manns minne. Jeg elsket henne. Hun var mitt liv. Og her stod jeg og ventet på at hun skulle komme til meg. Komme til meg som om jeg var hennes etterlengtede kjærlighet som hadde gjemt seg under teppet i alt for lang tid. Jeg tror hun visste. Visste at det skulle være oss to for evig og alltid.
Hun strevde seg opp bakken. Jeg kunne skimte de lange, slanke bena hennes som tok asfalten med storm. Hun var perfekt. Miss Perfect. De svarte støvlettene lagde gjenklang i den ellers så tomme gaten. Hun måtte alltid markere seg. Gjøre seg bemerket. Vise at hun var kvinnen i alles liv. Alles øyeblikk. Alles minne. Og det klarte hun med en ren stil. En stil som bare passet i de mest velomtalte motebladene. Jeg bare visste det. Visste at det skulle være oss to for alltid.
Hun strever seg fortsatt opp bakken. Jeg får vondt i øynene av å stirre. Men jeg må. Må få med meg hvert eneste sekund av hva denne vidunderlige skapningen foretar seg. Støvlettene strammer seg rundt de velformede leggene. Jeg legger merke til at hun ser i min retning. Er usikker på om hun faktisk ser meg. Kanskje det er bedre slik, da jeg helst vil overraske henne, og skape glede. Omforme øynenes mystikk til noe mer leselig. Hun begynner å puste tyngre for hvert skritt hun tar opp den bratte bakken. Kinnene hennes blir rødere. Det minner meg nesten om blod. De røde kinnene skal jeg skvise sammen, slik at munnen formes om til en trut. Kunstverk. Et kunstverk som jeg skal kysse. Midt i. Jeg er så glad. Hun skulle bare ha visst.
Hun smiler nå. Jeg tror hun har sett meg. De hvite tennene blottes i et colgate-smil. Sakte film. Den lyse glorien rundt hennes hode utvides og berører min nesetipp. Jeg ser på henne. Hun ser på meg. Sakte film. Jeg får tårer i øynene av det vakre synet. De velformede hendene som skyver det glansfulle håret bak øret. De pene ørene som på en sjarmerende måte stikker litt ut fra hodet. Den røde leppestiften som så mykt markerer de tykke leppene og får de hvite tennene til å ligne på skyer i sommerhimmelen. Jeg springer bort til henne. Glemmer at jeg har brukt tre og tyve år på skolen. Glemmer at mitt akademiske språk, ikke lenger er så akademisk. Glemmer at alle de glosene som en gang var klistret til netthinnen faktisk kan brukes i et ubeskrivelig "moment" som dette. Jeg ser ned på bakken. Ser ned på støvlettene. Ser ned på skammen, flauheten og rødmen samlet på èn plass, i ring, der jeg står. Jeg visste det. Hun var livet mitt.
Jeg hvisker et svakt "Hei", før jeg hviler blikket mitt på utringningen hennes. Hun ser på meg. Smiler som hun alltid pleier å gjøre.Håret bølger seg ned brystpartiet. De blå øynene blir enda blåere. En intens farge som nesten skremmer meg. Jeg blir enda skremt da hun brått utbryter :
"Eeeh, unnskyld meg? Men kjenner jeg deg?"