Fellesbloggen for musikk & skriverglede
Jeg husker den siste gangen jeg kysset henne… Det smakte salt siden hun strigråt. Hun orket ikke mer. Det gjør snart ikke jeg heller. Jeg orker simpelthen ikke mer. Dette blir alt for mørkt og realistisk. Denne helvetes realismen, denne intuitive forståelsen av all galskapen. Jeg tror aldri jeg vil kysse noen igjen, bortsett fra Heineken, som mottar et dypt og inderlig kyss her og nå. Elskling.
av 7 lesereSubbende kom en eldre mann gående langs veien. Kirken står ensom i en ellers travel hverdag. Han går inn. Det er tid for ransakelse. Kroppen er ikke som før. Helsen står for fall. Tiden, hva er den verdt når alt står på hell og livet snart over? Renselse. Tilgivelse. Åndelig helbredelse. Det er hva som venter. Han setter seg ned på en benk bakerst i kirken. Lukker øynene og ser seg tilbake i tid.. ingenting å tape.
Beskuer sitt liv. Hva kostet de fem minuttene i 1944 når han tok livet av tre tyske soldater. Håndgranaten traff ikke bare soldatene, men også splintene gjorde sitt i årene framover. De små prosjektiler som borret seg gjennom en sår samvittighet. Var det nødvendig? Sårene står ennå åpne. Tiden har ikke gjort sitt for at de skal gro. Tiden tann har ikke hjulpet. Og de sier at tiden leger alt. Det er løgn fra et menneske uten samme erfaring. En tåre renner ned hans kinn.
Skrik og jammer. De roper ut sine smerter i flere minutter etter at eksplosjonen hadde gjort sitt arbeid. Virker som om kirkesalen er fyllt opp av rop fra 1944 – et inferno av redsel og frykt. Er kirken blitt et ekko fra fortiden, et sted der frykten gjenkalles? Han trenger å høre. Derfor er han der. Møte sin frykt. Møte de demoner han har etterlatt seg.
Han beveger seg sakte men sikkert til åstedet i 1944. Finnmarks kalde vinder slår seg gjennom vilje og klær. Vinterkulden er hard. Forfølgerne er ikke så langt bak. Flukten blir kortvarig før de tre tyskerne løfter sine mausere og skyter etter den unge partisanen fra en liten bygd. Kulene treffer ikke han, men stenene rundt stien han klatrer opp. Han kaster seg bak en stor sten, i ly for kulene. Tar fram en liten granat. Ser at de tyske soldatene er kun tyve meter bak han. -Klarer aldri å overleve dette. Frykten siler fram svetteperler fra hans panne. Tar splinten ut og kaster granaten over stenen mot de tyske soldatene, som knapt var over tyve år gamle. Den eksploderer, og lar seg ikke temme av de tre forfølgerne.
Partisanen ser over stenen han lå bak. Han ser at forfølgerne ligger på bakken, hyler av smerte og holder seg for de åpne sår som granaten rev opp. Hører biler i det fjerne. Ingen andre enn tyskerne har biler her. Må få ropene til å stilne før det er for sent! Mauserne til tyskerne er ødelagte, men finner en tysk luger-pistol i en tyskers beltetaske. Ropene blir høyere, for de vet hva som venter. Dødens munning. Den unge partisanen hører at bilene kommer nærmere. Blindveien røper alt. Den tyske bilen som etterfølgerne etterlot seg. Pistolen retter seg mot den som ødelegger mest og har mest vondt. En lyslugget ung mann som har fått revet opp maven. En stille stund før smellet blir det stille – aksept av realiteten. Skuddet går og den lysluggede unge soldaten blir kastet til side og blir liggende stille. Lugeren ser på neste gråkledede offer og lar seg presse ut ei kule som forårsaker død. Partisanen skjelver. Vet at det er han eller de. Han velger å sikte mot den siste. Men smellet kommer ikke. Ingen kuler igjen. Den tyske soldaten kan ikke bevege på seg, splintene har knukket noe i han. Blør i nakken. Det kommer ut røde luftbobler fra det åpne såret han han i strupen. Gurglingen høres ut som en døende manns ralling. Ingen rop fra han.
Partisanen løper opp stien idet han hører to biler stanser.
Flukten. Tok den aldri slutt? Et evig jag og jammer. Demonene har samme ansikt som ofrene. Skriker ut sine smerter. Han påtar seg alt. Det er hans kall. Hans måte å bekjempe kampen.Han går hjem. Ut av kirken. Ingen forstår.
Der hjemme venter den eldrende kona. De har gjester. Barnebarna står på trappen og ser på sin bestefar med gledessmil. Han tar en opp på sine skuldre og lar seg leke med. Når kvelden sier at det er kveldstid og barna må sove ber han kveldsbønn for de. "Du er verdens beste bestefar!". Han går ut og slukker lyset. Går selv til sengs. Hører at demonene visker han i øret.
Ber at han måtte bli husket for å være god.
av 5 lesere
Jeg drikker utelukkende fordi jeg er, om ikke
dårlig selskap, så i hvert fall utrolig kjedelig selskap i edru tilstand. Den
sosiale angsten sørger for det. Det er kun et forsøk på å ikke kjede mine
medmennesker, en person som bare sitter stille i et selskap kan sette vel så
mye preg på det som den sosiale blekkspruten med sitt kontaktnett og sosiale
antenner som fangarmer, bare med sin taushet kan han trykke stemningen ned til
et nivå hvor den ikke ville ha ligget ved hans uteblivelse. Det er som sagt derfor
jeg drikker. For å medisinere meg selv mot frykten for omverdenen, selv om jeg
er riv ruskende gal i beruset tilstand, føler jeg at det allikevel får meg til
å fremstå som mer interessant, all den tid jeg i det korte vinduet i
tidsdimensjonen, før transformasjonen til klovn, eller snarere narr, er
komplett, faktisk glimter til med noen gode poenger noen ganger. Rettelse:
Poengene er der hele tiden, rusen lar meg bare tørre å uttale dem
Jeg tror det kan ha noe med
ensomhet å gjøre. Isolasjon fra omverdenen blir en selvforsterkende mekanisme
som avler ytterligere isolasjon, tilslutt blir isolasjonen normalen, de
flyktige øyeblikkene jeg tilbringer med andre individer blir strevsomme. Isolasjon
som status quo, alt annet kun avvik fra denne.
av 7 lesere
Idet man låser
seg inn for så å låse de andre ute trekker man et lettelsens sukk. Man droppet
postkassen i dag også, kjærlighetsbrev fra kreditorer kan man alltids titte
litt på siden. Bare ikke i kveld(heller). Pilsen er varm, man får ikke de
billigste pilsene kalde, så man legger to i fryseren og ti i kjøleskapet. Så
venter man. Man blir utålmodig, man røyker hasj og blar gjennom tv kanalene,
men man oppnår ikke den roen man vet man har i vente. Ti minutter senere har
man allerede gitt blaffen, drikker en varm pils. Man tok selvfølgelig en fra
kjøleskapet, slik at de to i fryseren fortsatt har potensial til å bli
skikkelig kalde innen man har drukket den varme. Tv tilbudet viser seg å være
akkurat så fordummende som det pleier. Stirrer ut av stuevinduet.
Man er
inneforstått med at det hele aldri vil bli slik man trodde, langt mindre slik
man håpet. Man er inneforstått med at ens egen blotte ekstistens neppe vil
gjøre noe fra eller til, verken i små eller store problemstillinger. Man døyver
denne vissheten med kalde øl og varme piper. Med minner om det som engang var
og medisiner mot angst og depresjoner.
Man har kommet
til dette punktet, krysset denne grensen, godt hjulpet av dårlig impulskontroll
og dårlig dømmekraft, men det er vanedyret som nekter en å dra tilbake.
Vanedyret har funnet sin trygghet i sitt helvete, og er følgelig heller ei
interessert i å gi slipp på denne. Så da må man finne seg i å danse gjennom
livet på en stram line, på knivens egg, uten noen form for kompetanse som
balansekunstner. Velvel. Det er ikke alle forunt å gå på line på fylla.
Den største
skrekken nå er at man mot all formodning, som ved en slags skjebnens ultimate
ironi, faktisk skulle bli gammel. Få et langt liv, bli mett av dage så å si.
Man er allerede så mett av dager at man nærmest spyr, tanken på å fortære en
hel mengde dager til synes uutholdelig. En skrekkvisjon av dimensjoner; tanken
på å lide seg gjennom et helt liv. Et helt liv i lidelse, selvforskyldt, ja
vel, men allikevel skremmende. Et liv hvor man sitter og suger næring fra de få
gode minnene man har, kultiverer dem mens man søker trøst i dem, selv om man
vet det er fåfengt. Akkurat som Nagel plages man av altfor god hukommelse, en
dårlig egenskap når stort sett alt man har foretatt seg har vært galt. Stadig
erindre. Stadig endre seg som kameleonen. Stadig stryke nye hunder med hårene,
samme hvor motbydelig man synes det er. En håpløs situasjon.
av 5 lesereEg døyr
frendar døyr
men ugras
døyr aldri
Ugras er som
fiendar flest
dei kommer
alltid igjen
av 6 lesere
Å spise smuler fra
gudenes enorme bord
mens prestene synger
bevingede gudsord
Hører du de pene skåle
og de fulle skråle?
Det går en sang i fett-dur
der fulle mennesker drikker
og champagnen går i retur
Verden den går ufortrødent videre
mens vi mennesker, vi blir flere
glemmer vi å dele med hverandre?
Snart så vil det sikkert gå
med oss at jorda drar ifra oss
om noen titusen år så vil sikkert
verden være et bedre sted
men vi får ikke være med
dessverre, for oss som spiser
smuler i gudenes sted
av 7 lesere
Det er de
kyniske som overlever. Det synes utrolig hvor langt man kan komme, bare man er
smart nok og sleip nok. Det er dem som applauderes, hylles som guder, de som
har spisse nok albuer til å brekke ribbeina på konkurransen. Man ser det på
toget i rushtiden. Hvor lavt mennesker er villige til å synke for å få sitte.
Jeg ser dem levende for meg der de dyttet bort jenta på krykker. For å kjempe
mot dyrene er man nødt til å gjøre et dyr av seg selv, det er nærmest en
forutsetning. Synke ned til deres nivå, følge deres spilleregler. Idealisme,
selv pragmatisme, erstattet med kynisme i sin reneste form. Spillteori som en
integrert del av sosial omgang, raske overveininger og kausalanlyser. Forsøke å
predikere mottrekket, være forberedt. Sosial sjakk. Allikevel må det fremstå
som spontant, det er her hele hemmeligheten ligger. Kynisk, predikerende
”spontanitet”. På denne måten kan man lære seg å leve med omfanget av galskapen
uten at man brekker ryggen. Beholde en skepsis til alt, til alle, ikke slippe
noen inn under huden. Det vesentlige er at de tror at de er der. At de tror
at de forstår. Samvittighet redusert til den lille stemmen inne i deg som spør
om noen kan se deg, kan ingen det er det heller ikke galt. Her skal ikke bukkes
under for menneskeskapte størrelser.
Man må ta det
onde ved roten heter det. Hvordan i all verden skal man gjøre det når
ondskapens røtter stikker så dypt at alle verdens mennesker ikke ville klart å
dra dem opp i fellesskap. Ikke for det, brorparten av menneskeslekten bruker
heller sin tid på å klippe stiklinger av ondskapens røtter, plante dem andre
steder, dyrke frem ny ondskap. Det er bare fantasien som setter grenser. Alle hyklerne,
deg selv inkludert, deres hylekor, deres samstemte løgner, i en perfekt
symfoni, så uangripelig fra alle hold.
av 5 lesere
Fenomenet
fremstår som auditivt, selv om det etter alt å dømme snarere er psykologisk Disse
stemmene er ikke resultat av vibrasjoner mot trommehinnene. Kakofonien,
symbiosen av innbilte røster, gale menns ralling, er utelukkende et produkt av
egen bevissthet. Det har derfor ingen misjon å holde seg for ørene, eller
skrike av full hals for å overdøve ulyden, den må overdøves med andre midler.
Eller kanskje bedøves er en mer treffende beskrivelse. Eller bekjempes. Alle
tre er vel for så vidt treffende i en passe avbalansert kombinasjon.
av 7 lesere
Man blir bare
litt og litt verre for hver dag som går. Det er nettopp her noe av
problematikken ligger, det frarøver en evnen til kontemplasjon over egen
livssituasjon, eller kanskje livstilstand. Den gradvise overgangen til galskap
er umulig å merke selv. Psykosen sett fra fortellerperspektiv er slett ikke
alltid så ille, selv om det kan virke slik for utenforstående. Man kan sitte
rolig, smilende, og bare iaktta verden mens den faller i grus. I grus.
Allikevel er det symptomatisk hvordan alle skal hjelpe til med all sin
hjelpeløshet. Det er imperativt at dette stopper nå, det har allerede gått
altfor langt er mantraet, men poenget er at det ennå ikke har gått langt nok.
Fortsatt ligger det en grense som må krysses, et sted fremme i horisonten, en
grense man først kjenner igjen når man kommer dit. Hva som vil skje etter det
er uvisst, selv om man jo har sine teorier og romantiske forestillinger.
Grensen må uansett nås, om ikke annet for kanskje å bekjempe denne uutholdelige
likegyldigheten som nå er i ferd med å befeste sin posisjon som en slags
sinnets naturtilstand, om ikke annet bare for å slippe å være likeglad til alt.
Den som alltid er likeglad er sjeldent glad. Kanskje, bare kanskje man da vil
være i stand til å reversere den eskalerende metamorfosen som raskere og
raskere spiser sjelen innenfra, som endrer selvet på det dypeste, mest
grunnleggende plan. Livsløgn? Kanskje, men man kjenner da sin Ibsen.
av 6 lesereRaske steg høres og ei lita jente springer ned gaten. Den brostensbelagte gaten langer ut og får utløp for sitt behov for kontakt med mennesker der den lille piken målrettet løper hjem til sin kjære mor. Pusten er ikke å ta feil av – rask, impulsiv og nesten i paniske kast. Noe er etter henne.Noe ubeskrivelig vondt. Fortiden jager henne. I sin angst jager fortiden henne hjem. Det er begynt å bli mørkt, men gatelysene skinner vei for henne.Det var ikke slik livet skulle ende,i flukt fra seg selv. Fortidens forulempelser, paniske steg – alt faller sammen. Hun bor I et glasshus der alle følelsene bor. Smetter inn, og lukker døren etter seg. Fortiden stanser ved døråpningen, vrir om på håndtaket. Det høres en svak knirkelyd I dørhåndtaket der den lille jenta tviholder. Vil bare ikke slippe inn de vonde minnene.Frykten for å møte seg selv. Lammelse. Taket glipper og hun blir liggende på gulvet, kald og frosen. En mørk skygge omsvermer henne og omgir seg med kulde. Nå er det slutt. Kampen er tapt. Atter en gang.
En varm hånd stryker jenta gjennom håret. Blir løftet opp og lagt på en sofa, får et varmt teppe over seg. “Så,så jenta mi, dette skal bli bra igjen”. Hun åpner øynene og ser sin mor lage noe mat til henne. Den eldre moren skjelver. Ikke av alder. Men har fått en følgesvenn I flaske. Dunsten av noe kjent skremmer jenta. Alt er som det bruker å være. Den skjelvende moderstemmen spør..
“Gikk det bra på skolen I dag?”
av 7 lesere