Mommo og Besten bodde på Øya.
Det var riktignok veg ut dit, men det hadde vært en øy –
engang. Der ute var det alltid godt å være. Tidlig på
søttitallet var mamma så travelt opptatt med å
realisere seg selv, at det var ren ferie for meg og Lillebror når
noen voksne hadde tid til å høre på oss. Det var
ikke så farlig med det faktum at de var eldre mennesker og
luktet kamfer, for de hadde et klatreberg utenfor huset sitt. Der
tilbragte vi mange farlige timer.

        Vi innbilte oss at huset stod så
nært berget at vi selvsagt kunne ha hoppet bort på taket.
Ja, hvis vi ville, altså. Heldigvis hadde ingen av oss nok
vilje til å prøve akkurat det. Vi kunne ha hoppet nesten
ut i sjøen også. Men bare nesten. Derfor var det
egentlig tryggere å gå ned fra toppen av verden hvis en
skulle bade. Men det aller tryggeste var å ikke bade, for da
slapp en å få avdekket hva som egentlig gjemte seg i
tangen. Ville fantasier ble lagt frem for alle de andre om dette
tema. Den dag i dag har jeg vanskeligheter med å frimodig
stikke bena i tangen. Men dengang var det nesten verdt spenningen. Nå
som jeg har blitt såkalt voksen, er vannet stort sett for kaldt
for bading uansett.

        Nedenfor huset var der ekte svaberg.
Sleipe, glatte, rundede svaberg som bare tigget om å bli
balansert på. Og vi ble tigget om å la være. Men
det hjalp egentlig ikke så mye. En lekekamerat, Vinny, falt
virkelig i vannet der en gang. Jeg fant en gren og dro ham i land med
den, men Lillebror holdt lenge på at det var en fiske-engel som
hjalp ham.

        Ikke lenge etter dette flyttet både
Besten og Mommo til englene. De englene som sitter på skyene.
Det ble slutt på våre ferieturer til Øya. Men selv
om Mommo og Besten er borte, ligger Øya der – like magisk
som alltid. Og så ofte jeg har sjansen til det, reiser jeg dit
ut. Der besøker jeg barndommen min, også sitter vi på
toppen av verden og speider etter fiske-engelen…

-Sylja.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende