Marianne sitter ved kjøkkenbordet og ser ut av vinduet. Hun smiler fornøyd for seg selv. En egen ro hviler over henne, en ro som ofte følger når man vet med seg selv at den riktige beslutningen er tatt. Og det vet Marianne. Hun vet at hun skal bli morder, men hun vet ikke helt når og akkurat hvordan. Hun vet bare at den megga på trygdekontoret – ellers omtalt som saksbehandleren hennes – ikke lenger har livets rett.
Marianne har brukt lang tid på å komme frem til denne konklusjonen. Faktisk flere år av sitt liv. Og det var ikke med lett hjerte at hun måtte innrømme overfor seg selv at hun ikke lenger kan betegne seg selv som en pasifist. Hun som i alle år har lært barna sine å være snille mot andre. Hun som har dårlig samvittighet hver gang hun kjøper en grillkylling eller et par svinekoteletter til middag. En gang var både kyllingen og grisen levende dyr, som mennesker ikke har en soleklar rett til å drepe, ikke en gang for å spise. Men nå sitter hun her ved kjøkkenbordet og har tenkt å ta livet av et annet, navngitt menneske. Med fullt overlegg. Og hun vet at vedkommende vil få som fortjent.
Marianne vurderte først muligheten av å engasjere en leiemorder. Det ser ikke ut til å være noe problem nå for tiden. Alt fra inkassobyråer og forretningsdrivende til hardbarkede narkolangere benytter seg av torpedoer, som ikke ser ut til å ha det minste i mot å legge vekk silkehanskene når det trengs. Heller ikke at det går ett eller flere liv tapt. Arbeidsulykker kalles det. Eller kanskje en betimelig advarsel til dårlige kunder. Hvem skulle hun i så fall ringe til? Sjefen for A- eller B-gjengen? Eller kanskje gå på fengselsbesøk og forhøre seg blant de innsatte?
Nei, det er ikke Mariannes stil. Dette mordet skal være hennes egen, personlige hevn. Hun vil begå det selv. Og hun vil at offeret skal vite at det er hun – Marianne – som står bak. Helst vil hun at offeret skal dø langsomt. At det skal lide, slik Marianne har lidd. Sånn sett bør offeret dø mentalt før det går fysisk til grunne. Omtrent slik som Ingunn Yssen knakk Gerd-Liv Valla. På få måneder gikk LO-lederen fra å være landets desidert mektigste kvinne til å bli redusert til en sykemeldt liten klatt med vond rygg. Som om hennes problemer sitter i ryggen! Så fort kan det altså gå. Selv for en som satt på toppen av samfunnspyramiden.
Marianne har i hvert fall gjort sitt beste for å gjøre livet surt for saksbehandleren sin. Hun klager konsekvent på alle vedtak. Det verste er at klagene ikke er grunnløse heller, for det er alltid noen feil i vedtakene. Saksbehandleren gjør kort og godt ikke jobben sin. Arbeidet hennes er overfladisk, slurvete og full av faktafeil. Det hjelper imidlertid ikke å klage. For saksbehandleren ser uansett ut til å sitte like støtt som et grunnfjell på den utflytende baken sin. Marianne har klaget opp til høyeste instans – Sivilombudsmannen – uten at det har avstedkommet mer enn de sedvanlige beklagelsene. Men det har ikke skjedd noe i praksis. Marianne lider like mye av saksbehandlerens inkompetanse og saksbehandleren får fortsette i vei som om ingenting har skjedd.
Når Marianne snakker med saksbehandleren sin i telefonen merker hun likevel at hun er nervøs. Hun hører det på stemmen hennes. Saksbehandleren liker dårlig at Marianne ringer eller tar annen kontakt for den saks skyld. Hun vet vel at det betyr trøbbel. Av den grunn trekker Marianne den slutningen at noe bråk blir det vel internt av alle klagene hennes. Det føres nok en statistikk over antall innkomne klager og ingen liker vel å toppe en slik liste, år etter år. Det å vite at en selv er skyld i den elendige statistikken hjelper nok heller ikke på selvfølelsen. Marianne godter seg ved tanken. Som en liten kuriositet – bare for å være ekstra slem – fyller Marianne alltid ut rubrikken for nynorsk, når hun blir bedt om å oppgi hvilken målform hun ønsker å få svar på. Og bruker saksbehandleren likevel bokmål, klager Marianne på det også. Alt for å være vrang og vrien. Den som ikke makter å velte byråkratiet, får ta til takke med å oppføre seg som et effektivt lite sandkorn i et følsomt maskineri. Måtte det bare bli stadig flere sandkorn!
Marianne har en visjon. Tenk om alle ofre for byråkrati og trakasseri kunne stå frem, samle seg og gå til frontalangrep på vederstyggeligheten? Det hadde vært noe! Slik som under den franske revolusjonen i sin tid. Paris’ horder av fattige manglet brød å spise. De hadde ikke noe annet heller – mens det franske hoff mesket seg med croissanter og Napoleonskake. Til tross for mangel på radio, TV og andre informasjonskanaler klarte massene likevel å samle seg og gå til felles sak mot overmakten. Og de lyktes med det. I Frankrike feirer de årsdagen for den franske revolusjon den dag i dag.
Hvorfor skal ikke det samme kunne skje igjen? Nå som alt ligger til rette for det, kommunikasjonsmessig sett? Marianne har sin egen lille teori om akkurat det. Hun skylder på TV. I antikken delte keiseren ut gratis brød og sirkusbilletter til Romas innbyggere, kun for å pasifisere befolkningen. Holde dem mette og i godt humør, slik at de ikke skulle pønske på opprør. Fjernsynsskjermen er blitt den nye sirkusscenen. Trygden holder til brød og litt børst. TV ordner resten. Man godtar sin skjebne, om enn surmulende, sytende eller klagende. Men ingen gjør noe med den. Det synes Marianne er galt. Og derfor akter hun nå å ta skjebnen i egne hender og myrde saksbehandleren sin. Marianne kjenner hvordan blodtrykket stiger bare ved å tenke på den jævla bruglekjerringa. Det er best å la være. Og det er på høy tid å legge noen konkrete planer for tid og sted.
Marianne har i lengre tid kartlagt rutinene ved trygdekontoret. Vis a vis ligger det en kaffebar. Der har hun sittet i timevis og observert alle bevegelser inn og ut av trygdekontorets lokaler. Når de ansatte kommer og går, spiser lunsj, når de stikker ut for å gjøre et mer eller mindre privat ærend og hvor lenge er borte. Hun har også lagt merke til når posten deres kommer og hvem som henter og leverer den på postkontoret. Selv har hun sluttet å sende noe som helst i posten til trygdekontoret. For alt ser ut til å bli borte på mystisk vis. I alle fall ender det som regel opp med at saksbehandleren ringer og etterlyser nødvendig dokumentasjon eller rett og slett bare avslår søknaden.
Marianne tror imidlertid ikke at Posten er så upålitelig. Vel kan det komme bort et og annet brev – det sendes jo tonnevis med post hver eneste dag – men at mesteparten av det som sendes til hennes lokale trygdekontor skal bli borte på veien tror hun ikke er særlig sannsynlig. Feilen ligger nok heller hos trygdekontoret. Elendige rutiner og dårlig administrasjon. En gang leverte Marianne en legeerklæring personlig, for å forvisse seg om at trygdekontoret virkelig hadde fåtte den. Men selv da presterte saksbehandleren hennes å ringe etter et par uker og etterlyse legeerklæringen. Marianne måtte legge seg ned på sofaen og hvile i minst en time etter å ha slengt på telefonrøret. Så sliten ble hun av å skjelle ut den forbannede saksbehandleren. Men får slike episoder noen konsekvenser for den kjerringa? Å nei. Det er Marianne som betegnes som lite samarbeidsvillig og vanskelig å ha med å gjøre.
Marianne har bestemt seg for hvilket mordvåpen hun skal bruke. Det var ikke så vanskelig. Det var bare å bruke eliminasjonsmetoden. Skytevåpen har hun aldri hatt noe forhold til og det vil kunne spores tilbake til henne, hva enten hun skaffer seg det på legalt eller illegalt vis. Det er hun ikke interessert i. Marianne har i utgangspunktet ingen ting i mot å stå for det hun har gjort, men hun vil styre unna rettssak og fengsling, hvis mulig. Tanken på å skulle sitte flere år på Bretvedt og hekle i samme syklubb som Orderud-damene frister ikke noe særlig. Hun er da ingen kaldblodig morderske heller. Hun vil bare ha sin rettmessige og velfortjente hevn. Øye for øye og tann for tann. Det står til og med i Bibelen og praktiseres av de aller fleste land. Se bare på Israel og USA. Araberlandene også, selv om de kanskje tar noe hardt i.
Saksbehandleren har forsøkt å ta livet av Marianne, men mislyktes. Hun klarer jo aldri å gjøre noe ordentlig. Men det var nære på. Tre dager før en lenge planlagt livsnødvendig operasjon – som trygdekontoret var velinformert om – kom brevet som sa at nå var det slutt på rehabiliteringspengene. Kvoten var brukt opp. Marianne, som allerede var temmelig på felgen på grunn av sykdom, tok brevet alvorlig og brøt fullstendig sammen. Hva skulle hun nå leve av? Sosialkontoret fremstod for henne som sted man simpelthen ikke oppsøker. Da tar man heller livet av seg. Og det var det Marianne forsøkte. Hun mislyktes og angrer for så vidt ikke på det.
Senere fikk hun også erfare at regelmessige brev med informasjon om stans i utbetalingene bare er en generell trussel trygdekontoret bruker for å vise hvem som sitter med makten. De kunne egentlig ha skrevet: Pass deg, oppfører du deg ikke som vi vil og kryper, smisker og logrer, skal vi knuse deg økonomisk, ditt ekle lille kryp! Episoden forandret imidlertid Mariannes innstilling til mord. Et menneske som kaldt og kynisk, uten å ta menneskelige hensyn, maler i vei med den byråkratiske kvern, vel vitende om at klienten holder på å gå til grunne, fortjener rett og slett ikke å leve. Mordet blir å betrakte som selvforsvar, slik Marianne ser det. Meg eller henne. Og Marianne har bestemt seg for at det må bli henne denne gang.
Marianne liker heller ikke slagvåpen og kniv. Slagvåpen fremstår som krevende. Man må kunne bruke dem. Og man har over hodet ingen garanti for at offeret står stille under mordprosessen. Sannsynligvis vil hun både skrike opp om hjelp og forsøke å forsvare seg. Marianne er ikke fysisk sterk. Snarere tvert i mot. Kniv er nok langt mer effektivt. Alle ser ut til å kunne håndtere dem, i hvert fall i følge det som står skrevet i avisene. Ukentlig rapporteres det om flerfoldige knivdrap, begått av folk i alle aldere og begge kjønn. Ulempen med kniv er at det blir mye blod og søl. Sikkert noe skriking også, dersom hun ikke treffer en hovedpulsåre med første stikk. Og tenk om blodet spruter på henne selv?
Marianne har som sagt ikke til hensikt å bli tatt for mordet – ikke hvis hun kan unngå det. Og da må det kamufleres og begås slik at Marianne faller utenom den umiddelbare mistanke. Derfor ser det ut til å måtte bli gift. Renslig og greit. Inntas når Marianne ikke er til stede. Langsom virkning med diffuse symptomer. Legevakt og sykehus finner ikke ut hva det er før det er for sent. Stilling ledig ved trygdekontoret. Marianne ler litt for seg selv og fabulerer på om hun i så fall skal søke på den ledige stillingen. Hun er definitivt kvalifisert – eller kanskje helst overkvalifisert – for det ser ikke ut til at man kan være for tett i hodet til å kunne jobbe der. Jo teitere, desto bedre. Bare man kan jabbe i vei om uvesentligheter, i spedd litt sladder om klienter og en og annen ansatt. Nei takk. Marianne er over hodet ikke interessert.
Marianne har altså bestemt seg for å bruke gift som mordvåpen. Den har hun allerede anskaffet. Det har seg nemlig slik at Mariannes kjæreste underviser i kjemi. Og på skolens kjemisal blir det oppbevart mange stoffer, deriblant giftige. De oppbevares selvfølgelig bak lås og slå, men av og til må det ryddes opp og systematiseres på nytt i giftskapet. Det gjorde Mariannes kjæreste i påskeferien, da skolen var stengt. Han fikk selvfølgelig ekstra betalt for jobben.
Marianne, som ikke hadde noe bedre å foreta seg i påsken, tilbød seg å hjelpe ham. Han tok gladelig imot tilbudet. Han visste jo ikke at hun var troende til å raske med seg stoffer med potensiell nytteverdi i. Men det var hun og det gjorde hun. Og hun ble ikke oppdaget heller. For så god oversikt har de tross alt ikke på en videregående skole. Marianne vet ikke så mye om gifter, men hun vet at den hun har nasket med seg – bariumsalt – kan være dødelig, brukt på riktig måte. Den ser ut som hvitt pulver, til forveksling lik melis eller potetmel, og smaker helt nøytralt. Strødd oppå et deilig og mektig sjokoladekakestykke vil giften se ut som melis og blandet i melis, vil det også smake som melis. Med andre ord: Det perfekte mordvåpen!
Marianne har gjennom sin kartlegging av det lokale trygdekontoret fått konstatert at de ansatte samles hver fredag ettermiddag klokken 13.30 for å drikke kaffe, spise kake, skravle og avvikle ukens høydepunkt: Vinlotteriet. Det er alltid en av hver. En rødvin og en hvitvin. En gang tok en av de ansatte med seg en flaske rosévin til utlodning, men den falt ikke i smak. Etter det har man holdt seg til det tradisjonelle, en rød og en hvit. I dette tidsrommet – mens kaffepausen avvikles – er alle telefoner koblet ut. Fredagskaffen er hellig. Den skal ingen forstyrre, verken overordnede eller klienter. Særlig de siste. En gang hadde en klient klart å lure seg inn likevel og gjett hvordan det gikk med det vedkommende. Blankt avslag på sin søknad om støtte til rullestol – trygdekontoret kunne ikke se at søkeren hadde noe som helst problemer med fremkommeligheten.
Kaker bestiller de fra kaffebaren vis a vis. Og nesten alltid det samme. En vil ha bringebærterte, en annen blåbærmuffin og så videre. Marianne vet at saksbehandleren hennes foretrekker den desidert mest kaloririke, et stort stykke fransk sjokoladekake – myk i kjernen, overstrødd med melis. Det gjør saken mye enklere at de ansatte ved trygdekontoret bestiller enkeltstykker med kake og har hver sin favoritt. Marianne kan sørge for at bariumssaltet blir blandet med melisen direkte på offerets kakestykke. På den måten unngår hun også at andre blir forgiftet. Det er som sagt ikke Mariannes hensikt å myrde flere enn nødvendig. La nå det være helt klart.
Marianne har hatt maksimalt med flaks. Skjønt det er ikke riktig å kalle det flaks. Det er omstendighetene, en rekke enkeltfaktorer, som gjør at Marianne ser ut til å kunne komme unna med et mord på en enkel og liketil måte. Det er yngstedamen på trygdekontoret som pleier å hente kakene til fredagskaffen i kaffebaren vis a vis. Hun som passer telefonen og forklarer klientene hvorfor de ikke kan få snakke med den og den saksbehandleren akkurat nå. Opptatt i et møte, er den vanligste unnskyldningen. Med ikke tilgjengelig for øyeblikket på en god andreplass. På ferie. Sykemeldt. Ute et ærend. Gått for dagen. Og så videre. Telefonfri er forresten siste tilskudd på listen av bortforklaringer.
Men på fredager – i den perioden telefonen likevel er utkoblet – har ikke telefondamen noe annet fornuftig å gjøre. Derfor er det blitt hennes oppgave å hente kakene. Og det er faktisk ikke henne det minste imot. Så rekker hun å gjøre et lite nødvendig ærend for seg selv mens hun likevel er ute. Og det er en av hennes venninner som står bak disken i kaffebaren. De pleier også å sludre litt, dersom det ikke er for mange kunder i kaffebaren, før yngstedamen må gå tilbake til kontoret. Og det er det som regel ikke på det tidspunktet. Bortsett fra Marianne og et par andre personer som etter hvert er blitt en del av det faste inventaret.
Esken med kaker, som yngstedamen skal ha med seg, pleier å stå med lokket åpent på enden av disken. Der står det også et par, tre esker til, også med lokket åpent, som skal hentes av andre firmaer som holder til på stedet. Åpent lokk er for at jenta bak disken ikke skal ta feil av bestillingene. Det har hun gjort en gang og fikk en skyllebøtte av en annen verden av ham som fikk gulrotkake, men som hadde bestilt et dobbelt stykke marsipanbløtkake. Den som fikk marsipanbløtkaka hørte de derimot ingenting fra.
Mens de to unge pikene står og skravler med hverandre – om kjærester, kino og annet tull – kan Marianne gå bort til disken, for eksempel under foregivende av å hente litt mer sukker eller et glass vann, og uten vanskelighet drysse litt bariumsalt på det kakestykket som er bestemt for saksbehandleren hennes. Det går som fot i hose. Ingen merker noe. Og Marianne går rolig tilbake til plassen sin med tosukkerbiter, som hun slipper ned i teen sin, og fortsetter å lese i magasinet hun har tatt med seg som om ingenting har hendt. Og det har det for så vidt heller ikke gjort. Ikke ennå.
Marianne har sett at yngstedamen på trygdekontoret har tatt med seg esken med kaker og forlatt kaffebaren. Hun har også observert at jenta har gått over veien og inn døren som fører til trygdekontorets lokaler. Så nå er det bare å vente. Marianne puster lettet ut. Nå er hennes del av arbeidet unnagjort. Nå er det opp til rutinene å sørge for resten. for Marianne regner ikke med at de ansatte på trygdekontoret bryter en rutine en gang til. Ikke etter fadesen med vinflasken. Hun tror heller ikke at saksbehandleren hennes, som sikkert har kjørt i seg fransk sjokoladekake med melisdryss hver eneste fredag de to siste årene – minst – har fantasi nok til å skulle prøve seg på en epleterte, om ikke annet enn for variasjonens skyld.
En stygg tanke detter ned i Mariannes hode. Hun smiler litt for seg selv mens hun tenker at det nok ikke er mye variasjon der heller. Marianne ser på klokken. Den er nesten halv tre. Hun må gå. Hun kan ikke sitte her hele dagen heller. Hun har lovet kjæresten sin å lage noe ekstra godt til middag, siden det er fredag. Marianne har imidlertid unnlatt å fortelle at denne fredagen er høyst spesiell og at de har noe å feire. Hun har ikke tenkt å fortelle ham noe heller. Noe bør man holde for seg selv.
Idet hun går ut døren fra kaffebaren ser hun mot trygdekontorets lokaler. Det er ingen tegn til oppstyr. Ingen ulende sykebiler eller hvinende politibiler. Det ser akkurat ut som vanlig. Marianne har ikke tid til å bli stående lenger. Hun må handle ingrediensene til middagen. Dessuten tar det seg ikke bra ut om hun begynner å oppføre seg merkelig. Noen vil kanskje finne det påfallende. Og så vil søkelyset rettes mot henne. Og det skal vi ikke ha noe av.
Marianne står foran fiskedisken og kan ikke få bestemt seg for hva hun skal velge – steinbit, kveite eller laks – da hun merker en viss uro blant kunder og ansatte i butikken. Pulsen hennes stiger. Hun kan så levende forestille seg hva det kan være. Marianne finner det vanskelig å konsentrere seg. Hun rasker derfor med seg en pakke med laksekoteletter og skynder seg mot kassen for å betale. Hun må ut av butikken fortest mulig, for å se hva som er på gang. Hvis det er noe.
Hun ser det straks hun har forlatt butikkområdet. Politiet har sperret av hele området og prøver iherdig å få nysgjerrige forbipasserende til ikke å stoppe opp, men gå videre. Og det er hektisk aktivitet rundt bygningen trygdekontoret har sine lokaler. Marianne lurer på hvorfor. Det kan da ikke være så problematisk å få hentet ut en død saksbehandler? Og hvor er ambulansen? Selv om politiet forsøker å holde nysgjerrige unna, er det likevel mange som står som limt til asfalten. Og i surret av stemmer oppfatter Marianne at det er en som har gått amok oppe på trygdekontoret. Visstnok en person av utenlandsk opprinnelse. Han skal være bevæpnet og har tatt en eller flere av de ansatte ved trygdekontoret som gissel. Marianne skjønner ingenting. Hun er fullstendig forvirret og har vanskeligheter med å konsentrere seg om noe som helst. Derfor bestemmer hun seg for å dra hjem så fort som mulig. Kanskje de sier noe på nyhetene om det som har skjedd – hva det nå enn kan være?
Marianne skrur på radioen med det samme hun kommer inn døren. Hun skrur på TV også, i tilfelle det kommer en ekstrasending. Og så setter hun seg foran pc’en og begynner å bla i nettavisene, før hun i det hele tatt har satt maten inn i kjøleskapet. Så oppsatt er hun på å finne ut hva som har skjedd. Det er ikke mange opplysninger å få tak i, bortsett fra det hun allerede har fått vite. ”Saken vil bli oppdatert fortløpende”, står det i hver eneste avis som har noe om saken. Men det er altså en mann av utenlandsk opprinnelse som har forskanset seg inne på trygdekontoret. Han truer med å ta livet av både de ansatte og seg selv, hvis ikke kravene hans blir innfridd øyeblikkelig. Hva disse består i er heller uklart. Marianne kan ikke gjøre annet enn å følge med på nyhetssendingene og vente på neste oppdatering. Hun behøver heldigvis ikke skjule sin nysgjerrighet overfor kjæresten. Det skjer tross alt ikke så mye i lokalmiljøet. Og et lokalt gisseldrama er noe som alle naboene garantert følger fra sekund til sekund. Akkurat som Marianne.
Marianne er nervøs og ukonsentrert. Rutinemessig lager hun middag og prater med kjæresten, nesten som om ingen ting skulle ha skjedd. Samtaleemnet er naturlig nok dramaet som i denne stund utspiller seg på trygdekontoret. Kjæresten kan ikke fatte og begripe hva som får et menneske til å oppføre seg på den måten. Men det gjør Marianne. Hadde hun hatt den fornødne fysiske styrke, vil hun ikke se bort fra at det kunne ha vært henne. Fortvilte situasjoner, krever desperate løsninger, tenker hun. Men hun passer på å ikke røpe annet enn sympati og enighet med kjærestens betraktninger rundt gisseldramaet. Det er best slik. For alle parter.
Omsider kommer meldingen alle har ventet på. Gisseldramaet er løst. Politiet oppfattet situasjonen som så alvorlig og truende at de ble nødt til å gå inn med en snikskytter. De fikk tatt gisseltakeren, men beklageligvis også et av gislene. Mariannes hjerte gjør et hopp. Kan det være saksbehandleren hennes, mon tro? Hun bør jo være død uansett, i henhold til Mariannes kalkulasjoner. Kan hun ha blitt skutt i tillegg til å være forgiftet? Eller tror de bare hun må ha blitt skutt, siden de ikke vet at hun allerede var blitt forgiftet? Tusen tanker flyr gjennom Mariannes hode. Men verken navn eller detaljer rundt dramaet er foreløpig frigitt. Det er bare å vente. Tiden føles uendelig lang. Skal det aldri ta slutt?
Marianne vet ikke om hun skal være glad eller misfornøyd. Hun har oppnådd sin hensikt. Det var hennes saksbehandler som ble drept under gisseldramaet. Og avisene påstår at hun døde momentant som følge av et skudd. Ingen har nevnt noe om en forgiftet kake. Kanskje de ikke rakk å spise dem likevel, før gisselmannen tok seg inn på trygdekontoret? Mannen hadde vært fullstendig desperat. Trygdekontoret hadde stoppet uførepensjonen hans med umiddelbar virkning. Han var mistenkt for trygdesvindel. Trygdekontoret antok – siden mannens bror var drosjeeier – at han også kjørt drosje i tillegg til å heve trygd. Hvilke beviser hadde trygdekontoret for det, ville mannen vite. Og fikk til svar at trygdekontorer ikke trenger beviser. Det holder lenge med en for trygdekontoret velbegrunnet mistanke. Og hvordan skulle han betale regninger, husleie, mat og andre fortløpende utgifter inntil trygdekontoret ble ferdig med sin utredning? Ikke trygdekontorets problem. Han fikk henvende seg på sosialkontoret. Her forlangte de at mannen skulle selge unna bilen og andre overflødige verdier, før han kunne søke om hjelp. Mannen følte seg trengt opp i et hjørne og resten av historien kjenner vi.
Marianne lurer på om desperadoen tok et tilfeldig valgt gissel eller om hennes saksbehandler også hadde vært hans saksbehandler. Hun velger å tro det siste. Men hun føler seg litt snytt. Det var hun som skulle begå mordet. Ikke en tilfeldig forbipasserende desperado. Marianne ser imidlertid ikke bort fra at hun kan komme til å få en sjanse til. Brevet hun har fått fra sin nye saksbehandler varsler ikke godt. Brugletendensene er allerede åpenbare. Ikke har hun giddet å sette seg inn i saksdokumentene, hun bare antar og synser i vei etter eget forgodtbefinnende. Marianne er nær ved å miste besinnelsen bare ved å tenke på det som stod skrevet i brevet. Heldigvis har hun en god slump bariumsalt liggende. Nå gjelder det bare å finne ut hva slags kake denne saksbehandleren foretrekker!
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
