Små bekker
vårfriske sildrer
klart vann
gir duggfrisk sval

Det klukker lydig
i vårgrønn mose

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Utilslørte byjenter
smaker godt med
deres rødmalte lepper

Men tilslørte bondepiker
med deres naturlige
pikekyss og øyne
smaker nok

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Georg og Thomas hadde bestandig hatt et nært forhold. Gutter som stadig besøkte hverandre når anledningen bød seg, dro på hytteturer sammen med en felles kameratgjeng og kranglet sjelden. De få gangene de kranglet med hverandre var da av høyst alvorlige grunner. Margaret hadde ikke møtt Thomas ofte. Det var som regel i jula og ved bursdagsfeiringer de to møttes. Grunnen var den store avstanden. Georg flyttet sørover inn til henne fra nord, ikke så langt unna Mosjøen et sted. Jula feiret de hos hverandres svigerforeldre annen hver gang. Det var en tradisjon begge syntes det funket.
—
– Hvor er David? Det hadde vært fint å snakket litt med ham også.
Margaret kastet et blikk på den fremmede mannen, skeptisk på hva hun skulle svare, men visste at hun ikke kunne diskutere dette med den mannen som satt rett overfor henne. Da ville Georg fort bli mistenksom og vite at alt ikke var som det skulle. Hun måtte si noe troverdig og det kjapt.
– Han er…. Han er ute med noen kamerater og bygger hopp.
Hun kunne ha vært en mer troverdig skuespiller enn det hun utga seg for og håpet alt hørtes ut som det skulle være. Alt var bra hjemme og at Georg ikke hadde noe annet enn Thomas å bekymre seg for. Det var mer enn nok.
– Hopp?
Georg skjønte ikke hva hun snakket om.
– Hopp. Du vet, høye hopp sånn at guttene kan snurre flest mulig rundt mens de er i lufta med snowboard. Sånne hopp.
Det gikk opp et lys i den andre enden. – Å, ja. Det er visst populært dent blant ungdom nå til dags. Tøye grensene. Håper han er forsiktig. Den gutten klarer jo aldri å holde seg i ro.
– Ja, sa hun leende. – Han har sikkert et snev av AD/HD. Jeg har bare aldri fått ham sjekket.
Noen tynne hårstrå ble tvinnet rundt noen fingertupper mens hun snakket. Det var en vane hun hadde når hun snakket i mobilen. En vane hun ikke var klar over selv.
Øyekroken oppfattet en bevegelse den fremmede mannen gjorde. Han kakket på armbåndsuret som et tegn på at det var snart på tide å legge på. Han begynte å bli smånervøs. Redd hun skulle si noe hun ikke skulle.
Margaret nikket mot ham og løftet opp pekefingeren. Hun oppfattet hintet hans. Hun skulle avrunde. – Men du… Jeg må nesten legge på. Jeg står i bare håndduken og det er litt småkaldt. Jeg er redd for å få blærekatarr. For det er nemlig ikke godt.
– Ja, du har tross alt hatt det en del ganger før.
Han fniste.
. Men det var fint at du ringte. Jeg tenkte jeg skulle ringe snart, men du rakk det før meg. Jeg har bare vært litt opptatt. Boken, du vet. Det har bare ikke gått opp noen lys ennå.
– Og du som allerede har hatt et halvt år å skrive, sa han spøkefullt. Selv måtte hun trekke på smilebåndet. Georg hadde faktisk rett. Hun måtte innrømme overfor seg selv at hun var sløv. Hun hadde hatt lang tid på å skrive, men hun utsatte en god stund før hun endelig tok seg sammen. Men det hun hadde skrevet, var altfor dårlig. Hun hadde slettet det uten å ha gitt en sjanse. Da utsatte hun det lenge før hun begynte på igjen og alltid endte det opp med at hun ikke lagret noe av det hun hadde skrevet. Det var absolutt ingen kvalitet i det. Tiden gikk og før hun visste ordet av det, fikk hun uventet besøk. En gjest som sa hun hadde dårlig med tid. Noe han hadde helt rett i.
– Jaja, jeg ringer på deg senere en gang. Jeg vil ikke stjele fra deg tiden. Ha det, da.
– Ha det, og hils Thomas fra meg, er du snill. Selv om han er litt vanskelig for tiden, setter han sikkert pris på at han har mennesker rundt seg som tenker på ham.
– Ja, jiu har nok rett. Jeg skal gjøre det. Ikke jobb for hardt og hils David fra meg. Be ham være litt forsiktig. Det skader ikke.
Hun hørte ham led med stemmen. Han var tydelig i bedre humør allerede.
– Det skal jeg gjøre. Ha det, vennen. Vi snakkes.
– Ha det.
Georg la på først. Margaret ble sittende og se på mobilen hun hadde i hånden. Blikket i øynene var sørgmodige og fraværende på en gang.
– Jeg har tenkt litt.
En stemme rev henne fra tankene.
– Å, unnskyld. Jeg mente ikke å skremme deg.
Hun hadde helt glemt at han fremdeles var der. Hun så uforstående på ham, før hun kom til seg selv igjen og slapp til et lite smil. Hun visste ikke grunnen hvorfor hun smilte. Det spilte ingen rolle.
– Jeg vet du allerede er lei av og meg og skulle ønske du kunne være i fred, men det er på tide at du gir meg et navn. Folk kommer til å ringe deg, besøke deg og da kommer jeg til å være her. Du kommer ikke til å unngå spørsmålet hvem jeg er. Skjønner du hva jeg mener?
Hun nikket. Absolutt skjønte hun hva han mente. Margaret var ingen einstøing. Selv om hun tilbringe mye tid alene i huset og skrev, var det av og til godt å få noen venner på besøk, som kunne få henne på andre tanker enn det hun skrev. Gi henne nye perspektiv på ting. Drikke en kopp kaffe og skravle om det ene og det andre. Hun hadde en bestevenninne som bodde noen gater unna, som ofte stakk innom henne med matvarer de koste seg sammen med. Gjerne med litt vin og ha skikkelig jentekveld. Hun kom garantert til å spørre hvem denne mannen var. For hun var en venninne som ofte snakket fra levra og hadde sine meninger. Hun følte seg også snytt hvis Margaret holdt noe skjult for henne. Denne mannen måtte få et navn og en rolle. Det måtte skje kjapt for å unngå unødvendige rykter.
– Ja, hva skal jeg si til folk som kommer på besøk? Hva skal jeg presenterer deg som? Margaret lente plantet albuen på bordet og støttet hodet med hånden. Så trøtt på ham. Det hadde vært en lang dag og hun var allerede trøtt. Klokken på veggen var ikke blitt 18 en gang. Det hele føltes ut som en drøm. En drøm hvor hun fikk bestemme hva som skulle skje.
– Elskeren min?
Hun fniste. Lekte seg med tanken, men skjøv den fort unna. Hun visste det ikke var hennes greie. Det å ha en elsker. Georg ville ha gått av skaftet og David ville garantert flyttet til faren umiddelbart. Fått nok av de uventende valgene hennes. Hun kjente David godt. Han var ikke en sønn som støttet moren i hva som helst. Det var helt sikkert. Forholdet mellom hun og David hadde ikke alltid vært helt enkelt. Hun hadde skuffet ham i noen anledninger. Sånn som da hun skilte seg fra faren hans. Han ante ingenting at de hadde problemer for de to hadde skult problemene temmelig godt. Unngått å kranglet da han var hjemme. Det var hemmeligheten.
– Det hadde vært spennende, syns du ikke?
Blikket hans ble skøyeraktig.
Hun fniste igjen.
– Herregud, nei. Hvem er du? Det er så vanskelig å se. Du er en tung bok å lese. Jeg vet ikke helt hva du handler om, innrømmet hun alvorlig. – Jeg skjønner meg ikke på deg. Du er som å lese en tung leksikon. Et leksikon man nesten ikke orker å bla gjennom, redd for at man ikke finner det man leter etter. For det er for mange sider å bla gjennom.
– Dypt, sa den fremmede mannen og lente seg bakover i stolen som om det han hørte var fryktelig interessant. Han foldet hendene sammen. Presset sammen leppene for å smøre dem på med litt fuktighet.
– Gi meg et navn. Ikke tegn. Si et navn. Det første du kommer på.
– Er det en utfordring?
Han nikket.
– Otto?
Hun trakk likegyldig på skuldrene etter svaret, gjorde en mine om at han ikke måtte bli sur, hvis han ikke likte navnevalget hennes.
Han nikket hodet tankefullt.
– Greit. Jeg har hørt verre navn enn det. Kort og enkelt, men jeg må også ha et etternavn.
Hun så lenge på ham før hun sa noe. Ingen navn dukket opp med det første. Til slutt følte hun at hun måtte komme med et forslag. De kunne ikke sitte der hele kvelden. – Ottersen, foreslo hun og skar nok en grimase.
– Hvorfor akkurat Ottersen?
Hun trakk nok en gang på skuldrene. – Lett å huske på. Otto Ottersen. Mange har etternavn i likhet med fornavn. Dessuten liker jeg klangen til navnet. Det klinger så godt.
– Greit nok. Jeg kan leve med det. Det er tross alt bare for en liten stund. Fra nå av er jeg Otto Ottersen. Men det er en ting til vi er nødt til å diskutere før vi forlater bordet.
– Hvilken rolle du har i livet mitt, sa Margaret på forskudd.
Han nikket imponert. – Riktig.
De ble sittende og se på hverandre, tankefullt. Ute gjennom vinduet bak Otto, herjet snøfillene, som hadde herjet hele dagen og det så ut som det ikke ville gi seg med det første. Det var allerede mørkt, men det tykke laget av snø lyste opp tilværelsen.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er det de krever?
Hva er det de vil ha?
Må ha,må ville, må stille
stille opp til alt
og ingenting av verden

Er jeg Sareptas krukke?
Er jeg evighetshornet?
Er jeg brønnen som
aldri går tom for dem?

Det er som om bøttene
til de griske, lettlivete
tømmer meg for alt av
glede og tiltakslyst

Og jeg vet ikke hva det er
Jeg vet ikke hva de vil ha
for de sier alt og ingenting
deres evige prat forblir støy
for mine slitne ører

La meg sove, la meg hvile
Kan dere ikke ti stille?
kan dere ikke la deres ønsker
hvile.. Hvile for et døgn
en time, et minutt
for en stakket stund
Kan dere ikke tre tilbake
kan dere ikke?

Men verdens evige mas
stilner aldri, et evig jag
det er som om jeg bygger
et babelsk tårn helt alene
et luftslott på kvikksandsgrunn
og jeg må se at det synker
mens jeg bygger høyere og høyere
står på stedet hvil
til jeg dør og råtner til jord.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Enda en natt, alene
ligger her med en
støvete kaffekrok
bordet er tomt
en ensom krok
venter på meg
i morgen

Er redd for ensomheten
men jeg omfavner den
som en gammel kjærlighet
en gammel kamerat
ingen har sett på lenge
det er en rusten
forelskelse
under en måneløs natt

Så sovner jeg igjen
uten noen hvilende
mot mitt bryst
på min pute
og månen titter inn
gjennom et gammelt vindu
sier til meg "sov lett"
mine øyne ser bare mørke
og lengselen etter varmen
salter mine ensomme drømmer

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun vasket hendene.
Skylte ansiktet med vann og tørket det grundig før hun gikk ned igjen. Utsatte å gå ned så lenge som mulig. Hun ville ikke være for mye for ham. Hun visste ikke helt hva hun mente om ham, og det skremte henne. For henne var han skummel, samtidig som hun på en måte syntes det var godt å ha ham der, og stelte rundt henne. Det var litt befriende, til tross for at han eller noen han jobbet med, kidnappet sønnen hennes. Han gjorde det av syk omtanke. Hans jobb var å gi henne albuerom til å jobbe. Ta vekk alt som forstyrret henne, slik at hun kunne konsentrere seg om kun en ting. Det var alt hun trengte for å fullføre prosjektet. Det forsto han. Det var en ting han forsto i motsetning til eksmannen og samboeren hennes. De ga henne ikke nok respekt for yrket hun hadde valgt. Mente det å jobbe hjemme foran datamaskinen var like alvorlig som latskap. Men da hun tjente flesk på bøkene, var tonen helt annen på begge. Da var alt plutselig helt i orden og hun fikk fortsette med det hun ønsket aller mest, nemlig det å skrive. Hun både hatet og elsket det like mye. Aller mest likte hun å tenke ut plottet fremfor å skrive. Det var som å legge et puslespill for å få alle brikkene til å stemme. Noen ganger gikk det opp altfor lett og noen ganger virket det helt umulig, sånn som nå. Nå hadde hun ikke en gang et plott å forholde seg til. Hun husket ikke en eneste gang hun hadde begynt å skrive uten å forholde seg til et plott. Det var nytt og skremmende. Hun hadde hatt lang tid på seg til å planlegge, men ingenting hadde dukket opp. Nå måtte hun skrive uansett om hun hadde noe å skrive om eller ikke. For nå var det noen der hjemme sammen med henne som sørget for det. Hun måtte skrive hvis hun skulle ha David tilbake.
    Uansett hva hun mente om mannen som hadde invadert hjemmet hennes, var hun på en måte glad for at han var der. Han hadde tross alt laget middag til henne. Hun hatet å lage mat selv. Det var noe hun var skikkelig lei av og hun husket ikke sist samboeren hennes laget middag for henne. Av og til virket det som om det var noen som endelig tok seg av henne og ikke omvendt. Hun ble satt pris på. Det rumlet i magen og en følelse av uforklarlig lettelse overmannet henne da hun gikk ned trappen. Det skulle bli skikkelig godt med mat.
    - Der er du. Jeg trodde nesten jeg måtte gå opp og lete etter deg.
    Han satte den siste kasserollen på plass på en brikke som allerede lå på bordet. Hele bordet var pådekket av middag for to. Spisebrikkene, tallerkenene, bestikk og glass var på plass. Også selve middagen. Han ga henne tegn til at det var bare å sette seg ned og begge satte seg ned på hver sin ende av kjøkkenbordet. Så på hverandre.
    - Ikke vær beskjeden. Hogg inn og spis. Du må være skrubbsulten.
    Han strakte en mugge med vann over bordet og skjenket full glasset hennes.
    - Forsyn deg først, du, sa han og lente seg avslappende bakover i stolen.
    - Det er tross alt du som er gjest, smilte hun fårete.
    - Litt av en gjest, sa han og skar en grimase. – Vedder på at du aldri har hatt gjester som har tatt seg så godt til rette som denne karen.
    Margaret la merke til at anspentheten hun hadde følt for ham tidligere på dagen var forsvunnet. Hun følte seg vel sammen med ham, som om han var der for støtte og mente det godt. Han ville henne bare vel. Det hadde gått opp for henne at hun ikke hadde noen som helst grunn til å være sint på henne. Han gjorde henne faktisk en kjempetjeneste. Hun hadde bare ikke sett det før nå.
    - Nei, jeg må si du utmerket deg. Men forsyn deg først du.
    - Ok.
    Han løftet opp tallerkenen til kasserollene og forsynte seg litt av alt til tallerkenen ble full. Etterpå gjorde hun det samme og hun begynte å gafle i seg. Litt etter litt kvalte hun sulten hun følte for litt siden. Hun var ikke klar over at han ikke spiste selv, men betraktet henne. Det fikk henne å se opp fra tallerkenen.
    - Er det noe galt?
    - Nei da. Det er bare morsomt å se hvordan du fråtser i deg maten.
    Han gliste og det skøyeraktige glimtet i øynene hans
    - Beklager. Jeg var ikke klar over at jeg var så sulten, sa hun og strøk seg lett over magen som om hun holdt på å bli mett.
    - Det er helt i orden. Det er godt å se at noen setter pris på mat.
    - Det var ikke meningen å ignorere deg fullstendig. Jeg ble bare så glupsk.
    - Du trenger ikke å be om noen unnskyldning for meg. Bare spis i vei. Jeg er bare glad det smakte.
    Han tok opp bestikket sitt og begynte å hogge inn han også. Sammen spiste de i taushet. Ingen visste riktig helt hva de skulle begynne å snakke om og heller nøt smaken av maten i stedet. Fylte hverandres glass med vann i ny og ned og fortsatte å spise igjen.
    En lyd avbrøt den behagelige stillheten dem i mellom. Begge så opp og på hverandre. Noe ringte. Det ringte fra brystlommen hans. Margaret ble sittende og se på ham. Den lyden var uventet og hun var spent på om han skulle svare eller ikke.
    Den fremmede mannen så på henne med et alvorlig uttrykk i ansiktet og virket like forskrekket ut. Han hadde ikke forventet at noen skulle ringe. Bestemt fisket han den opp ut av lommen mens den fortsatt ringte. Etter å ha sett på displayet, så han på henne uten å se et ord.
    - Hvem er det?
    Hun fikk omsider presset ut spørsmålet. Hun visste ikke om hun våget å stille spørsmålet.
    Han bet kjevene sammen og var tydelig opprørt uten å innrømme det. Kjevene bulte ut gjennom nederste del av kinnene hans.
    Han rakte henne uventet mobilen over bordet. -  Prat med ham, men gjør det i korthet og ikke nevn noe om at jeg er her.
    Hun nikket forståelsesfullt. Et tegn på at han kunne stole på henne da hun tok i mot mobilen. Hun gløttet på displayet før hun trykket på ta av røret knappen og førte mobilen mot øret. På displayet sto det Georg. Det var samboeren hennes som ringte. Hun følte panikken herjet i kroppen hennes. Panikken over at hun ikke visste hva hun skulle si for ikke å avsløre for mye. Omsider svarte hun etter at den hadde ringt lenge. Georg var en tålmodig fyr. Det visste hun etter å ha kjent ham i sju år.
    - Hei!
    Hun hørte stemmen hennes var overdrevent blitt og håpet at han ikke la merke til det. Han ville ikke gjøre ham mistenkelig på noen måte. Her var alt i skjønneste orden og det skulle han tro på.
    - Hei.
    Hun merket hvor mye hun hadde savnet stemmen hans. Han hadde vært borte lenge allerede. Georg var hjemme hos foreldrene for å støtte storebroren hans som hadde havnet på skråplanet. Han hadde nettopp forsøkt å begå selvmord etter mange år som narkoman lidende av bipolar. Et annet navn for manisk depressiv. Georg var der for å hjelpe foreldrene hans med storebroren for å få ham på rett kjøl og det ville ta en god stund. Broren hans var nå på innskrevet på et rehabiliteringssenter, hvor han skulle få best mulig oppfølging som mulig. Georg ville i være i barndomshjemmet så lenge det var nødvendig og besøke broren hans så ofte som mulig. Georg kom fra andre siden av landet fra Margaret og avstanden var for stor til at Georg kunne dra hjem i helgene som han trodde. Han hadde til og med fått permisjon fra jobben.
    - Det tok lang tid før du svarte. Hva var det du holdt på med?
    Hun gløttet på den fremmede mannen som satt rett overfor henne og nølte før hun svarte. – Jeg sto i dusjen og hørte  mobilen ringe da jeg gikk ut av kabinettet. Jeg visste ikke hvor lenge du hadde ringt. Jeg svarte så fort jeg kunne.
    - Er du naken?
    Hun hørte ham le lurt i den andre enden.
    - Dust. Selvfølgelig dusjer jeg ikke med klær på.
    Hun gliste, men tørket det fort vekk da hun kikket på den fremmede mannen. Han likte tydeligvis ikke samtalen. Gned seg på skjegget med fingertuppene som hun la merke til at hun gjorde når han begynte å bli irritert.
    - Hvordan går det med Thomas?
    - Jeg vet ikke for å være helt ærlig. Han er helt på kjøret. Han vil ikke innse at han har et problem. Han er vrang og nekter å samarbeide med folka som jobber på senteret. Jeg kjenner ham ikke igjen. Narkotikaen har fullstendig ødelagt ham. Han er som en fremmed. Den Thomas jeg kjente er på en måte død for meg. Han eksisterer ikke lenger. Det jævlige er at jeg ikke klarer å forstå hva som skjedde ham, hvorfor han valgte livet han lever nå.
    Margaret ble taus. Hun visste ikke helt hva hun skulle si, for dette var en av de få gangene Georg åpnet seg. Han var ikke den typen som snakket om følelser og nå bare rablet han i vei. Som regel måtte hun tvinge ham ti å snakke ut hvis hun så at det var noe som ikke stemte.
    - Jeg husker hvordan han var da jeg så vidt møtte ham før han forandret seg. Han var en flott fyr. Det betyr sikkert mye for ham at du er der nå, selv om han ikke vet det selv akkurat nå. Du må bare gi ham litt tid.
    Hun dro noen hårstrå bak øret. Noen hårstrå dinglet ned ved det ene øyet hennes. Noe som irriterte henne grundig. Hun hatet det når håret samlet seg ved øynene og over. Hun visste at hun burde ha gått til frisøren for lenge siden, men hun hadde ikke orket. Håret hennes hadde blitt lengre enn det hun brukte. Det hadde passert forbi skulderbladene hennes. Hun foretrakk håret kort. Da var det ikke så mye å stelle med og slapp floker som lett samlet seg. Hun hadde langt hår for lenge siden og en dag hadde hun fått nok. Hun gikk til  frisøren, klippe håret hennes kort og siden da hadde Margaret hatt kort hår. Trivdes med det.
    - Ja, du har kanskje rett. Jeg er bare en smule lei av holdningen hans. Han snakker ikke respektfullt med noen, behandler alle som dritt. Til og med meg. Jeg som er broren hans. Han graver sin egen grav. Tro meg.
    Stemmen hans sprakk på slutten, men tok seg sammen.
    - Du… Jeg vet det høres teit ut, men du må se det positive i det, selv om det er vanskelig og jeg vet at jeg ikke har peiling på hva jeg snakker om, men du kan trøste deg med at du allerede har fått Thomas på rett spor. Du fikk ham tross alt inn på et senter som er eksperter på hans område. Det skal mye til for å lure dem. Det kommer til å bli et helvete for Thomas, men det er den eneste måten han kommer seg ut av det virkelige helvete. Du har gjort ditt og det bør du være stolt av. Hører du?
    Stillhet.
    - Takk, sa han. Stemmen hans lød litt spakt. Dette var en uvanlig side av ham. Han som var så tøff og målbevisst ellers.  Dette med broren hans gikk visst hardere innpå ham enn hun hadde trodd.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mens Margaret var merkelig opptatt av å skrive for første gang på lenge, vasket den fremmede mannen flittig gulvet rundt dem. Ordnet opp rotet begge forårsaket etter løpingen. Etter hvert ble parketten skinnende rent. Etterpå ryddet han litt rundt på overflatene rundt omkring. Satte ting penere på plass, fjernet unødvendig rot som hun hadde latt ligge på overflatene lenge, som magasiner, aviser, dvd-er og her og der lå det slengt småmynter. Han innrømmet for seg selv over at han hadde lyst til å legge småmyntene i lommene for å se om hun merket at de var borte, men motsto fristelsen. Han ville ikke ta sjansen på å bli kastet ut før det var nødvendig. Han hadde mye å utrette og han hadde så vidt begynt. Han hadde i det minste fått henne til å skrive igjen. Det virket som om hun hadde noe å skrive også, hvis hun da ikke bare lot som og skrev bare tull. Det ville han uansett finne ut senere for han skulle lese alle utdragene hennes før det eventuelt ble en bok.
    Den fremmede mannen hadde endelig ordnet huset hennes, i hvert fall i første etasje. Andre etasje skulle han ta en annen dag. Han mente Margaret hadde orden på ting, men hun var ikke spesielt organisert. Han hadde oppdaget at hun ryddet vekk der det trengtes, men ikke mer. Hun gjorde det som regel svært enkelt for seg selv, noe han ikke likte helt. Derfor fikk han holde styr rundt henne mens hun fikk fred til å skrive. Det ble han enig med seg selv. Han skulle lage mat for henne også. Han skulle hjelpe henne på kjør igjen. Det var oppgaven hans. Ting hadde gått bedre enn forventet. Hun var lett å ha med å gjøre, selv om hun av og til var litt krass mot ham. Men det var forståelig. Hun kjente ham tross alt ikke og han hadde bare kommet busende inn når det passet ham. Det var litt av hennes egen feil. Noen måtte få fart på henne hvis hun skulle leve av karrieren. Det hadde han fått æren av å gjøre. Han klarte nesten ikke å vente på takketalen til ham når boken hennes ville komme ut. Hun ville få mye å takke ham for.
    Margaret ble plutselig oppmerksom på en god lukt som sivet gjennom stuen. For første gang siden hun begynte å skrive, så hun opp fra dataskjermen og snudde seg rundt mot kjøkkenet. Hun ble overrasket over synet som møtte henne. Hun så den fremmede mannen stående ved kjøkkenbenken og kokte noe. Hun håpet det var mat for hun hadde ikke merket det før nå hvor sulten hun var.
    - Hva er det du lager?
    Den fremmede mannen trakk inn lukten fra en kasserolle. – En god norsk rett, svarte han godt fornøyd med seg selv og slapp til et smil.
    - Og hva er det om jeg tør spørre?
    - Kjøttkaker, ertestuing, brun saus og poteter.
    Han snakket som om han var kjempestolt over hva han hadde fått mikset sammen.
    - Jeg visste ikke en gang at jeg hadde kjøttkaker, sa hun litt oppgitt. – Men jeg håper jeg får smake litt jeg også. Jeg er kjempesulten.
    - Jeg håper du har gjort deg fortjent til det, sa han spøkefult. – Selvfølgelig skal du få det. Jeg hadde tenkt at vi kunne spise alle måltider sammen. Du trenger jo noe å gå på du også. Det er vanskelig å konsentrere seg uten mat i kroppen.
    - Nå hørtes du skremmende lik læreren min jeg hadde på barneskolen. Du er vel ikke ham?
    - Ser jeg ut som om jeg kunne være gammel nok å ha vært læreren din for over tjue år siden?
    Blikket hans ble hånlig.
    Margaret betraktet ham. Han så definitivt ikke ut til å være læreren hennes fra barneskolen. Barneskolen var så lenge siden. Hun husket ikke en gang navnet på læreren hun hadde da. Men hun husket på hvordan han så ut og var ikke lik denne mannen i det hele tatt hvis hun skulle sammenligne de to.
    - Nei, men hvor gammel er du egentlig? Det er vanskelig å se på grunn av all skjeggstubbene dine. De skjuler mye av ansiktet og gjør det vanskeligere for meg å gjette det.
    - Gjett da.
    Hun snøftet. – Ha! Jeg gjetter aldri folks alder. Det bør ingen gjøre for det er så jævla lett å ta feil.
    - Tror du jeg er yngre eller eldre enn deg da?
    Han rørte rundt i en av kasserollene grundig mens ansiktet var henvendt mot hennes retning.
    - Yngre. Definitivt. Du har fortsatt noe barnslig over ansiktet ditt. Et barnslig drag. Gutteaktig om jeg tør å påstå det.
    - Greit. Jeg tar det som et kompliment. Han gliste. – Jeg vet hvor gammel du er, så det trenger jeg ikke å tippe, for det står det jo tross alt i avisene når de skriver om kjente personer. Skriver aldrene deres i en klamme bak navnet, så jeg kan nok bekrefte at jeg er en del år yngre enn deg. Men det visste du vel?
    Margaret kjente fornærmelsen rørte på seg i kroppen. Han snakket om henne som om hun skulle være eldgammel. Selv følte hun seg ung. Førtito år var tross alt ikke så gammelt. En kvinnes beste alder etter hennes mening. Menn hadde tross alt ikke så mye vett når det gjaldt alder. Eksmannen hennes var et levende bevis på det. Han stakk av med ei jente som kunne ha vært hans egen datter. Barnerov som hun kalte det, men det ville han selvfølgelig ikke høre på. Han dumpet Margaret til fordel for henne. Kjøpte seg en leilighet sentralt i byen og levde som om hun skulle være ungdom. Noe som virket for dumt, med tanke på at han var to år eldre enn Margarret etter det hadde hun så lite som mulig kontakt med ham. Det lille kontakten med ham hun hadde, var i juletiden. Da det ble snakk om julegaver og hvor mye penger de skulle bruke på Davids gaver og hinte hverandre om hva han hadde ønsket seg. Og de få gangene David endte opp på sykehuset hver vinter som alltid på grunn av en eller annen snowboardulykke. Han er en ivrig snowboardist som likte å utfordre seg selv.
    - Gjør deg klar til middag. Den er straks ferdig. Glem ikke å lagre det du har skrevet.
    - Det gjør jeg aldri, bekreftet hun og lagret de få sidene hun hadde skrevet. Om hun var fornøyd med de få sidene hun hadde fylt ut, var en annen sak.
    Deretter forlot hun datamaskinen til sin store lettelse og gikk ovenpå. Hun ville vekk fra ham, bare en liten stund og heller komme ned igjen når middagen var servert. Så hun valgte badet ovenpå enn den i etasjen hun var nå. Gikk inn og låste døra stille bak seg. Hun gikk rett bort til speilet og betraktet seg selv. Studerte på sitt eget speilbilde som om hun lurte på hvem hun var. Hun var et godtroende fjols. Det var det hun var. Ikke et normalt menneske ville ha latt en vilt fremmed mann bo i huset. Det gjorde hun. Så desperat var hun etter å skrive boken. I over et halvt år hadde hun prøvd å skrive ned noe uten at det funket særlig mye og det måtte en fremmed manns hjelp til å hjelpe henne ut av den livssituasjonen hun befant seg i. Et liv som besto av bare kaos og utsettelser. Hun håpet at den mannen som befant seg i etasjen under henne, ville få suksessen hennes tilbake. Noe hun trengte sårt. Navnet hennes var i ferd med å dø ut. Tanken gjorde henne kvalm.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ønsker dere alle en riktig God Jul!

Det har vært en fryd å lese engasjementet og innleggene både fra alle som til nå har valgt å bli en medskribent her på FORFATTERBLOGGEN og spennende kommentarer som er gitt fra ALLE.

Jeg kan love dere et økt engasjement over jul!

Gled dere!

Håper at mange flere vil velge å registerer og engasjere seg her på på forfatterbloggen fremover.

ALLE er hjertelig velkommen!

Trykk her >> for å registerer deg!

God Jul!

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den fremmede mannen småløp nedover trappa.
Hun hørte det på skrittene hans. Så dukket han opp foran henne, med bandasje i hånden. Han satte frem en stol foran henne, satte seg ned på den med stolryggen bak ham denne gangen. – Gi meg hånden din så jeg får se på den,
    Motvillig ga hun ham hånda. Hun ville for all del ikke røre ham. Det falt henne ikke inn, men skjønte at det var best hun gjorde som han sa. Dette var et viktig øyeblikk for henne å kanskje få et lite inntrykk av hva slags type han var. Det var tross alt det hennes oppgave var; beskrive ham. Det var den eneste muligheten å bli kvitt ham på.
    Han holdt hånden støttende under hånden hennes, betraktet den grundig. Hun skjønte ikke helt hva han så etter. Det var som å være til legen som betraktet hva som kunne være galt før han gjorde noe. – Det er ikke dypt nok til at du trenger å sy. Så du er heldig. Jeg slipper i hvert fall å ta deg med til sykehuset, forklarte han med en alvorlig bite, som om han bet kjevene sammen mens han betraktet kuttet. – Men vi må skylle det før vi tuller det inn i bandasje, ellers blir det veldig grisete.
    - Jeg trodde det var grisete her allerede, jeg, sa hun tørt. Hun var ikke så redd for å snakke til ham nå enn for noen få timer siden. På en ubeskrivelig måte virket han helt harmløs, men samtidig visste hun at hun ikke kunne si hva som helst eller provosere ham for mye. Hun var ute etter reaksjoner. Se hvordan han reagerte på hva det hun sa og finne ut om han var en fyr som var lett å hisse opp eller om han var en fyr som skulle mye til å bli sur. En ting var i hvert fall sikkert. Den mannen var ikke lett å lese.
    - Jøss. Jeg visste ikke at du hadde humor. Det er godt å høre at du begynner å løsne opp litt. Nå er jeg lettet. Jeg var nemlig redd for at jeg var nødt til å tilbringe den nærmeste tiden med en tørrpinne.
    Det sleske gliset hans dukket opp gjennom skjeggstubbene og det glimtet i øynene hans. Et glimt hun ikke hadde lagt merke til før. Hun visste ikke hvorfor, men det glimtet ga henne frysninger.
    - Bli med meg bort til vasken. Vi må vaske det rent. Det renner jo blod overalt.
    Han holdt under hånden hennes helt bort til vasken. Han skrudde på krana, lot vannet rennet litt mens han stakk fingeren under krana til vannet ble lunket nok til å stikke hånden hennes under. Begge to betraktet i taushet hvordan det lunkne vannet rant nedover på hånden hennes og hvordan svak strøm av blod forsvant i sluket. De ble stående slik en liten stund. Deretter lente den fremmede mannen hoften mot kjøkkenbenken og la fra seg bandasjerullen han hele tiden hadde holdt i den andre hånden. Tok tak i hånden hennes med den andre, gned litt på såret hennes med tommelen og studerte ansiktsuttrykket hennes. – Gjør det vondt?
    Hun skar en kort grimase. – Litt, men jeg kjenner ikke noe så lenge noen ikke tar på det.
    Omsorgsfullt dro han bandasjerullen rundt hånden hennes opptil flere ganger, klippet av med saks da han mente han hadde snurret bandasjen godt nok rundt, og satte fast enden av bandasjen med en sikkerhetsnål. Sikkerhetsnålen fant han stikkende fast på bandasjerullen. Han hadde lenge visst at Margaret var en dame som likte orden. Han måtte gjøre store forandringer med seg selv hvis han skulle være boende der. Det skulle være sikkert og visst. Men hva skulle han ikke gjøre for henne?
    - Beveg begge hendene dine sånn, ba han henne vennlig, strakte ut hendene sine og skrev på et usynlig tastatur. Først så hun bare dumt på ham før hun imiterte håndbevegelsene hans.
    - Gjør det vondt?
    Hun ristet på hodet.
    - Flott. Da er det bare å sette i gang å skrive. I mellomtiden vasker jeg opp alt blodet fra gulvet. Høres det fint ut?
    Margaret var ikke akkurat giret til å skrive akkurat nå, men nikket trøtt. Egentlig var hun veldig sulten. Hun hadde nesten ikke spist på hele dagen. Det var bare det at hun ikke ville provosere. Han hadde tross alt vært snill mot henne. Hun kunne i det minste være snill tilbake.
    Den fremmede mannen smilte oppmuntrende til henne. – Kom igjen nå. Dette klarer du. Skriving er ikke noe problem for deg. Det vet du godt. Det er bare å sette i gang så kommer du nok fort inn i det igjen.
    Det kan du si, tenkte Margaret provosert, men latet som ingenting. Han la hendene på skuldrene hennes og styrte henne til det vesle skrivekroken hun hadde inne i stuen. Inne i et hjørne sto det en pult med hennes bærbare datamaskin på, som en gang var hennes elskling, men ikke nå lenger. Han trakk frem stolen for henne og hun satte seg ned. Stirret tomt på skjermen som allerede var på.
    Hun gløttet så vidt på bildet av samboeren og sønnen hennes som sto ved siden av maskinen hennes. Guttene sto ved siden av hverandre, holdt hverandre rundt bak på ryggen og gliste mot henne. Det var et av de første bildene av de to sammen som venner. Det tok lang tid før sønnen hennes aksepterte ham. Lenge var de fiender. David hadde alltid lagt skylden på samboeren hennes for bruddet mellom foreldrene hans, men etter mye krangling og provosering, hadde han greid å akseptere det. Moren hans var forelsket i en annen og det kunne han ikke gjøre noe med. Han hadde tydelig vokst raseriet fra seg for han hadde modnet raskt de siste årene og forsoningen mellom han og samboeren hennes hadde skjedd helt naturlig. David hadde til og med fått seg en dame som går i klassen under ham. Margaret hadde fått så vidt møte henne og hun fikk et positivt inntrykk av henne.
    Den fremmede mannen sto bak henne og betraktet bildet også uten at hun visste det. Han så på bildet med olme øyne. Uventet rev han bildet vekk fra pulten. Margaret skvatt til. Hun hadde nettopp vært i sin egen verden og helt glemt at han sto rett bak henne.
    - Forstyrrende elementer er det siste du trenger nå.
    Hun snudde seg og så ham pakke bildet ned i en av skuffene til pulten hennes. Etterpå smilte han fornøyd som om alt var i skjønneste orden igjen. – Da er det bare å sette i gang. Lat som om jeg ikke er til stede, selv om jeg er din lille inspirasjonskilde. En dag kommer du til å takke meg.
    Igjen smilte han oppmuntrende til henne før han nok en gang forsvant inn på kjøkkenet. I det innerste rommet i kjøkkenet så hun ham gå inn i kottet og kom ut med en rød bøtte. Han fylte den opp med vann. Fant frem en flaske vaskemiddel fra en hylle i kottet, grep tak i en stav og gjorde seg klar til å vaske gulvet. Det merkeligste var at han ennå ikke hadde tatt av seg capsen og jakken. Det var som om han var klar til å dra når som helst, selv om han hadde tenkt å bli hos henne en god stund fremover. Det var nemlig ikke bare å skrive en bok. Men han virket som en evig optimist. Var det noe hun slettes ikke likte, måtte det være evige optimister. Spesielt når hun selv ikke fikk til det hun skulle gjøre. Sånn som nå. Mens hun satt der og fulgte med ham fra kontorstolen, kom hun akkurat på noe viktig. Hun visste ikke navnet hans. Hun kunne ikke bo sammen med noen hun ikke visste navnet på.
    Den fremmede mannen vasket gulvet flittig og elegant. Det virket forbausende nok at han hadde gjort det før. Men han virket ikke som en boms heller. Han var hverdagslig velkledd. Blå olabukser dekket underlivet hans og det var ikke en eneste flekk å. På overkroppen innenfor jakken hadde han en grå finskjorte med krage som var brettet ut over. Jakken hans var svart og rakk ned til buksekanten. Det var en ordentlig jakke som så ut til å passe i alle anledninger. Det var hun som var bomsen av dem. Hun satt der i en hvit joggedress som hadde sett bedre dager, men som hun aldri klarte å kvitte seg med. Den var så god å ha på og hun følte seg virkelig hjemme i den. Samboeren hennes hadde mange ganger truet henne med å brenne den opp. Det hadde bare ikke skjedd enda. Heldigvis. Han hadde tross alt en del klær selv, som hun gjerne kunne ha tenkt seg å brenne opp. Det forsto han visstnok ikke av.
    Den fremmede mannen la merke til at hun fulgte ham. Instinktivt så han opp fra gulvet og rettet blikket mot ham. Uttrykket hans var ertende. – Liker du det du ser?
    - Hva?
    Hun ble forfjamset en stund.
    - Jeg spurte om du liker det du ser, gjentok han.
    Han stoppet ikke opp med å vaske mens han snakket med henne. Bestemt dro han staura fra side til side mens han rygget bakover.
    Margaret tok seg sammen. – Jeg kom bare til å tenke på noe.
    - Hva da?
    - Jeg vet ikke hva du heter. Det hadde vært beroligende å vite navnet på hvem jeg bor sammen med.
    Det oppsto en stillhet mellom dem. Ikke en trykkende stillhet, men en slags stillhet som han ikke visste hvordan han skulle avbryte uten å avsløre for mye. Hele tiden vasket han gulvet før han kom med noe svar.
    - Du skal få æren av å gi meg et nytt navn, ny identitet og et nytt liv. Jeg er den du beskriver i boken din. Men vær forsiktig. Jeg kommer til å lese det du skriver og jeg gleder meg til ditt første utkast. Dette er en fantastisk sjanse for begge å være noen vi ikke er. Du har vel en eller gang drømt å være noen andre, slippe deg selv. Jeg mener, hvem har vel ikke ønsket det? Nå kan du gjøre noe med det. Lev gjennom boken. Det er alt det handler om. Du burde tross alt vite det. Alle forfattere lever gjennom boken, men ingen tør å leve gjennom det fult ut.
    Mens hun hørte på ham, forsto hun først ikke helt hva han mente. Hun trodde nærmest han hadde klikket fullstendig, men da hun først tenkte over det, hørtes det ikke så dumt ut likevel. Hun måtte leve gjennom boken for å gjøre den så naturlig som mulig. Hun trengte ikke å dikte opp alt. At hun ikke hadde tenkt på det før.
    Han smilte skjult da han så henne snu seg fornøyd mot skjermen og hørte henne klapre på tastaturet.
    
    

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende